Hva med de strukturelle begrensningene?

Offentlige diskusjoner rundt fordelingen av Kulturrådets midler er svært viktige, og debatten som nå kommer rundt kunstnerskapsordningen og regional fordeling er velkommen. Jeg er derfor også interessert i hvordan denne diskusjonen kan løftes enda et hakk opp fra det konkrete og partikulære til en diskusjon rundt begrensningene i systemet på et mer generelt plan.

Problemstillingene skissert i innlegget til Mathilde Caeyers, om at kunstnere bruker (uforholdsmessig) mye tid på å søke midler til enkeltprosjekter, er et problem som gjelder alle frie scenekunstnere i Norge uavhengig av bosted. Fraværet av langsiktige ordninger for bredden av feltet og tilskudd til drift for dansekunstnere, er svært demotiverende og tidkrevende samme hvor en er bosatt eller hvor i karrieren en er. Når det er sagt, er det klart at det er viktig å etablere et godt og bredt fagmiljø for å utvikle allsidig kompetanse. Her har kunstnere som er bosatt i Oslo en klar fordel fordi mange kunstnere der er konsentrert på ett sted, og det finnes et stort mangfold i tilbud og kompetanse. Dessverre medfører dette også en tidvis uheldig sentralisering av definisjonsmakt. Jeg mener det er vesentlig at det legges bedre til rette for en god utvikling av miljøene i all sin særegenhet i flere deler av landet. Slik sikrer vi et større mangfold av stemmer og perspektiver i dansefeltet – noe vi alle vil nyte godt av og som er en forutsetning for at feltet skal utvikle seg og være interessant.

Det er viktig å snakke om fordeling av midlene regionalt, men jeg tror denne diskusjonen kan utvides til også å gjelde andre parametre for mangfold, spredning og diversitet, da søkermassen generelt sett er sentralisert og homogen. I dag er det slik at det kommer for få søknader både på prosjektmidler og på kunstnerskapsordningen. Kulturrådet har en jobb å gjøre når det gjelder rekruttering av søkere for å sikre en mer mangfoldig søkermasse, men dette handler også om en mer generell strukturell tenkning rundt muligheter for utvidelse av infrastruktur for utvikling i feltet.

Jeg altså enig i at en slik utvikling av mangfoldige miljøer landet over krever forutsigbarhet og at det kan komme i form av langsiktig støtte. Men vi må diskutere hvilken langsiktig støtte det må være. Kan vi være mer ambisiøse på dansekunstens vegne og se forbi Kulturfondets nåværende ordninger? (Jeg velger her å spesifisere Kulturfondet, da det er snakk om ordningene for fri scenekunst dans og teater, prosjekt og kunstnerskap.)

Det jeg ønsker å løfte, og som i kontekst av denne diskusjonen er svært underkommunisert, er en større strukturell debatt om infrastruktur i det frie scenekunstfeltet. For dersom vi legger både mangfolds- og regionsproblematikken til side, så er det en vesentlig problemstilling at de 500 millionene som Caeyers refererer til er blitt fordelt på noen veldig få kunstnere og kompanier de siste 12 årene. Kompaniene som har mottatt støtte gir vesentlige bidrag til profesjonaliseringen av scenekunstfeltet, og mange kunstnere har fått gode arbeidsvilkår. Det er ingen tvil om at en slik langsiktig støtteordning har vært viktig for å utvikle de kunstnerskapene som har fått støtte. Men vi må kunne være pragmatiske og si at slik ordningen har fungert så har den også bidratt til å skape et klasseskille i det norske scenekunstfeltet i større grad enn en generell bedring av arbeidsvilkår.

Vi må diskutere behovene og mulighetene for andre modeller for finansiering og infrastruktur som kan bidra til å støtte flere gode kunstnerskap. For selv om det er helt på sin plass å stille spørsmål ved Kulturrådets behandling av saker, og dette må bør gjøres med jevne mellomrom, så er utfordringen slik jeg ser den ikke en feil i Kulturrådets system til tross for at det finnes mangler. Det er heller en enorm mangel på infrastruktur og bærekraftig strukturell tenkning i scenekunstfeltet (og dansefeltet spesielt).

Kulturfondets ordninger for prosjekt og kunstnerskap er hovedfinansieringskilden for produksjon av dansekunst i Norge. Vi som kunstnere har i uforholdsmessig stor grad gjort oss avhengige av Kulturrådet for å drive fram våre kunstnerskap, og som felt har vi vokst ut av disse ordningene. Ikke bare trengs det mer penger, men det trengs nye løsninger, en desentralisering av finansieringsmodellen i det frie scenekunstfeltet og en strukturell tenkning mer i takt med vår tid.

Vi må ha en mer inngående debatt rundt hvordan vi kan skape kollektive, lokale, bærekraftige og omsorgsfulle løsninger slik at scenekunstmiljøet i hele landet kan ivaretas i sin bredde, arbeide med mer forutsigbarhet og støtte (økonomisk, profesjonell og emosjonell) og legge til rette for videre vekst på bærekraftig vis. Vi må bygge nye strukturer som ikke bare dyrker frem enkelte kunstnerskap (slik kunstnerskapstøtten gjør), men som kan skape trygge rammer for mer mangfold og andre produksjonsformer for flere kunstnere.

Kan de regionale kompetansesentrene få en større rolle i dette arbeidet, nå som det har blitt løftet inn på statsbudsjettet? De kan kanskje spille en rolle i rekruttering, økte midler til co-produksjon, turné og produsentstøtte. Kanskje bør vi snakke mer om hvordan kulturpolitikk, distriktspolitikk og diversitet henger sammen og aktivt kan støtte opp om hverandre? Bør vi vurdere modeller for kunstnerdrevne initiativer, skape kollektiver og felleskap der midler kan komme flere til gode? Kan vi utvikle løsninger som kan se ulike ut i Oslo, i Stavanger, Fjaler eller Alta, men som styrker et langsiktig dansefelt i sin bredde fra nyetablert til erfaren, slik at dansekunstnere kan skape utover noen få aktive år i sine karrierer?

Manglene ligger altså ikke bare hos Kulturrådet, men i fravær av en strukturell diskusjon rundt hva som potensielt kan eksistere utenfor Kulturrådet . Vi kan ikke bare snakke om en spredning av bevilgningene under eksisterende rammer, men vi må også rette oppmerksomhet til en mulig desentralisering av finansieringsmodellen i sin helhet. For terskelen for hva Kulturrådet kan gjøre for scenekunstfeltet er kanskje nådd, med mindre rammene økes betraktelig i takt med veksten i ordningene – noe jeg ikke tror skjer med det første. Derfor trenger vi flere løsninger som kan fungere i god synergi med de gode ordningene vi allerede har som forvaltes av Norsk Kulturråd.