Fotballfest og etikktest

Den digitale performancen Rettssaken mot oss selv treffer virkelig tidsånden. Det foregår et aktuelt grasrotopprør mot VM i Qatar for tiden der Norge er ledende og får massiv oppmerksomhet på verdensbasis siden mange lag og foreninger her til lands tar til orde for boikott. Grunnen er at det internasjonale fotballforbundet FIFA er korrupt, pengene rår, menneskerettighetsbruddene i Qatar er mange, og over 6500 arbeidere har mistet livet under slavelignende tilstander de siste årene. De seneste dagene har mange i fotball-Norge også nådd sitt metningspunkt hva fotball og kapitalisme angår, i opprettelsen av en egen superliga for de beste lagene. Sakene henger sammen. I den digitale forestillingen Rettssaken mot oss selv er det fotball-VM i Brasil 2014 som er utgangspunkt for diskusjon om vestens vold og fotball.

Ranet i Rio Julaften 2015 blir Julian Blaue og Edy Poppy sammen med babyen deres ranet mens de er på ferie i Rio de Janeiro. Ransmennene Gomez og Santos er åpenbart fattige, desperate og fra favelaen. Fikk disse to det verre av fotball-VM i 2014? Ble de fattigere? Måtte de flytte? Raner de disse rike vestlige turistene som en straff for VM? Først anmelder Blaue og Poppy dem til politiet, men så angrer de. Hva om det er de som egentlig er denne historiens ekte skurker og ikke de som ranet dem? Ble de ranet som hevn for deres grunnleggende undertrykkende vestlige blikk, de to som attpåtil hadde kost seg (bittelitt) med VM året før?

Julian Blaue og Edy Poppy er kjent som en sjangeroverskridende, ofte selvbiografisk, kunstnerduo og denne performancen er en avsluttende del av et lengre prosjekt der de undersøker klasse og makt med seg selv i sentrum. I 2018 vedtok Blaue & Poppy en lov mot strukturell vold som en del av kunstprosjektet på Sørlandets kunstmuseum og i en forlengelse av denne loven anmelder de seg selv. Deretter reiste de til Brasil for å lete etter ranerne og etterforske seg selv. Høsten 2018 avholdt de «Mellomrapport» på Museu de Arte do Rio, Kristiansand kunsthall og Teaterfestivalen i Fjaler. Og rettssaken nå er altså finalen. Hele performance-serien som de har skapt ut av overfallet inngår i Blaues doktorgradsprosjekt ved UiA.

Til Dagsavisen 15. april sa Poppy at “Loven mot strukturell vold er dessverre ikke offisielt vedtatt. Men det er en skandale!”. Begrepet har de hentet fra forskeren Johan Galtung som definerte det som: “uunngåelig forringelse av fundamentale menneskelige behov”. Det ser ut til å være et reelt aktivistisk prosjekt å få på plass en sånn lov.

Iscenesatt rettssak Blaue og Poppy iscenesetter altså en rettssak mot seg selv som finner sted på Court Stage TV på Youtube som om loven finnes. Konseptet er inspirert av den amerikanske trashkanalen Court-TV som viser rettssaker usensurert på TV. Grunnpremissene for forestillingen er originalt og morsomt: “Utførte paret strukturell vold ved å se på VM i 2014?” Det høres kanskje søkt ut, men måten de såkalte bevisene legges frem på gjør at det ikke blir så søkt. Spesielt ikke i sett i lys av dagens debatter om fotball og etikk. Kritikken mot VM i Brasil var at det ble brukt enormt mye penger som nasjonen egentlig ikke hadde råd til og det gikk ut over langt viktigere formål som Brasil burde prioritert. Mange store anlegg ble bygget kun for å arrangere VM og uten tanke på hvordan de skulle brukes etter at mesterskapet var ferdig.

I en fargerik og nærmest barnslig rettssal, der alt er laget av papp og tegninger for nærmest å fremheve det oppstilte og unaturlige ved rettssaken, spørres Blaue og Poppy ut av forsvarer og aktor. Scenografien er outrert og morsom og står i kontrast til den oppstilte stemningen og påtatte alvorligheten i situasjonen. Her er det med andre ord ikke noe forsøk på å skjule at de leker rettssak, det ligner faktisk mer på en barnehage enn en rettssal.

Blaue og Poppy spiller rollene som seg selv, så spillestilen deres er nøktern og avbalansert gjennom stort sett hele forestillingen. Poppy har noe som ligner på et sammenbrudd der hun ber om å komme ut av scenografien og heller komme inn i en ekte rettssak. De tre andre skuespillerne Jacob Jensen, Samantha Lawson, og Laura Mitzkus er langt mer i karakter med strenge miner og megetsigende dramatikk i fjeset.

Grunnhistorien om ranet og anmeldelsen virker sann. Vi får se bilder av paret i Rio fra da de reiste tilbake for å nøste opp i historien og vise hvorfor de selv betrakter seg som skyldige. De viser bilder og videoer fra turen, og de forteller tilsynelatende virkelige og private ting om seg selv. På Youtube kan publikum kommentere og stille spørsmål underveis i rettergangen, og etter en pause leser dommeren opp responsen til publikum. I tillegg er en jury med på nett og skal dømme kunstnerduoen der og da. Resultatet i rettssaken endrer seg i de tre ulike visningene av forestillingen. Duoen er med andre ord flinke til å utnytte de nye digitale verktøyene koronaen har kommet til bordet med.

Snurrig dobbelthet Som forestilling virker det som om de opererer etter prinsippet om at det ikke er bra før det er litt dårlig. Filmingen er for eksempel flat og enkel og forestillingen er preget av en slagsDIY-estetikk. Hva som gjør dette til nettopp teater og ikke bare en enkel hjemmelaget tv-produksjon er uklart, uten at det nødvendigvis er så viktig.

Det er en snurrig dobbelthet i forestillingen som gjør at den fascinerer. Poppy og Blaue prøver både å si noe viktig og riktig samtidig som de også gjør narr av performancekunstnere som prøver å gjøre nettopp det. Argumentasjonen deres oppleves som noe repetitiv, og det kunne gjerne blitt lagt inn noen jokere og enda mer teori som kunne belyst de ulike sidene i saken enda mer og brakt mer ambivalens inn i saken. Forestillingen er annerledes og tematikken passer godt i det skakke og underlige formatet og den argumenterende stilen – i en slags omvendt kafkaprosess. Sånn sett passer jussdrama perfekt som sjanger for disse hendelsene, som et slags teater i teatret.

Duoen ser glade og lettet ut da de i en av visningene blir funnet skyldige. I kommentarfeltet kan publikum foreslå en passende straff. En foreslår at duoen egenhendig må få stoppet VM i Qatar, om de ikke klarer det må se selv betale ut anstendig lønn til alle arbeiderne som har jobbet for knapper og glansbilder på anleggene.

Men det er fremdeles usikkert etter forestillingen om Blaue og Poppy er mest opptatt av fotball og menneskerettigheter eller av seg selv. Om det hovedsakelig er et selvopptatt prosjekt fungerer det likevel som en slags kritikk av vestens selvbilde, der det som i utgangspunktet skal handle om fattigdom i Brasil, for det meste handler om to priviligerte performancekunstnere som endelig har fått noe såkalt brennbart materiale å lage kunst av.