Fortellingens forbannelse

Det er ikke noe i veien med forelegget. The Guest bygger på Albert Camus’ novelle L’Hôte, på fransk gjesten eller verten. Den handler om Camus’ uvilje mot å velge side i den fransk-algeriske krigen, om kolonikonflikten og – siden det er Camus og snart 60-tallet – om eksistensialisme og muligheten for å velge sitt eget liv innenfor rammene til De Andre; om fysiske og psykiske grenseoppganger. The Guest forholder seg mest til grenseoppgangene og de ulike betingelsene for nærhet knyttet til rolle: gjest eller vert, innfødt eller innvandrer?

Ina Christel Johannessens scenografi er en gul dansematte med portugisiske fliser, et sør-europeisk, maurisk og nord-afrikansk kulturtreff i seg selv og et passende camusk underlag. På matten står tolv dansere fra zero visibility corps historie, unge og eldre. Rundt matten sitter publikum på alle fire sidene – Johannessen avviser ideen om én riktig synsvinkel – og snart skal det jobbes hardt for å formidle konfliktfylte menneskemøter. Men så var det noe med å tøyle fortellertrangen slik at det blir plass nok til den nødvendige tvetydigheten og ambivalensen.

Første del av forestillingen viser individuelle utbrudd og blokker med unison bevegelse i skiftende puls til samsvarende elektronisk musikk. Svarte, enkle kostymer, kollektiv uro. Et passende ord kunne være kontaktforhandling. Et par som dras mot hverandre, som siger fra hverandre, som finner sammen igjen; en ensom skikkelse som strever med å tilpasse bevegelsene sine for å unngå å bry de andre; en annen som har bestemt seg for å plante beina i bakken, eie gulvet og ta plass. Tempo, intensitet, nysgjerrighet og nærhet, og så avstand og tilbaketrekning til betrakterposisjonen på sidelinja. Det prøves, forhandles, forkastes og prøves på nytt, mens en samling taburetter på hjul veksler mellom rollen som danseverktøy og hvileunderlag. Det kommer jeg tilbake til.

The Guest. Foto: Yaniv Cohen

Til tross for tydelig tematikk og inviterende handling har The Guest et problem helt fra begynnelsen av; det handler om motivasjon og bruken av roller. Mens samtlige dansere går inn og ut av ulike solo- og fellessekvenser, er det bare en håndfull som bærer en tydelig karakter. Line Tørmoe er den strenge, harde og konsekvent nærhetssøkende med et ansikt som viser hvem hun er og hva hun vil; Pia Elton Hammer er den skjøre, fryktsomme, introverte, mens Edhem Jesencovic er den avslappede, den macho og den tullete. I seg selv fint, men problematisk når den samme tydeligheten er fraværende hos de andre. Slik fremstår grepet som en manglende enighet om hvorvidt danserne skal være i karakter eller ikke – danserisk, minemessig – og som en irriterende inkonsekvens. Gjerne sterke karakterer og teatrale elementer, men da vil jeg se det backet av en tydelig motivasjon og en unison forståelse av at rollene, dansespråket, og relasjonene dem imellom, hører sammen.

Et annet problem er krakkene. Selv om dramaturgien trenger et ekstra moment å jobbe med, og krakkene fungerer som imponerende avanserte verktøy, virker de forflatende som fysiske stengsler. Satt ved siden av hverandre brukes de til å symbolisere et «gjerde» eller en «landegrense»; plassert over hender og føtter som et «fengsel» eller et «kulturelt hinder» og så videre. Jeg ville heller sett flere kropper enn krakker være til hinder. Eller sett mer av hindringen ved ingenting.

Hovedproblemet kommer imidlertid i forestillingens del to. Scenen går i svart, den stedsnøytrale elektroniske musikken forsvinner, og inn kommer nord-afrikanske toner; myk sang og vibrerende gitar. Også danserne har skiftet. De har på seg singleter og piquet-trøyer, broderte bluser, kakibukser og plisséskjørt, og de bærer tomme vanndunker. En uventet feriestemning har kommet for å bli, to av de mannlige danserne gjør en bromancete duo og et øyeblikk er alt lett og ubesværet. Og så er det igjen tilbake til den fortettede tematikken, i ferieklær, og denne gangen enda mer invaderende tydelig enn i den første halvdelen. Her ser vi blant annet tre dansere holde hverandre i hendene – to kvinner og en mann – og den ene kvinnens desperate, fysiske forsøk på å bryte tosomheten mellom de andre. Konkret eller i overført betydning? I den nye scenografiske settingen, med et ladet lydspor satt til å stryke stemningen med hårene, er det vanskelig å tolke sekvensen som noen annet enn «den skuffede kvinnens dans».

Her kommer også et annet moment inn. Legg merke til kjønnsrollene i The Guest. Legg merke til at kvinnene virker sintere, mer tydelig sårbare og mer fortvilt nærhetssøkende enn mennene. At de går til sine egne for å søke omfavnelse og trøst, slik mennene søker skulderheng og brorskap når de gjør det samme. Legg også merke til at det er mennene som ler og tuller de gangene det gjøres, at det er de som oppfører seg ledigst, friest og mest akrobatisk. Overraskende kjønnsstereotypt fra en koreograf som Ina Christel Johannessen.

The Guest. Foto: Erik Berg

Jeg imponeres av enkelte teknisk høydefinerte sekvenser – blant annet tre dansere i fri, fysisk flyt over taburettene – og av flere solopassasjer. Jeg setter også pris på flere av de kollektive blokkene. Kanskje hadde jeg ønsket meg flere av dem; det fortellende og forklarende draget virker mer forsonlig når kompaniet danser med en kropp og forsøker å forhandle seg frem mot ett mål, med en vilje. Kanskje savner jeg også å forholde meg til ett, frontalt tablå. Flere av formasjonene har en grafisk stringens som hadde kledd klarheten man får ved bare ett utkikkspunkt.

Interessant tematikk, godt fremførte enkeltsekvenser og et elegant lysdesign. Og en forestilling som hadde hatt godt av enten å kjøre det teatrale helt ut, eller aller helst å la det være. Mindre tydelig fortelling, færre taburetter, mer ambivalens og mer Camus.