Folkelig og esoterisk

Jeg står utenfor Nam Kang på Fredensborg, et koreansk spisested. Det var her vi skulle møte opp, ikke sant? Det er ikke bare jeg som står og lurer. Vi er tjue stykker som verken vet hvor vi skal, hva vi skal se, eller hva mose har med saken å gjøre? Det lille vi vet, er at stykket heter Mikrobryologien, eller ”mikro-mosologien” på godt norsk. En ung dresskledd mann kommer ut av en sidedør, med blekt ansikt, foldede hender og The Beatles-parykk. ”Welcome,” sier han med utsøkt britisk diksjon, Han smiler ikke. Så er det altså i gang.

Ned kaninhullet Vi får beskjed om at vi kan henge fra oss vesker og sekker på et trillestativ utenfor døren ”for your own safety.” Så sluses vi gjennom en del av restauranten som lukter mugg, mat og mørke, og gjennom en ferskenfarget korridor med speil. Er det noen som trenger å bruke toalettet før vi begynner? ” Stillhet. Det krever mot å gjøre sitt fornødne som en del av interaksjonsteater.

Verten vår får selskap av to identisk kledde verter til, og vi deles inn i grupper med navnene Wexels, Anderson og Friedland. ”You need not attach any personal emotions to your new names” sier hovedverten, ”but you must remember it, because you will depend upon it.” Legg merke til den bydende ordlyden. Den er et godt eksempel på den esoteriske språkføringen som er så typisk for Claire de Wangen: litt ulne, skjebnesvangre sannheter formulert som klare og hverdagslige utsagn.

Fra ferskenkorridoren bærer det inn gjennom et speil, som i Alice i Eventyrland, videre ned en smal, kronglete trapp, og snart står vi i hjertet av et bygg som om ikke lenge skal rives og bli til et avmagret og kulturløst parkeringshus. Slik blir vi blant de siste som får se disse snirklete trappene, de støvete korridorene og rommene med mursteins-tønnehvelv.

Én mann, én sjanse Første rom: Et neonbelyst biljardbord rammet inn av silketrådgardiner. På bordet er det lagt hvite kuler, og en hvit voksen mann med glattslikka meglerlook står ved siden av. Skuespiller Gaute Askild Næsheim eier Mikrobryologien. Jeg har sett ham gjøre vidt forskjellige og minneverdige karakterer tidligere, og denne typen er intet unntak. I et strobete baklengs-språk (tenk David Lynch), og et fysisk skuespill utført i en nydelig hakkende og dansende rutine, prøver han å si noe fornuftig om hvorfor livet har kladdet seg sånn til akkurat nå, mens kulene klinkes ned én etter én.

Deretter trer de tre vertene inn i lyskretsen. Næsheims karakter Edvard får tilbake språket og spør om han ikke, vær så snill, kan få bare én sjanse til? Han har åpenbart brukt og forspilt flere tidligere og får til slutt medhold forutsatt at sjansen gjelder ham alene, og ikke kona og barna. Det utdypes ikke hva sjansen gjelder eller hvilke familiære komplikasjoner som muligens ligger under. Det vi får vite, er at Edvard ikke går med på vilkårene, men heller bruker biljardkøen til å knocke ut de tre vertene, sjefene, skjebnegudene eller fremtidsprofetene. Her er det åpent for tolkning. Samtidig har vi fått presentert et uvanlig tydelig narrativ til Claire de Wangen å være: denne mannen, denne ene sjansen han behøver og denne familien han ikke vil ofre.

Great Expectations og impresjonistisk americana Fra nå av skilles de tre gruppene og går ulike veier mellom scenene. Slik får vi ulike fortellinger avhengig av rekkefølgen karakterene og scenene blir presentert i. På veien møter vi Edvards kone Susan, en cowboy-jente med lånt sørstatsdialekt og en aldrende ugress-sprøyter med hvitt hår og vernedrakt. Og, altså de tre vertene som geleider oss fra tablå til tablå og bytter på å interagere med publikum og med rollefigurene.

Susan (Oddrun Valestrand) og hovedverten (Matthew Trustham) spiller opp under hovedkarakteren Edvard. Men en annen hovedrolleinnehaver er like viktig: Fredensborgveien 24. For første gang opplever jeg at stedet i seg selv er stort og variert nok til å innfri den dramatiske fylden som Claire de Wangen krever av spillestedene hun velger, men som sjelden forløses helt. Fredensborgveien gir faktisk følelsen av å ha kommet til et sted som er en karakter i seg selv, og som er så reelt annerledes at det virker uvirkelig.

Marianne Strangers scenografi bidrar til denne opplevelsen: Igjen er det Lynch-referanser og en slags impresjonistisk Americana. Eller A Christmas Carol, Great Expectations og tro det eller ei, Skavlan: biljardbordet med neonlys og trådgardiner, et kontor verdig en aldrende banksjef, et nedstøvet Miss Havishamsk festbord og et passe hyggelig talkshowstudio.

Ikke minst festbordet med ulmende lys og en liten siplende fontene er åstedet for Mikrobryologiens høydepunkt: Edvard og kona som jager hverandre i sakte film over bordet, mens vi sitter benket på hver vår side og stirrer taust. Og etterpå? Da er det tid for selskapslek! Med frydefulle byks jogger Edvard/Gaute rundt bordet med en ring og en tjukk, fallisk stake i armene: ”Nu ska vi kasta ringen, ringen, ringen! Nu ska vi kasta ringen, och väm ska stakan fååååå…?!” synger han, og byr staken til én publikummer og ringen til en annen. Stor stemning blant publikum. ”Kasta!” sier han, og ”gjesten” kaster. Og bommer. ”Ahh… !” sier Edvard, og begynner samme regla forfra. Praktfull absurdisme, og nesten verdt billetten alene.

Tablåene Tablåene, scenene og atmosfærene er det Claire de Wangen og teamet hennes gjør aller best. Ikke sjelden skaper de sjelfulle livslommer til å hvile i, samle tankene rundt eller stirre seg mett på uten at vi oppfordres til å tenke mer på betydningen av akkurat denne selskapsleken, eller hvilke dynamikk som egentlig finnes mellom karakterene. Kontemplativt teater, rett og slett, uavhengig av om du skjønner fortellingen eller ikke.

Når jeg oppfatter Mikrobryologien som de Wangens beste så langt, handler det mye om en strammere dramaturgi enn det tilfellet har vært tidligere. Plottet som presenteres i første scene hakkes etter hvert opp, men introen gjør det likevel betydelig lettere å nyte alt som er absurd og uklart senere: vi skjønner at Edvard er en person med hakk i plata og djevler på skuldrene, altså er det helt greit at mye av handlingen er uklar, ulogisk og uforutsigbar.

Prat mer med oss Men noen innsigelser har jeg fortsatt: Hvorfor sette inn den klassiske cowboyfiguren for å snakke om drømmer som må jaktes på, når ekteparet og vertene kunne fylt et slikt handlingsrom alene? For meg blir hun malplassert og overflødig. Og så var det mosen. Først i siste sekvens møter vi mosen som har gitt navnet til stykket. Jeg får i etterkant vite at tanken var å gro mose på en full scenografi et halvt år i forveien, men, det var før Fredensborg 24 dukket opp, og stykket ble et annet. Er det da nødvendig å legge inn et moseteppe i siste scene og kalle stykket opp etter det, istedenfor etter selve stedet? Jeg ville ha gått for en tittel som beskriver opplevelsen av akkurat dette bygget.

Til slutt skal en siste scene med stort utviklingspotensial nevnes: Hovedverten plasserer oss i hver vår Skavlan-stol og spør oss om hvordan vi har det. Venninnen min sier ”nervous,” og snart snakker vi om hvordan nervøsitet føles, og hvor og når det kjennes. Det skjer noe i akkurat denne scenen som gjerne kunne ha vært gjentatt senere i stykket: folk fikk lyst til å prate åpenhjertig og dele noe vesentlig. Det skjer ikke ofte i interaksjonsteater. Scenen er dessverre brått over før vi kommer skikkelig ned i nervøsiteten. Men at øyeblikket i det hele tatt oppstod, sier mye om tilliten og annerledesrommet Claire De Wangen og skuespillerne hennes skaper. Mer interaksjon neste gang! Det ser ut som den esoteriske folkeligheten får frem et ekte fortellerbehov, og da er det synd å stoppe mens leken er god.