Gåsehud fra begynnelse til slutt

Av årsaker som ikke alltid er enkle å forklare, verken overfor meg selv eller andre, har jeg alltid hatt vanskelig for å fokusere på teksten i vokalbasert musikk. Jeg har så lenge jeg kan huske først og fremst tenkt på vokal som nok et instrument, som ren lyd, likestilt med gitarer, trommer, piano eller fiolin.

I samme øyeblikk som jeg fokuserer på teksten, forsvinner noe av musikken. Den underordnes språket, det forståelige språket, og den abstrakte musikken kan fort ende opp som en simpel lydkulisse, noe som simpelthen skal illustrere eller forsterke ordene.

Dette har en av Norges mest kjente og berømte jazzansikt, Sidsel Endresen, for lengst tatt konsekvensen av. Hun har latt språket ligge igjen i tekstforfatterskuffen, og isteden utviklet et helt nytt språk, bestående av alt fra vokaler og konsonanter, til mer abstrakte vokallyder som like gjerne kunne vært lydeffektene i et dataspill eller en science fiction-film. Dette er ikke noe nytt for Endresen, hun har jobbet med teknikken i årevis.

Som konserten med gitarist Stian Westerhus på Henie Onstad kunstsenter denne søndagen viste til fulle, er teknikken nå så raffinert at det nye språket framstår som en kjent, men like fullt uforståelig, dialekt, et liksomspråk som hjernen kontinuerlig forsøker å dechiffrere, men der det glipper hver eneste gang. Det gjør ikke noe, spesielt ikke når dette liksomspråket står så utrolig godt til Westerhus’ gitar.

Svevende og støyende De to musikerne ga i fjor ut det kritikerroste albumet Didymoi Dreams, og de som har hørt utgivelsen, eller for den saks skyld Westerhus’ soloplate fra 2010, kjenner igjen lydbildet i konsertsalen på Henie Onstad. Innledningen består av gitar dyppet i litervis med romklang, og Westerhus’ fiolinbue som stryker over gitarstrengene kunne vært vignetten til en dokumentar om verdensrommet eller dyrelivet på et afrikansk steppelandskap. Det er luftig, og det er storslått. En sittende Sidsel Endresen fyller etter kort tid ut landskapet med malende, drømmende vokal, slik mange har hørt henne før: på sitt mest lyriske. Gåsehuden kryper til overflaten etter bare noen minutter, og det er ikke siste gang duoen produserer alle de riktige tonene i løpet av den timelange konserten.

Etterhvert tar Westerhus over scenen, og ved hjelp av et strålende, støyende lydteppe som ville gjort både en Deathprod eller Merzbow småmisunnelig, fyller han rommet med metallisk gitarlyd. I motsetning til endel andre støymusikere forelsker han seg ikke i de forførende, voldsomme lydbølgene som det alltid er så fristende å la vare, og Endresens vokal holder snart Westerhus’ gitar med selskap mens roen delvis senker seg i lokalet.

Et slags riff Overraskende nok introduseres plutselig noe som minner om restene fra et tungt gitarriff, men det er modulert og manipulert gjennom Westerhus' mange pedaler og effektbokser på en slik måte at alle forsøk på headbanging er nytteløse. Etter at lyden har dødd helt ut, og publikum litt forvirret sender avgårde noen nølende klappsalver (hvem vet egentlig når en sang slutter og en ny begynner i dette selskapet?), kommer det en fantastisk solo i form av ekstrem, dadaistisk tungegymnastikk fra Endresen, som er nesten like vanskelig å beskrive med ord som den sannsynligvis var å framføre.

Det finnes en slags grunntone innimellom alle de korte konsonantene som stadig vekk bryter ut av folden, og etterhvert akkompagneres disse utbruddene av støtvise, ringmodulerte gitarakkorder, før det hele kulminerer i en fantastisk, rytmisk treningsøkt der både Endresen og Winterhus demonstrerer hvilket utrolig samspill de har opparbeidet, og hvilken fabelaktig kompositorisk, improvisatorisk og akustisk fantasi de begge besitter.

Ekstrem kontroll Spesielt sistnevnte fortjener et ekstra avsnitt. Westerhus har et tak på gitaren som setter spor, først og fremst fordi han på så uanstrengt vis kombinerer det eksperimentelle med det lyriske, det høytlytte med det lavmælte, og, ikke minst, fordi han vever sammen lappetepper som så elegant kombinerer gjentakelse og forandring.

De tematiske lydsløyfene krydres hele tiden med ørsmå forandringer som forhindrer at lydbildet blir statisk, og tidvis må Westerhus steppe ørlite foran publikum for å holde orden på alle effektpedalene på gulvet. De som har hørt hans album Pitch Black Star Spangled fra 2010 vil kjenne igjen mange av – bokstavelig talt – grepene, og resultatet er like hypnotisk live som det er på CD.

Endresen og Westerhus leverer i det hele tatt en konsert som er så bra at gleden over den fantastiske musikken ledsages av et gram eller to tristesse, simpelthen fordi en vet at akkurat dette øyeblikket kommer aldri tilbake. En bedre attest er det ikke mulig å gi, kanskje med unntak av den stående applausen som sendte duoen ut av lokalet.