Høy himmel og åpent hav

For litt over 200 år siden la sluppen Restauration ut fra havna i Stavanger. Båten var overfylt med passasjerer, flere av dem kvekere som flyktet fra religiøs forfølgelse. De var på vei mot USA for å finne seg et bedre hjem. Senere ble de kjent som de første emigrantene i den største bølgen med masseutvandring i Norges historie. Mer enn 750 000 personer forlot Norge i løpet av de neste 92 årene.

Denne historien har komponist Ståle Kleiberg latt seg inspirere av i sin tredje symfoni, som bærer navnet Over hav mot en høyere himmel. Tematisk befinner symfonien seg i kjent Kleiberg-territorium: verdiorientert musikk med poetisk behandling av ubehagelige tema. Han har tidligere arbeidet med historier om holocaust-ofre (i Lamento til Cissi Kleins minne) og tapet av eksistensiell mening i det moderne samfunn (i Mass for Modern Man). Denne gangene er det altså snakk om flukten fra fattigdom og religiøs undertrykkelse.

Flere veier til USA Symfonien hadde premiere i Trondheim tidligere i år. Torsdag i forrige uke kom den til Kleibergs hjemby Stavanger, der den ble satt opp sammen med Antonín Dvořáks Symfoni nr 9 på en konsert med Stavanger Symfoniorkester. Fra scenen fortalte Kleiberg at den narrative oppbygningen til hans symfoni kunne oppsummeres slik: «Fra heiene på Jæren, over havet, mot en høyere himmel». Symfonien er altså et stykke programmusikk, og det er ikke vanskelig å kjenne igjen Kleibergs innramming i komposisjonens forløp. Selve stykket består av tre satser over 33 minutter. De bærer programmatiske titler som er knyttet til reisen: «Hei» (espressivo e rubato – andante), «Hav» (tranquillo – drammatico – misterioso) og «Himmel» (quasi corale). I programheftet kan vi lese at kvekernes salme «How Can I Keep from Singing?» er et slags gjennomgangstema i siste sats. Dette er altså en symfoni med en lykkelig slutt: Kvekerne har funnet sin «høyere himmel» og kan endelig synge sine egne salmer.

De to verkene passer godt sammen; på mange måter tar Dvořáks symfoni over der Kleibergs musikalske fortelling slutter. Symfonien, som er kjent under tilnavnet Fra den nye verden, ble komponert etter et besøk i USA på 1890-tallet, og den tsjekkiske nasjonalromantikeren ble gitt fritt spillerom til å la amerikanske folkemelodier, salmer og spirituals danne det melodiske utgangspunktet. Resultatet ble en massivt populær symfoni, som fortsatt er med å definere hva som klinger som «amerikansk».

Romantiske slagfigurer Stavanger Symfoniorkester er et versatilt orkester som behersker mange klangstiler. Jeg har tidligere hørt dem i lettbeint og kvikk «tidligmusikkmodus» under Jan Willem de Vriend og med klassisk eleganse under Andris Poga. Under Peter Szilvay denne kvelden spilte de til fulle rollen som det store romantiske orkesteret, med bred vibrato og smektende tempofluktuasjoner.

Dette passer godt til både Dvořák og Kleiberg, som jo har indikert at spillemåten i første sats skal være espressivo e rubato. Szilvay er en energisk og autoritativ dirigent, og han gjør ære på Kleibergs partitur med mange gode tekniske løsninger. Han veksler for eksempel fint mellom løse og presise slagfigurer, alt ettersom det klanglige skal få flyte ut i brede klangmasser, eller om det trengs rytmisk presisjon. Han lar også linjene puste og legger inn både retoriske gester og pauser, uten at det blir for mye av det ekspressive.

Kleibergs musikk gjør seg godt under denne typen «romantisk ledelse», for han er blant de norske komponistene i dag som aller tydeligst står i forlengelsen av den romantiske tradisjonen. Tonespråket hans er ganske avansert, samtidig som det er trygt forankret i den tonale tradisjonen. Tidsvis minner det meg om Richard Strauss og flere av senromantikerne. Kleiberg legger også inn referanser til musikkhistorien på passende steder. Satsen «Hav» starter med harpe og fløyte og leder oss inn i en impressionistisk klangverden, med tydelige referanser til Debussy’s La mer.

Det som appellerer aller mest til meg i Kleibergs musikk, er hvordan han virkelig utnytter bredden i orkesterets klanglige muligheter. Her er sammenstillingen med Dvořák passende – de er begge mestre i det håndverksmessige rundt komponeringen. Begge utnytter symfoniorkesterets mange klangmuligheter på de mest originale måter og skaper spennende lydige bilder.

Skal jeg hente fram noen kritiske bemerkninger, må det være at jeg ønsker meg større kontraster mellom det vare og det eksplosive. Det er ganske langt mellom klimaksene, og jeg savner også flere strekk med tynnere teksturer. Mange av de melodiske bevegelsene er pakket inn i ganske tykk orkestrering, og jeg savner passasjer med litt ledigere melodiføring. Resultatet er at Kleibergs symfoni tidvis føles tung – til tross for at det ligger tydeligere melodisk materiale til grunn for den oppløftende og himmelstrebende sistesatsen.

Headbanging og grimaser Dvořáks niende har kanskje i overkant mye av det som Kleibergs tredje mangler: hardtslående, pompøse temaer, som sitter klistret i hjernen etter første gjennomhøring. Symfoniens mest kjente parti er en enkel pentaton melodi spilt av gnistrende messing på ekstremt høyt volum. Melodien er så slående at den kunne tas rett over i Serge Gainsbourgs «Initials B.B.» og dermed legge grunnlaget for en av hans største hits.

Symfonien er også full av lyriske partier og nesten sentimentalt søte sanger. Det er mange malende partier, som setter assosiasjonsapparatet i sving og henter fram mentale forestillinger om den endeløse amerikanske prærien. Det er tydelig at det er en symfoni som musikerne elsker å spille, dirigenten elsker å dirigere og publikum elsker å høre på. For er det ikke gøy å høre hornene blåse ut pompøse temaer på fullt volum? Det synes tydeligvis Szilvay, som dirigerer med grimaser og store fakter, og nærmest headbanger i de mest rocka partiene. Var det en taktstokk som knakk i fjerde sats? Jeg så i hvert fall noe hvitt som flakset gjennom lufta.

Det blir tidvis litt vel mye, spesielt når Szilvay nesten er oppe i ansiktet på annenfiolinisten. Hadde det vært snakk om et mer subtilt stykke, ville jeg nok opplevd det som på grensen til smakløst. Men Dvořáks niende er jo nærmest som et show-stykke å regne, og selv om det ble litt for mye sirkus for min smak i andre halvdel av denne konserten, skriver jeg det av på underholdningskontoen.

Utenfor skuffen Jeg synes Over hav mot en høyere himmel er Kleibergs klart beste symfoni så langt. Dette var symfoniens andre oppføring, og begge har blitt ledet av Szilvay, noe som kan tyde på at han har tatt den inn i sitt repertoar. Og dette er i tilfelle en god ting. For når dirigenter får eierskap til et stykke musikk, er sjansen større for at de tar dem med seg på flere konserter. Alt for ofte blir nye samtidsverk framført bare én gang, for så å legges i skuffen.