Har vi råd til å la dem fare?

Den dundrende applausen for winter guests’ siste forestilling i Berlin hadde akkurat stilnet da nyheten kom: Fra nyttår er det slutt på støtte til Alan Lucien Øyens kompani. Timingen oppleves absurd. Kompaniet jobber med store prosjekter ved Kennedy Center for the Performing Arts i Washington og Nasjonalteatret i Taiwan, mens de håndterer henvendelser og interesse fra nord til sør. Øyen selv var en av de to første koreografene som skapte for legendariske Tanztheater Wuppertal Pina Bausch etter at Bausch døde i 2009. Til våren er han første nordmann som skaper en helaften for Paris-balletten. Ingun Bjørnsgaard Prosjekt turnerer i år fra Tyskland til Peru til Italia til Mo i Rana. Over 20 år er gått siden Bjørnsgaard skapte sin prisbelønte samtidsversjon av Tornerose. Siden 1992 har kompaniet hennes skapt dansekunst av høy kvalitet med et tydelig kjennemerke. Winterguest har gjort det siden 2006. I Operaen er vi så heldige å ha Øyen som huskoreograf og kompaniet hans som faste gjester, mens Bjørnsgaard har skapt sju verk for oss. Men er det noe problem, da?, lurer du kanskje, når det går så bra og de stadig får flere oppdragsgivere. Ja, det er det! Nyskapt dansekunst er ikke mulig uten offentlige midler. Kompaniene jobber for stadig større andel egenfinansiering og institusjoner som vår skal invitere inn, dele og samarbeide enda mer enn i dag, men noe offentlig støtte må til for å skape rommet av tid som er nødvendig for å skape.

La det være klart: Dette er ikke en kritikk av tildelingene til dem som har fått, og vi må slippe til og bygge de nye stemmene. Kulturrådets nye ordning Kunstnerskapsfinansiering kan ha mye for seg, og kanskje er det en helt annen ordning som passer for dem som tidligere ble kalt basiskompanier. Men at de ikke passer inne noe sted og at det ikke finnes noen plan videre? I årevis har Norge bidratt til å bygge disse kunstnerskapene og nå skal vi bare la investeringen fare og kutte båndene? Vi i Nasjonalballetten er avhengige av et kraftfullt, fritt scenekunstliv og det frie scenekunstlivet trenger kompanier med kontinuitet og utvikling over tid. Jeg vil ikke sitte stille og se dem flagge ut. Vi rammer kunstnerskap, men vi rammer aller mest oss selv.

Ballettsjef Ingrid Lorentzen