Fri scenekunst i fritt fall

Det er på sin plass med en liten historisk gjennomgang knyttet opp mot dagens situasjon i denne debatten. Danse- og teatersentrum (DTS) har alltid vært opptatt av tilskuddsordningene for fri scenekunst. De har vært, og er, fullstendig avgjørende for utviklingen av de ulike scenekunstnerne og kunstnerkonstellasjonene som arbeider og utvikler sine uttrykk på uavhengig basis. Tilskuddsordningene legger grunnlaget for kunstnerisk utvikling, arbeidsplasser, bransjebygging, nasjonal og internasjonal aktivitet og muligheter. Vi har i dag en kvalitet og et uttrykksmangfold i fri scenekunst vi kan være stolte av og som hevder seg med stor styrke internasjonalt.

I dag følger finansieringen av det norske scenekunstfeltet grovt sett to hovedspor: På den ene siden er scenekunstinstitusjonene og ymse virksomheter på statsbudsjettet, og på den andre siden har vi Norsk Kulturråd, som gjennom sine tilskuddsordninger ivaretar fri scenekunst. Denne «grenseoppgangen» er en del av arbeidsdelingen mellom Kulturdepartementet (KUD) og Kulturrådet. Da Støtteordningen for fri scenekunst ble overført fra KUD til Kulturrådet i 1996 lå den øremerket utenfor fondet med 18,3 millioner kroner. Altså var ordningen fremdeles en del av Regjeringens politikkområde, og ikke en del av kulturfondet. Stillingen som scenekunstkonsulent ble opprettet, et eget fagutvalg for fri scenekunst ble etablert, og det tidligere såkalte Innstillingsutvalget ble nedlagt. Samtidig ble driftsstøtten borte, og en prosjektsstøtte ble etablert med muligheter til å få flere års støtte. I 1998 ble ordningen faset inn i Kulturfondet, dog med en dertil tilhørende forskrift som regulerte hovedinnretningen på kulturrådets mandat. Denne forskriften sa noe om Kulturrådets forvaltning og mandat og om hvem som kunne søke. Ordningen skulle ivareta produksjon og visninger innen ulike scenekunstuttrykk, og forskriften sa også at man kunne få støtte i maksimalt fire år. Forskriften var å forstå som et verktøy for Regjeringen for hvordan man kunne innrette ordningen. Endringene i forskriften som fulgte med Regjeringens opprettelse av Basisfinansieringen ble for eksempel lagt ut på høring i 2006. Forskriften ble fjernet helt i 2014 til tross for at DTS, Norske Dansekunstnere (NoDa), Norsk skuespillerforbund og Danseinformasjonen protesterte. Ja, den kunne nok med fordel moderniseres, men ikke skrotes! Dermed ble fri scenekunst – som altså tidligere hadde vært en del av den nasjonale scenekunstpolitikken, avgrenset som en del av Kulturrådets mandat, og opp de til enhver tid sittende råd og utvalg å utforme.

Vi i DTS mener at det kan ikke være Kulturrådets ansvar alene å bestemme politikkutformingen på denne delen av scenekunstfeltet. Vi mener fri scenekunst inngår i den nasjonale politikkutformingen av teater og dans i Norge. Denne oppfatningen er blitt forsterket nettopp gjennom utviklingen og forvaltningen av tilskuddsordningene for fri scenekunst i Kulturrådet. I 2006 gikk vi til daværende statsråd Trond Giske for få etablert en langsiktig ordning for etablerte kompanier. Siktlinjen i ordningen på fire år var for kort, og man måtte ha mulighet til i løpet av en periode å kunne få vite om man fortsatt ville få støtte, slik at det ikke ble brudd i arbeidet. Det var allerede et poeng for det gamle departementsoppnevnte Innstillingsutvalget for fri scenekunst at man ett år i forveien skulle få signaler om at man sto i fare for å miste tilskuddet, slik at man hadde sjanse til å ta grep. Jeg vet flere kompanier som fikk slike signaler, og som la om den kunstneriske kursen – fikk fortsatt støtte og eksisterer den dag i dag. .

Etter den første evalueringen av ordningen, ble 12-årsregelen innført. Dette var også DTS i mot fordi kunstnerskap ikke går ut på dato, og erfaringen har vist at flere scenekunstgrupper som har mottatt basisfinansiering har hatt stor kunstnerisk utvikling gjennom mange år. Kompaniene er ikke «satte» – de knytter til seg stadig nye medarbeidere, både kunstnerisk og administrativt. Slik har fri scenekunst over mange år bygget opp en bransje, en kunstnerisk næring og et mangfold av organiserings- og produksjonsmodeller. Det har alltid vært innvendt at det å skulle få frem langsiktige tilskuddsordninger,ville bli starten på institusjonalisering av fri scenekunst. Men hva er en institusjon? En institusjon har en organisering med en kunstnerisk leder på toppen som sitter på åremål. Den er ikke tuftet på organiseringen i fri scenekunst der kunstnerne selv velger med hvem, hva og hvordan de skal produsere og utvikle sine kunstnerskap. Å tilrettelegge for muligheten til å arbeide profesjonelt over tid, er altså ikke det samme som institusjonalisering.

Basisfinansieringen slik den ble med sin 12 årsregel, skapte – mot ordningens opprinnelige politiske hensikt – et behov for å finne frem til tilskuddsordninger utenfor Norsk Kulturråd. For hvor skulle det bli av dem som fortsatt hadde mye å gi, men som måtte gå av for tidsbegrensningen? Derfor har DTS etterlyst en statlig strategi for etablerte kompanier gjennom mange år.

Scenekunstfeltet er nå i stor endring. Samtidig har Kulturrådet endret innretningen på en av de mest vellykkede tilskuddsordningene vi har hatt, nemlig Basisfinansieringen, og vi har fått en nyordning: Fri scenekunst – kunstnerskap. Kulturrådet hevder selv at de har «justert» Basisfinansieringen, men for meg er dette en historiefraskrivende retorikk. Basisfinansieringen ble til fordi vi manglet en tilskuddsordning som skulle ivareta de etablerte scenekunstgruppenes behov for langsiktig planlegging og produksjon, den skulle gi en forutsigbar finansiering. Dette langsiktige perspektivet ligger ikke i den nye ordningen. Dette perspektivet er rett og slett lagt ned! Selvsagt kan den nye ordningen vise seg å få frem fine resultater i utviklingen av kunstnerskapene, men den erstatter ikke det behovet vi hele tiden har etterlyst for langsiktighet og forutsigbarhet. Og bare for å ha sagt det: Tildelingen som er gjort i den nye Kunstnerskapsordningen er det ingenting i veien med – det er flotte kunstnerskap! Vi heier på dem! Og det kan til og med vise seg at Kunstnerskapsordningen er et godt grep, men den fyller ikke på noen måte det «hullet» som vi nå ser dramatisk bli større og større i tilskuddssystemet.

Vi mener at det er et nasjonalt politisk ansvar å tilrettelegge for hensiktsmessige og gode tilskuddsordninger også for fri scenekunst som kan ivareta hele karriereløpet. Det hevder vi i våre innspill til Kunstnermeldingen og til scenekunststrategien. Det bryter ikke på noen måte med armlengdeprinsippet om Regjeringen tar grep her, og det finnes flere sett av tilskudds- og finansieringsmodeller som kan realiseres og utvikles for å sikre nettopp langsiktighet og forutsigbarhet for etablerte kompanier. Modeller for langsiktige tilskudd utenfor Kulturrådet innebærer grep som sikrer maktspredning og fordeling av definisjonsmakt. Det kan være flere regionale kompanier, med statlig eller regional støtte, residenskompanier, for eksempel tilknyttet kulturhus, programmerende scener og så videre, og/eller egen post for etablerte kompanier innstilt av et eget særskilt oppnevnt utvalg.

Dette vil være i tråd med den siste regjeringserklæringens, Granavolderklæringen, uttalte mål om å prioritere det frie feltet og sikre bedre og mer langsiktige tilskuddsordninger. Men det haster. Vi må få signaler nå allerede i budsjettet som legges frem for 2020. Vi har kunstnerskap og produksjonsenheter det har tatt lang tid å bygge opp, som staten har investert i over år og som fremdeles representerer høy kunstnerisk kvalitet. Nå kan de bli borte med et pennestrøk. Vi har altfor mange verdifulle kunstnerskap som nå står på spill!