Folkelighet i Kilden

"Vi vil fryde oss sammen med publikum denne kvelden, vi vil forføre og fornøye – vi vil begeistre og berike… Ikke med uforpliktende tull og overfladisk tøys, men med et skikkelig og seriøst publikumsfrieri."

Ærlighet varer som kjent lengst, og Kildens egne folk er ærlige når de omtaler sin egen åpningsforestilling i programmet for åpningsåret 2012. Men ærligheten kunne vært dradd enda lengre – for programmet for 2012 er et stort publikumsfrieri.

Frieriet er nødvendig, for Kilden har mye den skal innfri. Byggets prislapp på 1,7 milliarder skal forsvares overfor egne innbyggere og politikere. Kilden må være en publikumssuksess.

Krav om suksess Behovet for suksess henger selvsagt sammen med økonomisk inntjening. De tre statsstøttede institusjonene i Kilden, Agder Teater, Kristiansand Symfoniorkester og Opera Sør, får i 2012 om lag 95 millioner i støtte fra staten.

I tillegg kommer regionale og lokale støttekroner. Med en pålagt fordeling i finansiering mellom statlige og regional midler på 70/30 gir dette en regional andel på rundt 40 millioner kroner. Den lokalt og regionalt finansierte kulturhusdriften manglet i desember 2,6 millioner i lokal og regional støtte for å nå opp til de budsjetterte 10,9 millioner kronene.

Budsjettet for 2012 bygger likevel på 120 000 solgte billetter. Det betyr at alle i Kristiansandsregionen må gå én gang i Kilden i løpet av året. For Kilden Kulturdrift er situasjonen tøffere enn for de andre tre institusjonene. Det er derfor åpenbart at Kilden trenger publikum ut ifra økonomiske årsaker.

Den viktigste grunnen til at Kilden må være en suksess, er likevel ikke direkte knyttet til økonomisk egeninntjening, men til legitimitet. Kilden må vise at den var etterspurt og ønsket og lokale politikere som har stått bak satsingen må vise at det var rett. Og det vises tydeligst gjennom publikumstilstrømning.

Riktig publikum Kulturen er ikke demokratisert, er kulturforskeren Per Mangsets funn i den siste rapporten hans (pdf). Det skaper et problem for de nye og dyre satsingene på kultur i Norge: Hvordan kan det legitimeres at offentlige midler i milliardklassen brukes på hus for kultur som kun et heldig mindretall i befolkningen bruker?

Deltakelse er stikkordet som gir legitimitet. Men når det gjelder legitimitet i befolkningen er det ikke hvilken som helst deltakelse som gjelder. De typiske kulturforbrukerne gjelder ikke.

Hvem er det som er typiske kulturforbrukere? Per Mangset rapport undersøker hvem som er brukere av kulturtilbud i Norge og Europa i dag, fordelt på utdannelse og inntekt. Og han viser at det fremdeles er store skiller i befolkningens bruk av kultur. De med høy inntekt bruker kultur hyppigere enn de med lavere inntekt, og de med høy utdannelse bruker kultur hyppigere enn de med lav utdannelse. Størst er skillet for teater, konserter, opera, ballett og dans.

Da er det et problem at høykulturen er finansiert gjennom en modell som satt på spissen bygger på ideen om å «ta fra de fattige og gi til de rike». Modellen er ikke egnet til å skape legitimitet.

Løsningen på problemet er å vise at deltakelsen er bred. Ideen om at det er elitene som er publikum må motbevises.

Da Operaen i Bjørvika ble åpnet, uttalte Kong Harald: «Utfordringen ligger i å gjøre dette tilgjengelig for alle.» Svaret var det samme i Operaen som i Kilden: Lindesnes Trekkspillklubb ble invitert og spilte for fulle hus. Folket var til stede, huset var altså ikke bare for eliten.

Trygt og folkelig Denne tenkemåten bærer Kildens program preg av. Det er trygt og folkelig, uten at det nødvendigvis betyr at programmet er av dårlig kvalitet. Den første større oppsetningen i Kilden er musikalen West Side Story. Det er første gang stykket settes opp med originalbesetning i Norge, men noen særlig original idé er det likevel ikke. Og uansett virker det: Over 20 000 personer har kjøpt billetter og regionalavisen har trillet terningkast seks.

Barna kan se både Hakkebakkeskogen og Karius og Baktus, og helten Jan Eggum skal spille med symfoniorkesteret. Innimellom er det krydret med mer spennende gjester og mindre oppsetninger med smalere appell.

Selv om det er langt mellom det unike, er det ikke fraværende. Brian Eno skal være gjestekurator for Punkt-festivalen i månedsskiftet august/september. Sist han gjorde noe lignende, var i operahuset i Sydney. Det er en parallell med bred appell.

Hvor er de lokale profesjonelle? Ironisk nok innebærer folkeligheten i liten grad at lokale profesjonelle utenfor Symfoniorkesteret får prege programmet.

En rekke popartister fra Kristiansandsregionen skal spille en kveld i februar, men det regionale profesjonelle kulturlivet er ellers i liten grad representert. Til forskjell skal regionale amatører i ilden i opptil flere varianter.

Det er en utfordring flere kulturhus sliter med: Hvilken rolle skal det lokale kulturlivet ha? Prisene for å leie sceneplass i Kilden er allerede høye, og de er varslet å bli enda høyere.

I stedet gjør Kilden som mange andre teatre, de henter inn skuespillere fra hele Skandinavia for å besette sin første store oppsetning. Det er dyd av nødvendighet, for landsdelen har hverken skuespillerutdannelse eller et stort og levende teatermiljø.

Tilnærmingen gir et tilbud til forbrukerne, men hva det tilfører kulturlivet i Kristiansandsregionen på produksjonssiden, er mer usikkert. Er det et mål at regionale kunstnere skal få bedre vilkår for utvikling?

Utfordre eller begeistre? Hvis svaret er at huset først og fremst er til for å øke tilbudet til innbyggerne i regionen, er det neste spørsmålet hva Kristiansand og regionen vil at Kilden skal være for denne gruppen.

Skal det bli et hus for å begeistre innbyggerne, eller har de ambisjoner om å utfordre det publikummet i byen som egentlig ikke ville ha et teater?

Det er lov å håpe at Kildens strateger tenker langsiktig med sitt publikumsfrieri. Nå får de folket inn, og når de bare har vent seg til å være i Kilden, skal de utfordres og ikke bare begeistres.

Det er vanskelig å spå om fremtiden. Men basert på erfaringer fra andre kulturhus er det tydelig at økonomi er en utfordring. Nå er Kilden ny og det er stor interesse for virksomheten i byen både hos publikum og blant politikere. Utfordringen kan bli større når den største nyhetsverdien er borte og økonomien blir strammere.

Andre kulturhus har løst problemet med å drive utstrakt utleie av scenene til kommersielle aktører. Operaen i Bjørvika huser konferanser.

Håpet for Kilden må være at de kan utfordre sitt publikum og samtidig ikke starte konkurranse med det allerede eksisterende kommersielle kulturlivet som finnes i Kristiansandsregionen. Et oppstartsår er naturligvis et unntak, men hvis årets program setter standarden, innfris disse målene i for liten grad. Det vil publikum tape publikum på, og det kan konkurrere ut nåværende kulturliv i byen.

Denne teksten er opprinnelig publisert på Minerva.