Helt greit forfall

I 1975 kom dokumentaristene Albert og David Maysels film Grey Gardens ut. Den dokumenterer det isolerte livet til en mor og datter, begge ved navnet Edith Beale, i en enorm villa i East Hampton i New York. «Big Edie» og «Little Edie» var tidligere overklassesosietetskvinner, og henholdsvis tanten og kusinen til Jacqueline Kennedy Onassis. Sakte, men sikkert endte de opp i fattigdom etter at deres mann og far forlot dem. Likevel nektet de å flytte fra det enorme huset kalt Grey Gardens, og filmen portretterer livet til to eksentriske kvinners med liten økonomisk kapital, men enorm kulturell kapital. Kvinnene ble umiddelbart et fenomen etter at “flue-på-veggen”-dokumentaren kom ut, og den har senere blitt til både Hollywood-spillefilm og Broadway-musikal. I 2015 skrev dramatiker og forfatter Sara Stridsberg om de to kvinnenes historie til skuespillet Konsten att falla som ble satt opp i Stockholm på Teater Galeasen. I år presenterer Nationaltheatret Stridsbergs skuespill på norsk, regissert av Morten Borgersen.

Kunsten å falle dramatiserer de to Edie-enes liv – to liv hvor tiden går og lite skjer, men som likevel er fylt av innhold. Dette innholdet blir vi kjent med gjennom hovedpersonenes anekdoter fra glansdagene samt gjennom en rekke tilbakeblikk til tidligere hendelser. Kari Simonsen og Liv Bernhoft Osa har rollene som henholdsvis Store Edie og Lille Edie, mens Erland Bakker er innom Gray Gardens som alt fra gammel elsker og bror til sønn, prest, en av Maysles-brødrene og ikke minst; som Jackie Kennedy.

Et moteikon Kunsten å falle spilles på Malersalen på Nationaltheatret, et intimt og lite rom med plass til cirka 60 publikummere. Handlingen i forestillingen er satt i de to Edie-enes delte soverom, som ikke bare brukes til soving, men også fungerer som stedet de lager mat, spiser, danser og lever. Scenografien, som er gjort av Milja Salovaara, har på godt vis utvidet det lille rommets mulighet til å fungere også som strand og selskapsstue i tillegg til andre deler av huset. To senger på hjul fylt av slitne dyner og puter med blomstermønster er plassert midt på gulvet. Under disse er en firkantet konstruksjon med noe som ligner sand, og spredt rundt omkring på gulvet ligger av motemagasiner der mange av forsidene er prydet av Jackie Kennedy. På den ene siden av rommet står det et sort, flott piano og på den andre et kjøleskap, også dette med det samme blomstrete tapetmønsteret som sengetøyet. Rundt omkring ligger store kjoler og annet tøy, og i bakgrunnen henger store lakenlignende tøystykker i tapetmønstret ned fra taket. Tøystykkene skaper effektivt illusjonen av at det skjuler seg mange rom og ting bak soverommet. I samspill med lyseffektene støtter scenografien godt opp under handlingen som utspiller seg, selv om jeg synes at uttrykket er noe kjedelig og litt for pent til å skulle være hjemmet til de to eksentriske kvinnene. Malersalen passer overraskede bra til forestillingen, da publikum kommer fysisk tett på de to hovedrollene og den intime settingen i deres private hjem – litt som i dokumentaren fra 1975.

Da Grey Gardens kom ut ble «Little Edie» et moteikon nesten over natten. Hele moteverdenen omfavnet henne: Hun ble en favoritt hos magasiner som amerikanske Vogue, og flere designere har laget kolleksjoner inspirert av antrekkene hennes. Foruten de mellommenneskelige forholdene er dette noe av det mest fascinerende med dokumentarfilmen. Lille Edie hadde en unik sensibilitet når det kom til mote, og i situasjonen hun var i passer uttrykket «nød lærer naken kvinne å spinne» utmerket godt. Edie så på alt av tøy som potensielle plagg: En genser kunne bli et hodesjal eller et skjørt, en skjorte kunne brukes under en badedrakt, og hun kunne bytte antrekk, eller «kostyme» som hun kalte det, opptil ti ganger om dagen. Antrekkene hennes var nyskapende, og for henne ble klær en måte å kontinuerlig skape noe nytt, i et ellers ensformig liv.

I Kunsten å falle spiller også klær en stor rolle. Osa skifter antrekk flere ganger, og Simonsen går fra nattøy til selskapskjole en gang. Deler av kostymearbeidet, som Milja Salovaara også har stått for, viser godt forholdet de to kvinnene hadde til klær: Skuespillerne slenger på seg store kjoler som de lar være åpne bak, og den karakteristiske pelskåpen som Lille Edie ofte gikk med er på plass. Jeg synes dog at et par av antrekkene blir smått parodiske: Et rødt Louis Vuitton-skjerf som kombineres med rosa støvletter og et grønt belte blir nesten blir en parodi på «mote», og en stor, blå tyllkjole gjør Lille Edie barnslig på en overdreven måte.

Mor og datter Den svenske kunstneren Lena Cronqvist har et stort tekstilarbeid fra 1978 med tittelen «Min moder er också min dotter», som viser en kvinne med et barn på fanget, som ved nærmere ettersyn ikke er et barn, men en gammel dame. I Kunsten å falle er det til tider like vanskelig å få øye på hvem som er mor og hvem som er datter. Det er bra, for det setter lupen på et enormt komplekst forhold. Lille Edie er en voksen kvinne på 56 år som bor hjemme hos sin mor. Osa spiller ut rollen som iblant viser et 56 år gammelt barn, og iblant en voksen kvinne som tar vare på sin mor. Sårheten og sinnet i at hun har gitt opp eget liv for å isolere seg med moren kommer fram i flere av dialogene, og ikke minst i en monolog mot slutten hvor hun forklarer at moren egentlig er den eneste hun noen sinne har elsket.

Simonsen er også god i rollen som en mor med mange skrammer, idet hun gang på gang hevder sin uskyld ovenfor datteren. Bakkers roller fyller rommet som verden utenfor Grey Gardens, og han behersker mange ulike roller på kort tid. Hver gang en av «inntrengerne» viser seg i huset, skaper Osa og Simonsen en stemning som gjør det tydelig at det er de to mot resten av verden. Glimtvis kommer altså den nære og underlige symbiosen som kommer godt fram i dokumentarfilmen om Edie-ene også fram i forestillingen, men det er flere lengre partier hvor dette ikke fungerer like godt. I disse virker det som de fokuserer på å få fram historien akkurat slik den var, noe som gjør at dialogene oppleves som en opplesning av en historie jeg allerede har hørt.

Kunsten å falle er en sjarmerende liten forestilling med gode skuespillerprestasjoner, men den utvider ikke i stor grad historien om Edith og Edith Beale. Fortellingen om Grey Gardens føles til tider litt oppbrukt, og jeg blir sittende å tenke at selv om forestillingen er fin, så kan den ikke måle seg med dokumentaren den portretterer. Jeg savner også all skitten og dritten som fulgte med fattigdommen til de to kvinnene. Denne tematiseres noe i dialogene, men føles ikke i rommet, som til tross for at det er rotete bærer tydelig preg av at vi er på et rent og pent teater. Dette skaper et glansbilde av noe som på sett og vis var rake motsetningen, og undergraver en stor del av disse kvinnenes realitet og den enorme avstanden mellom deres levekår tidlig og sent i livet. Jeg ler innimellom, blir rørt et par ganger, og som oftest opplever jeg forestillingen som helt grei.