Forfatter mot apartheid

Når en dramatiker dør, pleier ikke New York Times å sette av flere store avissider for en nekrolog. Men i begynnelsen av mars, da sør-afrikanske Athol Fugard døde, satte avisen av like mye spalteplass som den vanligvis gjør når de største statslederne dør.  Det sier noe om posisjonen som forfatteren, dramatikeren og skuespilleren hadde i den engelskspråklige verden generelt - og i Sør-Afrika og USA spesielt.

Fugard var den første ikke-amerikaneren som ble tildelt den amerikanske teaterverdens høyeste utmerkelse, en Tony-pris for «lifetime achievement».

Oppvekst i apartheid

Athol Fugard var født 1932 i Sør-Afrika, og vokste opp i byen Port Elizabeth. Han studerte filosofi ved Universitet i Cape Town, men droppet ut like før siste eksamen. Istedenfor haiket han nordover i Afrika, helt til han endte opp i en havneby i Sudan, hvor han fikk jobb på en båt. Om bord bestemte Fugard seg for å bli forfatter. Det begynte ikke så bra. Han skjønte selv at boka han forsøkte å skrive hele den lange veien til Japan var dårlig, så han kastet hele manuset, bokstavelig talt, over bord. Tilbake i Sør-Afrika, trengte han en jobb, og endte opp som en funksjonær i apartheid-statsapparatet, og ved en spesiell domstol for svarte. Jobben gikk ut på å holde svarte og hvite adskilt i hverdags- og kjærlighetslivet, og å være med på å trekke opp linjene for hva som var lov. Fra denne jobben ville Fugard seinere trekke mye inspirasjon.

Spede begynnelse

Det kafkaeske, brutale systemet som Fugard jobbet med på dagtid, inspirerte ham til å danne en eksperimentell teatergruppe på kvelden.  I teatergrupper som samlet både svarte og hvite (bare det i seg selv var å bryte loven), improviserte de fram mindre stykker og scener. Basert på dette begynte Fugard å skrive teaterstykker.  Hans tredje skuespill, The Blood Knot, ble gjennombruddet, og det vakte oppmerksomhet både i og utenfor Sør-Afrika. Det handler om to brødre, med samme mor, men med forskjellige fedre, med det resultat at deres hudfarge er forskjellige nyanser av lysebrun – men akkurat forskjellig nok til at deres liv og muligheter blir helt annerledes i et land hvor et menneskes verdi utelukkende ble vurdert basert på hudfarge.

Trakassert

Da Fugard kom hjem etter å ha vært til stede på den britiske premieren, ble passet hans konfiskert. Apartheidmyndighetene visste ikke helt hvordan de skulle håndtere hvite kunstnere som indirekte - og tidvis direkte – kritiserte det rasebaserte systemet. De forsøkte å skremme dem til stillhet. I tiårene som fulgte ble Fugard spionert på, all hans korrespondanse med utlandet åpnet og lest, og flere ganger ble han direkte trakassert.

De svarte skuespillerne Fugard jobbet med, fikk enda verre behandling.

Stigende stjerne, særlig i USA

Utover 70- og 80-tallet ble Fugard stadig mer kjent som en modig stemme som skrev om apartheid-systemets urettferdighet og absurditet fra innsiden. I 1985 utropte TIME Magazine Fugard til «den største nålevende dramatikeren i den engelskspråklige verden». Kanskje på grunn av USAs egen kompliserte historie mellom landets svarte og hvite innbyggere, ble Fugard også særlig anerkjent i Amerika. De fleste av hans stykker ble oppført i USA, noen av dem på Broadway, hvor et av hans mest kjente stykker, Master Harold and the Boys, ble spilt i vel ett år på 80-tallet. Flere av USAs mest kjente svarte skuespillere spilte i oppsetningene. Særlig Danny Glover og James Earl Jones er kjent for sine Fugard-tolkninger. Fugard hadde etter hvert stadig lengre opphold som gjesteprofessor på amerikanske universiteter, men han returnerte alltid til Sør-Afrika.

Etter apartheid

I Sør-Afrika blir Athol Fugard ofte nevnt i samme åndedrag som de to nobelprisvinnerne i litteratur, Nadine Gordimer og J.M. Coetzee. Som Sør-Afrikas kulturminister sa da Fugard døde: «Vårt land ble fordømt med apartheid, men velsignet med kunstnere som Fugard». Fugard var likefult ingen ukritisk tilhenger av det som kom etter apartheid. Flere av hans siste teaterstykker hadde en noe desillusjonert tone om dagens Sør-Afrika.  Fugard skrev over 30 teaterstykker i løpet av sin karriere. Hans eneste roman, Tsotsi, ble filmatisert i 2005, og vant Oscar for beste utenlandske film.