Heddadagene er en kraftanstrengelse

Debatten som går om innholdet i Heddadagene og de store Oslo-teatrenes ansvar for å vise det beste av teater fra hele landet i løpet av denne teaterfestivalen, er prisverdig. I fjor hadde Nationaltheatret den store gleden av å vise flere mindre gjestespill og arrangementer under Heddadagene, i tillegg til Rogaland Teaters storproduksjon Orlando. Og la oss bare slå fast: Det var en fantastisk opplevelse – og dessuten viktig rent kulturpolitisk.

Men så er det også sånn at fantastiske opplevelser og god kulturpolitikk gjerne har en kostnad, ikke bare for den som legger ut på reise, men også for dem som tar imot.

Teaterkritiker Amund Grimstad gir Arne Nøst og Rogaland Teater honnør for å «sykle på vannet» og klare den kraftprestasjonen å ta en stor og krevende hovedsceneproduksjon til Oslo. Han viser også forståelse for at mindre teatre ikke har sett seg råd til å delta.

Men at Oslo-teatrene ikke klarer å stille scener til rådighet, er han mer kritisk til. Slik virker det som om Grimstad ikke tar innover seg at det koster å stille scener til disposisjon, og at denne kostnaden er like reell som kostnadene til de reisende teatrene.

Heddadagene er en dugnad, nettopp fordi alle teatrene er bidragsytere som får til noe stort – sammen – og uten ekstra budsjetter.

Inntektsdelingen på en produksjon under Heddadagene er 30 prosent til vertskapsteatret og 70 prosent til teatret som reiser. Det betyr at Nationaltheatret, som det i denne sammenhengen er snakk om, mister betydelige inntekter knyttet til egenproduserte forestillinger på teatrets største scene. I tillegg betaler vertskapsteatrene en større avgift til Heddadagene enn teatrene som reiser.

Nationaltheatret, som ikke har prøvescener i hovedhuset, taper i tillegg tid på hovedscenen, som er en knapp ressurs på vårt teater. I tillegg til teknisk personale fra Rogaland Teater, stilte Nationaltheatret med fullt teknisk personale til en krevende opp- og nedrigg, samt med ressurser fra alle avdelinger på huset. Markedsføringen bekostet vi selv.

En stor hovedsceneproduksjon under Heddadagene er derfor en kraftanstrengelse, også for oss. I fjor klarte vi det – og det ble en fest. Også i 2017 presenterte vi en hovedsceneproduksjon under Heddadagene, nemlig Trøndelag Teaters Begynnelser, i tillegg til et mindre gjestespill. I år klarte vi ikke å frigjøre tid og ressurser knyttet til Hovedscenen. Men vi er svært glade for å gi scene til mindre, men like viktige kvalitetsproduksjoner, som Blå åker (Hålogaland Teater) og Uten navn (Østfold kulturutvikling og Kulturdråpen).

Nationaltheatret har, i Heddadagenes korte historie, bydd raust på sine små og store scener. La oss glede oss over at Heddadagene har blitt den teaterhappeningen festivalen er – og ta debatten videre, med faktagrunnlaget på plass.