Hva er galt med kunsten?

Onsdag ettermiddag, midt i andre uke av CODAfestivalen, var det duket til miniseminar om økokrise og kunst på Bærum Kulturhus. Jeg må først få lov til å berømme arrangørene – CODA festivalen i samarbeid med Bærum kulturhus – for å tørre å ta tak i så hårete og ambisiøse problemstillinger som miljøutfordringene og bærekraftig utvikling innenfor rammen av en festival for dansekunst. Mange kunstnere snakker om politikk, men holder sitt kunstneriske virke på armlengdes avstand fra dette samfunnsengasjementet. Og det kan det være mange gode grunner til. MEN – også vi kunstnere lever våre liv på denne hardt belastede planeten. I likhet med alle andre mennesker må vi også, i stadig større grad, ta stilling til hvordan vi skal velge å leve dette livet, og dermed også hvordan vi skal jobbe med dansekunst i fremtiden.

Opprocka Det skulle imidlertid vise seg at fagsamtalen Hva er galt med naturen?, som for øvrig var støttet av Fritt Ord, heller ble en slags opprocka skoletime. Grunnen til dette var først og fremst at publikum stort sett bestod av skoleelever fra videregående, noe både moderatoren Kyrre Texnæs og innlederne syntes å ta hensyn til i sin formidling. Kanskje burde jeg skjønt dette før jeg begav meg utover til Sandvika, selv om CODA selv ikke nevner noe om målgruppe i sin beskrivelse av arrangementet. Og kanskje var jeg håpløst forventningsfull til at tematikken skulle engasjere og interessere store deler av dansefeltet, og dermed dra et stort publikum, sultent på diskusjon.

Selv om det var tungt å svelge den første kamelen, og innse at ettermiddagen sannsynligvis ikke kom til å romme noen heftig debatt, synes jeg at mini-seminaret begynte forholdsvis bra, med et innlegg om dypøkologien som Arne Næss utviklet, av Morten Tønnessen, førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger. For alle som har studert ved et eller annet norsk universitet var foredraget en oppsummering og repetisjon av pensum på evnet Exphil – introduksjonskurset i filosofi- og vitenskapshistorie og etikk som alle studenter med ambisjon om å ta en bachelorgrad må igjennom. Oppsummering er bra. Og som innledning fungerer det godt, selv om jeg hadde forventet at Tønnesen, i hvert fall som en slags avslutning og overgang, skulle nærme seg kunsten og kulturen på en mer spesifikk måte enn å si at forestillingen til Flak fikk ham til å tenke.

Her må jeg kort skyte inn at seminaret fulgte etter forestillingen Wild Places : : Mountain, av Külli Roosna og Kenneth Flak. Forestillingen står ikke nevnt i CODAprogrammets omtale av seminaret. Men i omtalen av forestillingen fremstår seminaret som en forlengelse av kunstopplevelsen. Fordi jeg først og fremst interesserte meg for seminartematikken, var jeg altså også blant de få som ikke hadde sett Flaks forestilling tidligere denne ettermiddagen.

Wild Places : : Mountain. Foto: Robert Benschop

Levestandard og livskvalitet Tilbake til Næss. Kort oppsummert er dypøkologien til Arne Næss en oppfordring om at vår etiske bevissthet må utvides, fra utelukkende å omfatte oss mennesker, til å omfatte alt liv på kloden. I samtidens ”grunne” økologiske tenkning, har mennesket fortsatt forrang foran dyr, planter og annet liv. I denne menneskets tidsalder – Antropocen som Næss med flere kaller den, forsøker vi å redde verden fra økologisk kollaps utelukkende ved hjelp av teknologien, altså uten å forandre vår levemåte eller levestandard. I motsetning til dette tenker Næss med flere at omstillingen til et bærekraftig samfunn også må påvirke livsstil og -innstilling, blant annet ved at målet om vekst i levestandard erstattes med målet om økning av livskvalitet. Næss mente kontroll av verdens befolkningsvekst var et viktig virkemiddel i arbeidet med å skape et bærekraftig samfunn. Tønnessen bruker avslutningsvis ganske mye tid på dette konkrete, men kontroversielle standpunktet. Dette gjør nok overgangen til en diskusjon om kunstens og kulturens eventuelle adapsjon av, eller plass i, den dypøkologiske tenkningen, enda vanskeligere.

For det er her, i overgangen fra filosofi til kunst, at seminaret rakner. Moderator Kyrre Texnæs (som forøvrig virker mer interessert i å selge inn seg selv som komiker, enn å bidra til seminardeltakernes fordypning i tematikken) henvender seg til Flak i et slags ufokusert intervju, og dreier med dette også seminaret fra å potensielt handle om kunst og kultur generelt, til å fokusere på Flaks forestilling spesielt. Dette kunne vært et godt grep, bare Texnæs eller Flak, på ett eller annet tidspunkt, hadde evnet å løfte blikket igjen – og sett på den aktuelle forestillingen i et større perspektiv. Det hjelper lite at Falk på et senere tidspunkt skyter inn at dansekunsten ikke først og fremst skal formidle et spesifikt budskap, men heller skape refleksjoner og inspirere til nye måter å tenke på. Dette er jo relevante tanker i den aktuelle sammenhengen – men likevel kjedelig generelle og konvensjonelle. Spørsmål som om kunsten skal ta opp og behandle politiske problemstillinger, og hvilke konsekvenser det eventuelt kan få, ble derimot ikke reist.

Fraværende spørsmål Flak forteller blant annet om researchen de gjorde til den aktuelle forestillingen – ti tidagers telttur ute i fjellheimen. Hans refleksjoner om vår avhengighet av teknologi og sivilisasjon (vi trenger telt, drikkeflasker, gassbluss, allværsjakker osv), og hans spørsmål om hvor skillet mellom natur og kultur egentlig ligger, er fine, men veldig generelle. Jeg lurer mer på hva forholdet mellom denne erfaringsbaserte researchen og kunsten som produseres er. Hvilket potensial ligger i linken mellom naturopplevelse og kunstproduksjon? Hvorfor velger Flak å iscenesette sin naturopplevelse i form av en danseforestilling? Jeg så ikke den aktuelle forestillingen, og skal derfor ikke prøve å besvare disse spørsmålene. Mitt poeng er at slike spørsmål og refleksjoner nesten var fraværende i samtalen mellom Flak og Texnæs.

Seminaret fortsatte med et kort innlegg fra Nikki Schei, førstekandidat for Miljøpartiet De Grønne (MDG) i Bærum. Dessverre var heller ikke Schei interessert i, eller forberedt på, å trekke noen sammenhenger mellom filosofi, politikk og kunst. Innlegget virker på meg som en velgerflørt – det er hyggelig å høre at Schei er glad i kunst og kultur, men det er da ikke relevant i denne sammenhengen! Det nærmeste Schei kommer relasjonen mellom kultur og miljøvern, er en advarsel til kunstnere om ikke å drive miljøødeleggelser i kunstens navn. I forbifarten nevner han også at MDG ønsker å gi kulturarbeidere en form for borgerlønn. Disse aspektene ved MDGs politikk hadde vært interessante å gå videre inn i – men heller ikke her har Texnæs tid eller interesse til å dvele.

Etter disse tre innlederne var det klart for debatt. Endelig tenkte jeg, endelig skal vi få høre hvordan Næss tenker seg kulturen i sin dypøkologi, endelig skal vi diskutere kunstens rolle i denne økologiske krisens tid. Men i denne kritiske, men potensielle overgangen fra monolog til dialog, legger Texnæs alt ansvar over på oss i publikum. Han vender seg rett og slett mot oss og spør: ”Burde disse tre mennene snakke sammen?” og ”Hvordan kan de hjelpe hverandre?” Ja, kommer det nølende og pliktoppfyllende fra ungdommene i salen. Men spørsmålene om hvordan denne samtalen skje, og på hvilke premisser – er det nok at kunstnere lager kunst basert på filosofiske tanker som politikere ser og blir berørt av? – de stiller Texnæs ikke.

Forenkling For meg renner begeret over når Flak, i et noe følelsesladet utbrudd, legger skylden for den økologiske krisen som vi alle befinner oss i, på markedsliberalismen (og videre på FRP). Jeg forstår behovet for å finne noen å skylde på. Og jeg kjenner igjen ubehaget som kommer skyllende i erkjennelsen av den kapitalistiske verdensordenens endeløse infiltrering. Det er lett å få lyst til å rope, klart det. Men i denne diskusjonen er Flaks ansvarsfraskrivelse både problematisk og utidig. Problematisk da den presenterer en alt for forenklet versjon av problemet, og samtidig skyver ansvaret for ”ulykka” over på noen andre. Utidig, da det sitter en klasse med videregående skolelever i salen – vi voksne må være bevisst vår påvirkning, spesielt i sammenhenger der vi vet at vi fremstår som forbilder.

Det overrasker meg dessuten at verken Flak eller Texnæs synes å være interessert i å diskutere hvordan dansekunsten inngår i, og profiterer på, det samme markedsliberalistiske paradigmet, eller om dagens dansekunst er bærekraftig i et miljøperspektiv. Hva skjer med den kunstneriske praksisen når prosjektet blir enheten som vårt arbeid måles i? Hvilke konsekvenser har måten vi jobber på for resten av verden – hvilket miljøavtrykk setter en forestilling som vi får støtte til (oljepenger), gjør research for (på et eksotisk sted, der vi kan konsentrere oss og bare fokusere på prosjektet), produserer (gjerne med residens i tre ulike land) og turnerer (flyturer til enda flere land, lastekontainere med scenografi på båt og fly)? Er det for betent å se ønsket om demokratisering av kulturen og spredning av dansekunsten (alle må da kunne få tilgang til de samme danseforestillingene) i et miljøperspektiv? Mange kunstnere har gjort og skrevet interessante bidrag til denne debatten. Men navn som Bojana Kunst og Nina Ossavy, for å nevne noen ytterst få, ble ikke nevnt av verken Flak eller Texnæs.

Prosjekters miljøregnskap I denne kvantifiseringens og forsknings fetisjerende tid – hva med dette lille regnestykket: Om du lager en forestilling som tematiserer miljøproblematikken og maner til ansvar – hvor mange publikummere må se denne, og ”ta tak” i sitt liv, for å veie opp for det miljøavtrykket du har satt gjennom å produsere og turnere denne? Er det ikke et paradoks at kunsten på en side har mulighet til å stille spørsmål, sette dagsorden, forespeile noe annet, men på en annen side må produseres og turneres, og dermed er like mye en del av problemet? Istedenfor å bruke all energi på å pønske ut neste prosjekt, hva med å bruke litt av denne tiden på å diskutere om kunsten har en tid etter prosjektregimet – etter oljepengene – etter mobilitetseventyret, som muliggjør det for oss å reise hvor som helst, når som helst. Med fare for å forsvinne inn i dystopien, mener jeg disse spørsmålene er noe vi likevel må tørre å diskutere, særlig i en slik anledning som CODA-festivalen og Bærum Kulturhus inviterer til.

I lederen til høstens program på Bærum Kulturhus stiller husets kunstneriske lederteam Siri Leonardsen og Morten Walderhaug spørsmålet ”Kan kunsten bidra til å sette miljøpolitisk dagsorden?”. Jeg må dessverre konkludere med at miniseminaret Hva er galt med naturen” ikke bringer noe nytt til denne debatten.