Gleden av å danse til musikk

Anne Teresa De Keersmaeker regnes som en av verdens mest innflytelsesrike koreografer. I 1983 grunnla hun dansekompaniet Rosas, og de debuterte med det verdenskjente verket Rosas danst Rosas. Koreografiene hennes har en grunnleggende interesse for å utforske forholdet mellom dans og musikk, og er kjent for sitt systematiske og presise bevegelsesspråk. Et annet kjennetegn er et minimalistisk uttrykk basert på repetisjoner og mange ulike variasjoner av få og enkle bevegelser. A Love Supreme er et samarbeid mellom De Keersmaeker og Salva Sanchis – en spansk danser og koreograf som tidligere har vært kompanimedlem i Rosas. Han var også en del av det første kullet som ble uteksaminert fra skolen P.A.R.T.S. som De Keersmaeker grunnla i 1995.

Flytende, lekent og rytmisk Det er mørk belysning, og bakerst i scenerommet er det fire mannlige utøvere som stormer lydløst inn i rommet. Med store, hyppige bevegelser leker de seg gjennom scenerommet. De løper rundt, løfter hverandre og lager sirkler med hele kroppen. Det er en ro i deres fremtoning, selv når de plutselig bryter inn i energifylte bevegelser. Man glemmer nesten at de beveger seg i stillhet, for de ulike variasjonene i dynamikk skaper en fengende rytme. Danserne viser en imponerende flyt og letthet i sine kvaliteter, nesten som om de danser på en sky.

Kostymene er enkle sportsklær i mørke farger. Det er ingen tema eller narrativ, men artikulasjon av bevegelser og forholdet til musikken står i fokus. På gulvet er det teipet firkanter i ulike størrelser som danner et stort geometrisk mønster. Et slikt mønster er et gjentagende sceneelement i kompaniets repertoar, og gjenspeiler kompaniets matematiske tilnærming til dans. De Keersmaeker er kjent for sine systemer. Nesten på samme måte som man kan skrive musikknoter, skriver De Keersmaeker presise strukturer, såkalte prosedyrer der bevegelsesmønstre repeteres i ulike variasjoner og rekkefølger. Den komplekse komposisjonen i rommet smelter sammen med Sanchis’ bevegelsesmateriale og improvisatoriske metoder, og resultatet er et unikt og avansert teknisk uttrykk.

Musikken som brukes i forestillingen er fra albumet A Love Supreme av jazzmusikeren John Coltrane. De ulike låtene flyter inn i hverandre og uttrykker et stort spenn av ulike tempo, dynamikker og stemning. Danserne går inn og ut av å uttrykke et bestemt instrument, til å tolke musikken som en helhet, og lykkes med å kroppsliggjøre den kraftfulle og komplekse musikken på mesterlig vis. Det er utrolig forfriskende å se ren dans til musikk. Både musikken og koreografien har et improvisatorisk og personlig preg der danserne er mer frigjorte fra de strenge strukturene enn det man ofte ser i Rosas’ verker. Selv om danserne beholder et følelsesmessig nøytralt uttrykk under hele opptredenen, viser kroppene ren nytelse og livsglede.

Kulturkutt Den flamske regjeringen kunngjorde for noen uker siden store kutt i kultursektoren. De planlegger å kutte 60 prosent av prosjektstøtten til kunst, kultur og kulturarv. Dette har vakt stor oppsikt i kunstmiljøet. Flere flamske kunstnere har i det siste lagt ut bilder på sosiale medier av sine kunstverk dekket med gulfarge, der sensuren symboliserer hvor mye kultur som blir igjen dersom man fjerner 60 prosent av prosjektfinansieringen. Med hashtaggen #thisisourculture og #stateofthearts har kunstnere fra inn- og utland stått sammen for å protestere mot den flamske regjeringens drastiske kulturkutt.

Rosas er et av de viktigste eksemplene på hvor langt et kunstnerskap kan nå, og uten støtten fra den flamske myndigheten hadde de nok ikke vært der de er i dag. De Keersmaeker hadde sitt gjennombrudd som 21-åring, og har siden utviklet et av de ledende dansekompaniene i Europa, skapt flere banebrytende mesterverk og stiftet skolen P.A.R.T.S. som har utdannet et stort antall innflytelsesrike kunstnere. Ved å kutte såpass mye i prosjektstøtte som allerede er begrenset, hindrer det selvstendige kunstnere å kunne drive med og utvikle sin kunst. Ved å støtte et mangfold av stemmer gjennom prosjektstøtte kan originalitet og viktige kunstnerskap vokse frem, og mindre etablerte kunstnere kan få mulighet til å nå sitt potensiale.