Formidabel fornyelse

Under en konsert i forrige uke gjestet Rolf Gupta sitt gamle orkester, Kristiansand Symfoniorkester (KSO) – der han var sjefdirigent og kunstnerisk leder fra 2005–2013 – med det repertoaret han kan aller best: samtidsmusikk og Gustav Mahler (1860–1911). Guptas diskografi rommer mye samtidsmusikk, og i Kilden konserthus urfremførte han fem utvalgte satser fra Songs from the planet of life av den norske komponisten, pianisten og forfatteren Helge Iberg (1954–). Selv om verket som helhet ble utgitt på plate i 2019 (Aurora), har det aldri vært spilt offentlig før. På programmet stod også Mahlers Symfoni nr. 4. Tolkningen av sistnevnte fikk selv en mahlerianer som meg til å høre nye aspekter av verket.

Sanger fra planeten jorden Mahler går som en tydelig rød tråd gjennom programmet. At tittelen Songs from the planet of life ligner Mahlers Das Lied von der Erde er ikke tilfeldig; Mahlers verk var en direkte inspirasjon for Iberg. Begge bruker også kinesiske dikt fra 700-tallet i sine verk.

For øvrig har også Rolf Gupta selv latt seg inspirere av Mahler i sitt virke som komponist, med verket Jordens Sang. Tittelen er jo nesten en direkte oversettelse av tittelen til nevnte Mahler-stykke, og Guptas verk ble urfremført med KSO i 2019. At det i våre dager fremdeles blir skrevet verk som kommentarer til, eller i alle fall inspirert av, Mahler, viser kanskje til en aktualitet i hans virke.

I fremføringen av Ibergs verk ble de fem satsene organisert som to bolker med applaus mellom. Første bolk bestod av satsene «Long autumn night» og «Tale of sorrowfull song». Iberg bruker det store orkestret til å lage stemningsfulle klangfarger. Det begynner nesten fra intet, og musikken vokser ofte i bølger, men holder seg stort sett innen en hviskende dynamikk der du som lytter må strekke deg etter klangen. Noen partier består av glasslignende overtoner, andre av subtil fargelegging fra blåserne, og mange steder domineres av varm strykerklang.

Iberg kaller verket sitt en «Concerto grosso», og én forbindelse til denne barokke formen er at den har flere solister. Et annet trekk er at den har en mer likeverdig dialog mellom solister og orkester (ripieno) enn slik forholdet ble når solokonserten utviklet seg gjennom romantikken. Over, med og rundt orkestrets klangbad hørte vi sirlige og fantasifulle melodier. I denne delen var tre solister i aksjon: Eldbjørg Hemsing (fiolin), Anne Randi Haugejorden (altfløyte) samt Marianne B. Kielland (mezzosopran), og jeg vil særlig løfte fram sistnevnte. Jeg vet ikke om jeg har hørt henne like overbevisende som her noen gang. I Ibergs forsiktige orkestersats kunne hun med letthet sveve med utsøkt legato og fraseringskunst som gjorde at i alle fall min respekt for henne vokste.

I den andre bolken tok pianisten Nils Anders Mortensen plass på podiet. I «Lotus Dance 1» gikk en drivende puls i bakgrunnen, noe som passer for en dansesats, og melodisk sett var det lett å tenke dette som et skråblikk på kinesisk musikk. Mortensen spilte med et overskudd som gjorde at de raskeste skalaer ble lekt fram som det var det enkleste i verden. I «Adieux» var vi tilbake til de mer subtile klangene, før det hele ble avsluttet med drivende dansante rytmer i «Lotus Dance 2».

Ibergs klanger er fascinerende og de subtile variasjonene i svak dynamikk, med underfundig orkestrering, er vakre. Likevel syns jeg det er noe med musikken som gjør det vanskelig å følge med på de relativt lange spenn av tid Iberg tegner opp. Jeg klarer ikke helt av å gripe hvordan Iberg assosierer seg frem gjennom tilstandene i musikken. Kanskje ytterligere gjennomlyttinger kunne skape orden i forståelsen av partituret. På den andre siden har vi her å gjøre med satser som stort sett formidler tilstander, mer enn dynamiske former, og med klangene Iberg har funnet fram til, er det noe som virkelig er sanselig tiltalende med verket.

Retorisk romantikk Den komponisten gjennom historien som kanskje best av alle behersket nettopp former gjennom tematisk og dynamisk utvikling, er Gustav Mahler. Den fjerde symfonien er hans letteste, med tynnest orkestrering, og den kalles av og til «mozartsk».

Guptas bakgrunn fra tidligmusikkbevegelsen, og det jeg har hørt ham gjøre tidligere, gjorde at jeg forventet en såkalt «retorisk» tolkning av verket. Det vil si en tolkning som fokuserer på betoninger og sammenbindinger av små enheter av toner, en vanlig praksis i barokken og klassisismen – i stor kontrast til det som senere ble etablert som såkalt «romantisk» fremføringspraksis, som litt for enkelt sagt består i bred klang og stor, lite variert vibrato. Det har imidlertid vist seg at hva som faktisk var romantisk fortolkningspraksis er blitt misforstått gjennom årene, og i våre dager skjer det mye spennende på feltet: Man inkorporerer mer av en retorisk fortolkningsmåte i den romantiske musikken, til og med så langt frem som til Mahlers senromantikk.

Det kanskje aller beste eksemplet på en vellykket slik retorisk tolkning av den fjerde symfonien er Willem Mengelbergs innspilling fra 1939, den eneste fullstendige Mahler-symfonien med Mengelberg som er bevart. Nederlenderen var muligens den dirigenten Mahler selv satte høyest som fortolker av sin egen musikk. Hans tolkning ble imidlertid sett på som en anomali i sin tid (og den er fremdeles kontroversiell!), fordi den stred imot det som da – antakeligvis feilaktig – var blitt etablert som «romantisk» fremføringspraksis, enda Mengelberg mest sannsynlig dirigerte slik Mahler selv ville ha foretrukket at musikken hans ble spilt.

Mahlers mange ansikter Helt fra start setter Gupta opp et uvanlig raskt tempo. Han skjærer ut hver eneste frase i unik form. Det skjer gjennom betoninger og utforming av fraser, altså hvordan han går frem mot enkelttoner samt grupperer toner i enheter. Derimot bruker Gupta ganske lite rubato for å fremheve viktige toner og strukturelle poeng.

Hos Mengelberg – og til og med hos Bernstein, en annen av mine referanseinnspillinger – brukes det langt mer rubato, og jeg må innrømme at jeg måtte jobbe med meg selv da jeg hørte hva Gupta gjorde. Altfor ofte når vi hører noe uvant, dømmer vi det på en negativ måte. Som kritiker og lyttende menneske ønsker jeg å ta det jeg hører alvorlig, jeg ønsker å se hva som står på spill kunstnerisk, uansett om det faller i smak hos meg eller ikke.

For Gupta oppnår noe annet: For eksempel har førstesatsen sonatesatsform. Der skal musikalske temaer utforskes og snus på, og de kommer gjerne raskt etter hverandre. Med lite rubato og raskt tempo går temaene rett inn i hverandre, og det blir en kavalkade av forskjellige karakterer, som om du blar raskt i en bok med bilder av visuelle kunstverk. Dette grepet får Mahlers verk til å klinge med en form for kompleksitet man sjelden hører.

Likevel satt jeg hele tiden i strid med meg selv fordi jeg ikke kunne slippe meg fri fra Mengelbergs innspilling, som ikke bare understreker strukturelle poenger med rubato, men også veksler tempo etter frasenes karakter og dessuten lar musikerne bruke langt mer tid og gjerne portamento eller glissando på store eller uttrykksfulle intervaller. Jeg savner det, men Guptas tolkning vokser mer og mer på meg.

I den andre satsen, som skal gå i en flytende tretakt, fører Gupta dessuten inn noe jeg vil kalle «retorisk tid» som tolkningselement. Jeg nevnte at Mengelberg kunne variere tempo, men det er bare halve sannheten. Han laget også helt grunnleggende betoningsmønstre (som vel i populærkulturen kalles for groove), som gjorde at to avsnitt i samme tempo likevel kunne oppfattes som om de hadde ulik hurtighet. Eksempelvis kan det ene avsnittet ha tunge og regelmessige betoninger, mens det andre har hierarkiske og lettere betoninger, for eksempel ved at eneren er tung. Gupta lager flere slike retoriske tidsmønstre i andresats, noe som gjør at den grunnleggende elegansen i satsen får mange ansikter.

Hurtig og vulgært I den rolige tredjesatsen setter Gupta igjen opp et usedvanlig raskt tempo, noe som viser det seg å være en god beslutning. Jeg har ofte hørt satsen i bred romantisk drakt, med en riktignok helt fin toneproduksjon, men som ofte mangler en tydeligere gestaltning av melodienes retninger. Her får Gupta lagd retning i frasene uten å gjøre det hektisk. Samtidig begynner han først å gjøre kontrastene ordentlig store når partituret ber om raskere tempi. Slik skaper han en overbevisende form på denne vanligvis tjue minutter lange satsen, som nok ble spilt noen minutter raskere under Guptas ledelse.

I den siste satsen vil jeg fremheve avsnittene mot slutten der bjelleklangen fra åpningen blir tatt opp igjen, som ifølge partituret skal spilles «Wieder Lebhaft» (stadig livlig). Jeg har rett og slett ikke hørt det med Gupta og orkestrets intensitet tidligere. At kontrastene er enorme er én ting, men for meg representerer dette noe helt vesentlig med Mahler som jeg så langt har savnet ved Guptas lesning, nemlig at det gis plass for den vulgære siden av komponisten.

«Vulgær» skal her leses i mest mulig positiv forstand – på latin betyr «vulgus» «(vanlige) folk». Altså, selv om vi ikke fikk høre det virkelig vulgære slik Mengelberg la fram det med sine overdrevne rubati, som går mye lengre enn det egentlig er dekning for i partituret, viser Gupta at det finnes andre måter å ta ut svingene hos Mahler på, som likevel får frem det «folkelige».

En tolkning å regne med Summen av alt dette er at Guptas tolkning av Mahlers fjerde symfoni var så særegen at de som kjenner verket fra før lett kan riste på hodet fordi de ikke kjenner igjen valgene. Jeg velger heller å utvide mitt syn på hvordan Mahler kan gestaltes, noe som er langt mer fruktbart så lenge det faktisk blir gjort så overbevisende som fra Gupta og KSO.

Gupta faller aldri for fristelsen til å bli romantisk sentimental gjennom ugjennomtenkte valg basert på en romantisk svulstig tone. Han er snarere stadig retorisk, om enn på en helt annen måte enn Mengelberg. Gjennom dette lager han kontraster mellom avsnitt slik at hele orkestret kan fremstå som en kavalkade av ulike klangfarger. Denne tolkningen er en usedvanlig klokt gjennomført måte å løfte fram Mahlers intrikate orkestrering på.

Nå har jeg snakket som om dirigenten er alt som betyr noe, men orkestret har selvfølgelig gjort en formidabel jobb med å følge opp det han legger opp til. Alt jeg har skrevet handler så klart om kjemien, om at Gupta får ut dette i levende klang. Resultatet blir altså en helt særegen Mahler, som ytterligere overbeviser gjennom å være så teknisk velspilt. Dermed må man ta tolkningen på alvor, og liker man det ikke, får man heller justere bedømmelseskriteriene enn å stå ved sine fordommer. At Gupta løfter KSO til å gi et slikt blikk på Mahler, er en stor prestasjon.