Fra tomme øyeblikk til velkomponert lek

Forestillingsnavn: Et øyeblikk etter / Kammerspill 3

Spillested: Scenehuset, Oslo

Et øyeblikk etter: Rubato Dance Experiment

Koreografi og dans: Vigdis Langeggen Eriksen og Vibeke Sæther

Kammerspill 3

Koreograf: Vivild Bergersen

Komponist: Risto Holopainen

Dansere og musikere: Anders Førisdal, Inger Malene Glette, Tinna Gretarsdottir, Pia Holden, Risto Holopainen, Tora Ferner Lange og Gjertrud Pedersen.

Lys: Jan Erik Smedhaugen

Vivild Bergersen og Rubato DE har gått sammen for å lage en helaftens danseforestilling. Det synes som om samarbeidet mest er av praktisk art, for Et øyeblikk etter og Kammerspill 3 har lite felles uttrykksmessig.

Tomme rom

Et øyeblikk etter er en pas de deux for to kvinner. Viktige koreografiske elementer er bevegelser som tar og deler rommet, av og til på grensen til det pantomimiske, og møter mellom danserne som har klare kontaktimpro elementer, ved at de direkte, eller i overført betydning, gir og tar vekt. Lydfølge deler opp forestillingen og gir hver del sin karakter. Sammensetningen av delen gir forestillingen en svak dramaturgisk struktur fra det slappe anslaget til delen med fransk musettemusikk da det er i ferd med å ta av, men så er forstillingen over.

Et øyeblikk etter er samtidsdans som skriver seg inn i en modernistisk tradisjon der man med demokratisk sinnelag ikke ønsker å påtvinge en entydig fortolkning, men overlater publikum til sine egne opplevelser.

Resepsjonsteoretikeren Wolfgang Iser mente det var et kjennetegn ved all kunst at den, i større eller mindre grad, har tomme fortolkningsrom som publikum fyller med sin fortolkning. For at dette skal være givende rom å være i bør veggene opp- eller utfordre til opplevelse og fortolkning. Det betyr at det går an å ha en holdning, vilje, ja endog fortelle en historie, uten at man påtvinger publikum entydige meninger. Snarere tvert i mot: Skal publikum ha gode opplevelser må forestillingen ha en uttalt holdning eller vilje. Rubato er ikke de eneste i samtidsdansen som har noe å lære om formidling av resepsjonsestetikken.

Ungdommelig dadaisme

Kammerspill 3 går nesten i en annen felle som (post)moderne kunst lett kan gå i. Det er fellen selvreferensialitet, dvs. at forestillingen handler om seg selv. Som i dette tilfellet er det ofte forestillingens form som tematiseres. Sentralt i Kammerspill 3 er det faktum at musikerne danser og danserne musiserer. Derved stiller man spørsmålet om dette er en forestilling eller konsert. Svaret er langt på vei gitt når Kammerspill 3 selv presenterer seg institusjonelt som danseforestilling.

Det som redder forestillingen er at formeksperimentet er gjort med stor lekenhet. Dansernes og musikernes skikkelighet kontrasteres fornøyelig med dansernes gitarklimpring og leirgjøkblåsing, og musikernes keitete bevegelser. NRKs Lille Lørdag-nerder er her flyttet til en skolegård på 40-50-tallet med foldeskjørt og knikkers. En infantil absurditet kombineres elegant med en velkomponert sammensmelting mellom dans og musisering. Man føler seg nesten hensatt til en ungdommelig, dadaistisk kabaret.

Det kan være et spennende spor å følge for Bergersen og Holopainen. Hvis det neste blir at de blander flere kunstarter i kompotten, og legger til mer voksne ingredienser til lekenhet, kan dette bli enda mer spennende.