Forvirrende fra isødet

På scenen ligger en havarert luftballong, med form og funksjon som en iglo. Visuelt minner den om Nils Strindbergs berømte fotografi av Örnen, luftballongen som den svenske ingeniøren Salomon August Andrée i 1897 forsøkte å fly til Nordpolen, sammen med Strindberg og Knut Frænkel. De nådde aldri Nordpolen; likene deres ble funnet 33 år senere på Kvitøya på Svalbard.

Det ligger også en båre på scenen, som forsterker inntrykket av at det har skjedd en ulykke. Rundt virrer tre rødkinnede personer med rim i håret (Kyrre Hellum, Oddgeir Thune og Thea Lambrechts Vaulen; scenografi og kostymer er ved Ida Grimsgaard). De er kledd i fotside pelser, tjukke vinterstøvler og med votter festet i sele rundt halsen. Under har de lyseblå Dovremakko. Hellum har i tillegg en knallgul fjellanorakk som sammen med det lyseblå signaliserer en svensk tilknytning. Men det er Østerrikes flagg de har med seg på ekspedisjonen.

Winterreise Den østerrikske nobelprisvinneren Elfriede Jelineks scenetekst fra 2011 tar utgangspunkt i den romantiske diktsyklusen Winterreise, skrevet av Wilhelm Müller i 1824 og tonesatt av Franz Schubert i 1827. Jelineks tekst er en flerstemt, assosiativ talestrøm, delt inn i åtte kapitler. Den inneholder en rekke referanser til og sitater fra de 24 sangene i Müllers/Schuberts verk, som den forholder seg relativt kronologisk til. Sitatene og referansene er vevd inn i tekststrømmen på en assosiativ og springende måte, og gitt en ny kontekst er ikke koblingen til originalverket alltid like åpenbar. For at diktsyklusen skal virke som en intertekstuell referanse i Jelineks teatertekst, må derfor tilskueren ikke bare kjenne til forbindelsen mellom de to verkene, hun må også være noenlunde fortrolig med innholdet i diktene.

I forestillingen har man gjort forbindelsen mellom de to verkene eksplisitt ved å flette inn sangnumre underveis. Sangene er svært tradisjonelt og vakkert fremført av Paul Åge Johannessen med Trond Lindheim på piano, og de korresponderer innholdsmessig med handlingsforløpet på scenen. Stemningsmessig er det likevel lite korrespondanse mellom de to verkene, og den blir enda mindre slik regissør Jonas Corell Petersen har valgt å iscenesette Jelineks teatertekst. Sammenstillingen av de to verkene fremhever snarere ulikhetene mellom dem. Det vil si, helt frem til siste scene, hvor det skjer et regimessig taktskifte som samler trådene. Det skal jeg komme tilbake til.

Flerstemt, personlig scenetekst En annen sentral referanse i Jelineks tekst er Martin Heideggers filosofi om Væren og Tid (1927). En tredje, samtidig referanse er østerrikske Natascha Kampusch som ble kidnappet som tiåring på vei til skolen i 1998, og holdt i fangenskap i åtte og et halvt år før hun klarte å rømme i 2006. I ettertid har Kampusch hatt flere fjernsynsopptredener, og hun har ledet et eget talkshow. Vinterreise er også en av Jelineks mest personlige tekster med referanser til egen familiehistorie, hvor hun blant annet gir stemme til sin demente far som levde den siste tiden av livet sitt på en institusjon.

Talestrømmen går i ett uten angitte karakterer. Dermed er det opp til leseren av teksten å attribuere uttalelsene til ulike personer eller karakterer, og avgjøre hvem som til enhver tid snakker. Når teksten settes opp i teatret kan regissøren ta disse valgene, eller som i dette tilfellet, bevare en ubestemt flerstemthet ved å la flere skuespillere veksle på å fremføre teksten.

Første del av forestillingen foregår i isødet omkring den havarerte luftballongen. De tre personene finner ikke helt ut av det, de virrer rundt mens de fabulerer rundt fenomener som væren og tid. Det er absurd og komisk slik vi kjenner det fra tidligere forestillinger i regi av Petersen, særlig når også suffløren blir med på teaterleken. Når det likevel aldri blir virkelig morsomt, er det fordi vi som publikum må bruke enormt mye energi på å finne ut av hva som egentlig skjer. Hva slags tekst er dette? Hvor er vi? Hvem er det som snakker?

Jelineks tekst er utfordrende og kompleks både når det gjelder form og innhold. I forestillinger som Øy og Vi tygger på tidens knokler, hvor regissøren utarbeidet tekstmaterialet selv i samarbeid med skuespillerne, var det rett og slett litt lettere å kjenne seg igjen i, og holde styr på, referansene. Jelineks tekst refererer ikke i samme grad til vårt hverdagsliv, men til verk og en virkelighet få av oss er fortrolige med. Derfor kan ikke formidlingen bli altfor ellevill før vi som publikum mister grep om den.

Hvor skal vi? Etter å ha virret rundt ute en god stund, går de tre skuespillerne inn i luftballong-igloen. (Den er blitt gjennomsiktig slik at vi kan se inn.) Her treffer de fjerdemann, spilt av Sarah Francesca Brænne. Nå er de opptatt av Natascha Kampusch sine fjernsynsopptredener. Hun er vel ikke noe unntak, mener de, tvert imot, de er unntak, og burde få komme på TV: «Kvifor skal ho på fjernsyn, når eigentleg vi skulle det?»

Her hadde det vært mulig å dvele litt lenger ved bakgrunnen for denne «folkemeningen» og forankre uttalelsene i en virkelighet som det er mulig å kjenne seg igjen i. Slik det fremstår nå er dette en folkemening det er vanskelig å ta innover seg relevansen av. Senere kjøres det på ski nedover publikumsamfiet og jeg spør meg igjen, hvorfor? Hvor er vi nå, hvor skal vi?

Men nå er det visst slutt, for de fire skuespillerne vinker til oss. De forlater scenen, men dukker snart opp igjen på en balkong over scenen. Her vinker de igjen til oss. Pianist og sanger forlater også scenen, men nå kommer skuespillerne inn igjen, de vinker og vinker, og så er de borte.

En kort stund senere kommer en skikkelse inn (Marianne Krogh), kledd i fotsid pels og med rim i håret, som de andre. Hun slår på lyset. Hun stiller seg opp rett fremfor oss og begynner å snakke. Nå er det den demente faren som får komme til orde. Plutselig går det opp for meg hvorfor verket heter Vinterreise. Det eksistensielle alvoret i teksten får endelig plass. Det går an å følge med. Det går an å puste. Det er som om den isende, masete vinden som har holdt oss i ånde i halvannen time endelig har roet seg. «Slutt.» sier hun. Inn kommer sanger og pianist igjen, de fremfører «Der Leiermann», siste sang i syklusen. Og så trer vemodet inn.