Fragmentert Mozart-moro

Få operaer har samme plass i den klassiske kanon som Wolfgang Amadeus Mozarts Tryllefløyten. Operaen, som var komponistens siste, forener folkelig underholdning med filosofisk dybde, og kombinerer komiske innslag med noen av operalitteraturens mest kjente arier. Den er også et eksempel på hvor tøyelig operaformen kan være, idet den evner å gå like godt inn i tungt regisserte oppsetninger på en hovedscene som i nedstrippede versjoner for distriktsopera. Sistnevnte ble bevist under årets Kirsten Flagstad-festival, der Ringsaker Operakor, Jönköping Sinfonietta og en rekke profilerte solister for anledningen hadde samlet seg til en semi-konsertant versjon av verket, i en adapsjon laget av Henning von Schulman, som selv hadde en av hovedrollene. Oppsetningen har tidligere vært gjort i Spira Kulturhus i Jönköping – da i samarbeid med Jönköping Kammerkor.

Nedskalert versjon

Tryllefløyten er spesielt kjent for hvordan eventyr, kjærlighet og opplysningstidsidealer blandes sammen i både humor og alvor, der kampen mellom lys og mørke, mellom fornuft og følelser, personlig utvikling, visdom og moralsk karakter ligger som et slør over fantasiuniverset Mozart og librettist Emmanuel Schikaneder satte ut i livet. Handlingen er enkel: Tamino og fuglefangeren Papageno drar ut på eventyr for å redde prinsesse Pamina, etter at hennes mor – Nattens Dronning – har forklart at hun er bortført av herskeren Sarastro. De beskyttes av en tryllefløyte og noen magiske bjeller. Det viser seg at Sarastro ikke er en tyrann, men representerer visdom, orden og opplysning, og at det er Nattens dronning som er ond. For å vinne Pamina må Tamino gjennom en rekke prøvelser for å vise mot og selvbeherskelse. I kveldens semi-konsertante oppsetning var handlingen noe nedskalert fra fullversjonen – et ganske typisk grep for Tryllefløyten i mindre oppsetninger. Blant annet var en del bifigurer utelatt. Scenografien var også strippet til et minimum. På scenen stod orkesteret i sentrum, mens solister og kor bevegde seg rundt det med få rekvisitter, blant annet en tralle, to ølflasker, en skål med potetgull, noen ledninger tilkoblet en detonator (!) og annet småtteri. Gulvet var i sin naturlige trefarge, og veggene bak og på siden var uten inndekning. Desto mer vekt fikk teksten, musikken og skuespillet.

Vyer av revy

Operaens talesekvenser var, som så ofte med dette verket, nesten helt byttet ut og tilpasset denne oppsetningens univers. Papageno, ikledd shorts, joggesko, og bakvendtcaps var her vaktmester på Hamar Kulturhus. Han ville helst bare spille Angry Birds på nettbrettet sin, og fristelsene han ble utsatt for var øl og potetgull istedenfor mat og vin. Det hørte naturligvis til at han «snakka på brei Hamardialækt», og at han i sitt mest fortvilte øyeblikk ikke vurderte å henge seg, men sprenge seg i luften. Tamino, som ble liggende vettskremt på gulvet i lang tid etter å ha møtt den fryktinngytende slangen og ble beskyldt for å mangle mot, lette etter en Pamina som etter sigende løp rundt i gangene på kulturhuset. De tre damene, tjenerne til Nattens dronning, og alle kvinnene i koret, hadde (litt uklart hvorfor) barter som gled inn i noen uskyldige spøker om Pride. Rollefiguren Taleren proklamerte med glimt i øyet at det mest sexistiske og rasistiske ved operaen var fjernet fordi det ikke passer så godt inn i vår tid. Taleren ble spilt av Henning von Schulman, som også spilte Sarastro. Det var ikke alltid helt klart når han var taleren og når han var Sarastro, men allerede etter ouverturen kunne han avsløre at han var frimurer; Tryllefløyten er kjent for nettopp å spille på symbolikk som hentyder til frimurerbevegelsen. Skillet mellom tale og musikk var påfallende tydelig. For mens det tidvis føltes som om jeg var på revy med ablegøye-aktige sketsjer på metanivå, gled ariene, duettene og trioene inn i en mer påtatt og konsentrert positur. Det var som om det veldig løse og ledige og det inderlige i litt for liten grad møttes, og dette krasse skillet ble stående noe uforløst. Det hele fremstod ganske fragmentarisk, uten en klar handling eller setting annet enn scenen de selv stod på, mens biter av nåtiden ble revet av og vevd inn i en fantasiverden som ble oppdiktet for over 230 år siden. Vi ble kastet mellom vår egen virkelighet og noe som aldri har funnes. Kanskje var det dette kaoset – vår egen fragmenterte virkelighet – oppsetningen først og fremst tematiserte, selv om ikke det var tydelig uttalt.

Språklig slit og solide prestasjoner

Mens dialogene foregikk i en blanding av norsk (med ymse dialekter) og svensk avhengig av hvor sangerne var fra, var musikken sunget i svensk oversettelse av Alf Henrikson. Det var problematisk at det ikke var noen form for teksting, selv i svenskspråklig versjon. Mesteparten av tiden bar ordene simpelthen ikke gjennom rommet når sangerne sang, i hvert fall ikke til bakre del av salen der jeg satt. Jeg tror det hadde lite med sangernes prestasjoner å gjøre, og at det hovedsakelig skyldtes en kombinasjon av at orkesteret stod på scenen og spiste opp formanter med klangen sin, og at Kirsten Flagstad-salen ikke er utformet for opera. Den talte dialogen var derimot – til stor kontrast – både tydelig og artikulert. Jönköping Sinfonietta bestod for anledningen av rundt 30 musikere, hvorav halvparten var strykere, og resten utgjorde blåsere og en pauke. Ved siden av den vanlige doblingen med to av hvert blåseinstrument, var det (som i originalen) tre tromboner. Jeg skulle gjerne sett at strykerseksjonen var noe større, for den bestod blant annet av bare én kontrabass som slet med å skape ordentlig bunn i orkesterlyden, særlig i tuttipassasjene. Utover dette var nivået på utøverne svært høyt, og dirigent Johannes Gustavsson samlet dem til en imponerende presis og artikulert gruppe. Av sangerne skilte særlig Bernt Ola Volungholen (som også er festivalsjef) seg ut, i sin versjon av Papageno, både med utstråling og lekenhet som tilsynelatende lot seg realisere av et teknisk overskudd. Ellers strålte Elin Emanuelsson med slående uttrykkskraft i rollen som Pamina og Renate Ekerhovd i sine virtuose koloraturinnslag som Nattens Dronning. Koret gjorde også en solid innsats gjennom hele forestillingen: De fremstod som klanglig balansert mot både solistene og orkesteret, og scenisk gav de dessuten en slags visuell ramme i det de tidvis stod klemt opp etter sideveggene og tidvis helt innpå orkester og solister. 

Først og fremst fest og moro

I denne oppsetningen fikk humoren og det absurde slå seg løs. Mye av det skyldtes nok at dialogene fikk ta så mye plass i forestillingen; det var stort sett musikken som var kuttet ned for å innskrenke lengden. Jeg satt igjen med en følelse av at musikk og talte dialoger ikke helt klarte å samles i et uttrykk som favnet bredden i operaen, men så fikk jeg heller ikke inntrykk av at dette var intensjonen. De isolert sett veldig mange gode enkelthendelsene med gode sangerprestasjoner og et imponerende godt orkester løftet helhetsinntrykket, og med humoren som bakteppe, samlet dette fragmentariske universet seg først og fremst i en uhøytidelig feiring av sang og opera. Veldig morsomme dialoger som trakk operaens handling inn i nåtiden med nettbrett, Pride og selvmordsbombing beviste også at Tryllefløyten – og opera generelt – kan ta opp i seg vår egen samtid.