Før lydene forsvinner

I mai fikk komponist Kristine Tjøgersen urfremført orkesterverket Pelagic Dreamscape i Fjernsynshuset i Köln med Vesttysk radios symfoniorkester (WDR-orkesteret) – nøyaktig ti år etter at hun opptrådte samme sted som klarinettist.

– Hvis noen hadde sagt til meg da, at om ti år så kommer WDR-orkesteret til å oppføre mitt tredje orkesterverk? Det hadde jeg aldri kunnet forestille meg.

Kristine Tjøgersen hadde ikke engang tenkt på å bli komponist for ti år siden. Men klarinettspillingen hadde vært en forberedelse.

– Jeg tror at min komposisjonsutdanning har kommet gjennom utøvingen, det at jeg har spilt utrolig mye musikk, både klassisk, korpsmusikk, impro og masse ny musikk. Jeg var med i asamisimasa i åtte år, og jeg er fremdeles med i Ensemble neoN og Tøyen Fil og Klafferi. Jeg har vært med å urframføre mange, mange verker og har jobba tett med internasjonale komponister, som utøver. Da får man veldig innblikk i hvordan en komponist tenker.

Carola Bauckholt – forbilde og lærer På konserten i 2013 var Kristine Tjøgersen en av utøverne i samtidsmusikkensemblet asamisimasa. Den tyske komponisten Carola Bauckholt var til stede og kom bak scenen etter sluttapplausen.

– Hun var overøsende med komplimenter. Jeg ble helt satt ut, helt starstruck. Hun var en av mine favorittkomponister. At hun var der og snakka til meg? Det er rart å tenke på nå.

Rart også fordi tre år senere, under Festspillene i Bergen, da asamisimasa fremførte et nytt verk av Bauckholt, en trio for klarinett, cello, piano, var hun igjen til stede. Denne gang fikk det avgjørende betydning for Kristine.

– Jeg tror hun var overraska, for jeg spilte stykket hennes så lett. Det var mye spesielle teknikker, men jeg elsker disse lydene på instrumentet. Jeg følte et musikalsk slektskap. Etterpå kom hun bort til meg og spurte om jeg også skrev musikk, enda hun ikke visste noe som helst om det.

For Kristine var det også ganske nytt. Hun hadde laget et par stykker, var nettopp ferdig med Travelling Light og holdt på med et neste. Det var det hele. Men hun hadde begynt å tune seg inn på en ny vei, for hun hadde tatt en ettårig videreutdanning i komposisjon på Musikkhøgskolen det siste året.

Tre orkesterverk Samme høst var hun i gang med en master i komposisjon på Bruckner-universitetet i Linz i Østerrike, med Carola Bauckholt som lærer. Her studerte hun i to år, fra 2016 til 2018, og her fikk hun anledning til å skrive for orkester.

– Jeg måtte bare si ja, for jeg tenkte at hvis noen spør meg etter at jeg er ferdig med å studere, så kommer jeg ikke til å tørre. Det er jo noe helt annet å skrive for orkester enn å skrive kammermusikk. Og plutselig ble det stykket spilt flere steder. Så man må aldri tenke at noe bare er et studentstykke. Og hvorfor lage et dårlig stykke? Eller et halvbra stykke? Man må jo gjøre så godt man bare kan. Jeg tror jeg tenker det med alle stykkene mine. Prøver å gi alt.

Etter urfremføring i Linz ble Bioluminescence spilt i Stavanger, Stuttgart, Köln, Gent og Brussel. I 2020 vant Tjøgersen Pauline Hall-konkurransen med verket, og dermed ble det også spilt av Bergen Filharmoniske Orkester. I høst spilles det av Kringkastingsorkesteret på avslutningskonserten til Ultima-festivalen i Oslo.

Neste orkesterverk ble bestilt av Kringkastingsorkestret og urfremført av dem i 2021. Between Trees. På kort tid er det fremført i byer i Portugal, i Glasgow, Bergen, Berlin, og er nå satt opp i München i 2024.

Hvordan gikk det til at München-filharmonien skal spille Between Trees?

– Av og til så googler jeg meg selv for å se om det er noe jeg ikke har fått med meg, og så kom det plutselig opp. Jeg har ikke anelse.

Idet vi går inn i Fjernsynshuset i Köln, til en prøve på Pelagic Dreamscape, forteller Kristine at da Bioluminescence ble fremført i Köln i 2021, var det nettopp her, av WDR-orkesteret. Hun var selv ikke til stede på grunn av koronarestriksjoner, men fulgte innstuderingen digitalt. Men hvordan WDR-orkesteret fant frem til verket, det vet hun ikke.

– Jeg føler at det er noen som har fulgt litt med på meg. Det har kanskje noe med Rostrum å gjøre.

I 2022 ble Between Trees stemt frem som «Årets utvalgte verk» under radiostasjonenes mønstring av ny musikk, International Rostrum of Composers. Prisen har gitt betydelig oppmerksomhet. Til nå er Between Trees spilt på radio i 21 land, med i alt over 30 fremføringer.

Drømmelandskap på dypt vann Det tredje orkesterverket, Pelagic Dreamscape, er bestilt av Vesttysk radio (WDR) i samarbeid med Bodø2024. Urfremføringen fant sted innen rammen av «Musik der Zeit», en ny musikk-serie radiostasjonen har hatt gående siden 1951. Dirigent for anledningen var franske Sylvain Cambreling, en nestor både innen klassisk og samtidsmusikk. Etter første prøve overrasker han komponisten med en fremføring og et uttrykk hun ikke helt hadde forestilt seg.

– Dirigenten har valgt noen tempoer som er litt annerledes enn jeg hadde tenkt. Stykket tok tjueen og et halvt minutt, og jeg trodde at det skulle ta sytten.

Det er stor forskjell. Hva skjer da med uttrykket?

– Jeg synes kanskje det mangler litt energi og framdrift og temperatur. Jeg hadde også tenkt at det skulle være mye støy, som det er i havet, fra boring og seismikk-skyting, men det låt bare ganske behagelig. Min intensjon var at det skulle være ganske ubehagelig og med et veldig rytmisk driv. Tempoet gjorde også at dynamikken ikke var helt som jeg hadde trodd.

– Det virker i stedet som at dirigenten har vært opptatt av å få fram alle detaljer. Og det er jo et veldig detaljert partitur. Så på en annen side synes jeg det er litt kult også, at han har en så sterk vilje til egenfortolkning. Det får fram andre aspekter ved musikken.

I partituret er det tegninger av fisker og fugler og spekkhoggere og av en dykker som går under vann. Hvorfor har du satt inn disse?

– Jeg har gjort det i flere partiturer. Jeg gjorde det egentlig først for gøy, men så oppdaga jeg at når de var satt inn, så skjønte musikerne nøyaktig hvordan det skulle være. Da skjønte de hvor materialet kom ifra, og da spilte de så musikalsk, i stedet for mekanisk.

Truede arter og lyder Mye av Kristine Tjøgersens musikalske materiale kommer fra naturen. Hun er opptatt av lyder vi for det meste ikke kjenner, enten fordi de ligger utenfor vår oppfattelsesevne eller fordi lydene befinner seg steder vi ikke så lett har adgang. Som høyt oppe i luften, under jordoverflaten eller dypt under vann.

Derfor samarbeider Kristine med forskere, for å få informasjon og for å få tilgang på lydopptak. Av torsk og hyse og brosme, for eksempel.

– De har masse lyd, de fiskene. De synger om kvelden og om morgenen. Akkurat som sangfuglene, så går de sammen i kor og synger.

Denne lyden klarer Kristine Tjøgersen å gjengi i noter og med andre tegn forståelig for musikere. Men hva så? Jo, da inviterer hun til workshops der instrumentalister av alle slag prøver å gjenskape klangfargen og lydkarakteren på opptakene, både på instrumentene sine og på diverse andre små saker og ting som kan lage lyd. Fantasi, presisjon og teknisk beherskelse må til for å gjenskape sangen av fisk eller fuglelyder fra teist, enkeltbekkasin og krykkje.

En forunderlig omvei, kan man tenke, å transkribere alle disse lydene når hun kunne brukt de faktiske opptakene i musikken? Og med en så avansert innhenting av lydmaterialet som det er i mange tilfeller, hvorfor oversette dem til tradisjonelle instrumenter i et symfoniorkester?

– Fordi da må jeg finne lyder som jeg ellers ikke hadde kommet fram til. Jeg synes at instrumentene har så mye å by på. Jeg må finne ut hva som er på innsiden. Vrenge dem med innsiden ut. Og så liker jeg energien av menneskene som spiller. Musikerne som sitter og jobber. Det er levende. Jeg synes elektronikk kan bli så dødt. Dette blir min musikk. Det er min tolkning.

Budskap i konsertsalen Mange av artene Kristine Tjøgersen arbeider med, er truet, blant annet på grunn av lysforurensing og lydforurensing. Og det er ikke bare lyder hun er opptatt av, men også bevegelsesmønstre.

– Ildfluer får ikke blinka til hverandre, for det blir ikke mørkt nok. Da klarer de ikke å finne hverandre. Og i havet er det så mye støy at fiskene og pattedyrene ikke kan kommunisere. Lyden går mye lenger i vann enn over vann. Når man skal finne olje, skyter man med seismikk, og det hører man utrolig langt borte. Det gjør at fisker som er i det området, ofte mister hørselen. De finner ikke fram, de finner ikke partnere. Så det er et stort alvor der. Ting kan forsvinne. Og de fleste vet ikke om det, en gang. Det er ikke så mange som har opplevd å høre spekkhoggere under vann, eller sett ildfluer som blinker.

– Så på denne måten, i musikken, kan jeg gi disse livsformene en stemme. Jeg kan transkribere deres stemme så de kan synge ut i konsertsalen. Det synes jeg er ganske fint å tenke på.

Nytt tempo Men så, på generalprøven, er tempoet satt opp igjen.

– Det var veldig annerledes. Stykket var fire og et halvt minutt kortere enn i går, og det er ganske radikalt, sier Kristine Tjøgersen, litt overveldet.

Hva synes du skjedde med uttrykket når tempoet ble satt opp?

– Det var en del ting som låt mye sterkere enn det har gjort tidligere. Mer klart, mer artikulert. Men verket ble likevel ganske annerledes enn det jeg har trodd, så med én gang nå så har jeg tenkt på revisjon. Jeg har lyst til å ha mye sterkere dynamikk og legge noen ekstra instrumenter til. Jeg tok faktisk og skrelte litt bort da jeg skrev det, fordi jeg tenkte at det blei for sterkt og for kraftig. Men det burde jeg ikke gjort. Så jeg tenker at man må bare tørre, bare gå for magefølelsen.

Improvisasjon – en kilde fra underbevisstheten I tillegg til inspirasjons- og lydkilder fra naturen, øser Kristine Tjøgersen fra nok en kilde: musikk hun improviserer frem, enten på klarinetten eller på andre instrumenter hun trakterer. Det som da klinger, er ofte mer tradisjonelle og vakre melodier og harmonier.

– Hvorfor skal det ikke være lov å lage den musikken, òg? Jeg liker det. Jeg savnet melodi i samtidsmusikk, for på instrumentet mitt, så elsker jeg å spille melodi. Og så synes jeg det er ubehagelig at alt er bare sånn opp og ned, di-du-di-du-di-du. Så jeg tror det handler om meg som musiker, at jeg var så lei av at jeg aldri fikk spilt en eneste frase.

– Det improviserte materialet er kanskje en kombinasjon av alle melodier man har hørt, all musikken man har hørt og spilt og alt man har av bagasje fra hele livet. Den man er. Jeg tenker at musikken må komme fra underbevisstheten, et sted man ikke helt vet om. Det gjelder å tørre å få det ut. Det kan være litt skummelt.

Hvorfor har du ikke mer melodi, da? Du kunne jo pøst på?

– Jeg synes jo mye av det materialet jeg bruker, også støymaterialet, blir melodisk materiale og er godt å spille, for man får pusta ut. Det er noe med kroppsligheten i teknikkene som gjør at man får tømt lungene for luft. Jeg synes det har vært en lang tradisjon i musikk jeg har spilt, at man aldri får tømt seg for luft.

Slik snakker en klarinettist – som heller ikke er så glad i dissonanser.

– Da må det være en grunn til det. Jeg er ikke så glad i den typiske samtidsmusikk-klangen. Jeg føler jeg har fått nok av den. Det er fint at andre skriver sånn, men det er ikke det jeg tenker på når jeg tenker musikk. Det er ikke det som kommer ut.

Pelagic Dreamscape, urfremført 20. mai 2023 Etter konserten spør Kristine hva jeg synes om musikken. Jeg har sagt det flere ganger underveis. Pelagic Dreamscape er poetisk, rørende, en fortelling som plutselig endrer seg når melodier og en koral mot slutten kaster nytt lys over vind- og støylydene i begynnelsen. Et stykke jeg vil huske også fordi det er så uvanlig. I tillegg til spesielle teknikker på instrumentene, høres klang fra de selvoppfunne lydkildene som Kristine har tatt med seg i tre skoesker fra Oslo. Flere av lydene og innsatsene fikk høyere volum på konserten. Det var mer attakk i dem. De hadde mer karakter. Det var som om musikerne spilte med større selvtillit.

– Ja, det er sikkert fordi de kjenner stykket bedre og har mer følelse for hva det er for noe, sier Kristine.

Men hva synes hun selv etter urfremføringen? Det viste seg nemlig at dirigenten gikk tilbake til det langsomme tempoet igjen.

– Jeg tenkte at det kanskje kom til å skje, så det var ikke noen overraskelse. Det høres nesten litt sportsaktig ut når vi snakker så mye om tempo, men det har ganske mye å si. Stykket får en annen karakter. Men det er noen steder jeg er veldig fornøyd med, samtidig som jeg klør i fingrene etter å revidere stykket, for jeg vet at det kan bli enda mye bedre. Jeg kjenner på lyst til å skrive videre. Det synes jeg alltid er det beste, at det hele tiden er i utvikling. Det er ikke sånn at nå er det ferdig. Jeg vet det kommer flere framføringer. Det er kjempemotiverende.

– Og så må man tillate andre også å ha et musikalsk engasjement. Det er mange instanser. Det er orkesteret, det er dirigenten, det er komponisten. Det er sterke krefter som skal virke sammen. Jeg synes det er utrolig fascinerende.

Denne teksten er støttet av Norsk komponistforening