Flytende samspill

Guy Nader og Maria Campos startet samarbeidet i 2006, og siden den gang har de utviklet et særegent uttrykk med røtter fra kontaktimprovisasjon. I dag er de velkjente navn i samtidsdansfeltet, og de turnerer og underviser verden rundt. Jeg har tidligere sett mange videosnutter av verkene til koreograf-duoen på nettet. De består blant annet av imponerende løft, akrobatiske bevegelser og fascinerende bevegende bilder som deres berømte menneskehjul fra forestillingen Time takes the time time takes (2015). Set of sets er den første forestillingen jeg ser av dem live.

Scenerommet på Dansens Hus er rammet inn av hvite dansematter, og store gardiner henger fra taket og lager en bue bakerst på scenen. På venstre side, bakerst i scenerommet, henger en stor tromme fra taket,og under er det plassert et trommesett. Det er en passe mengde mennesker i salen, og jeg opplever rommet som varmt og lunt.

Lyset går gradvis av og på for å signalisere at forestillingen har begynt. En utøver går sakte og rolig inn på scenen. Rytmen av føttene som lander mykt på gulvet, fanger mitt fokus i det han starter å gå i en repetitiv sirkulær bane på høyre side av scenen. Gradvis entrer flere utøvere og går i lignende sirkulære baner og tempo som han første. Til slutt kommer en siste utøver ut og setter seg ved trommesettet. Musiker Miguel Marín begynner å spille lett på trommene akkompagnert av lystbetont ambient musikk som spilles over lydanlegget.

Hypnotiserende og mekanisk dans De syv danserne går i sirkler i rommet på en insisterende måte, noe som gir en hypnotisk effekt, og minner om en slags fiskestim eller noe man kunne hatt som en skjermsparer på PC-en. Nesten umerkelig endrer mønstret seg, utøverne skifter retning og går i nye baner. De går etter hvert i en felles sirkulær bane, før en kvinnelig utøver tar en mannlig utøver i armen. Armen til mannen svinger over kvinnen i det hun bøyer ryggen bakover. Mannen svinger høyre benet før det setter i gang en rekke nye bevegelser, i en slags dominoeffekt. Denne sekvensen repeteres flere ganger, og utvikles til lengre sekvenser. Måten de repeterer og bygger på initieringer fra hverandre på blir et gjentakende tema. Danserne svinger ulike kroppsdeler, løfter, snurrer, faller, tar imot og bruker hverandre som ulike overflater og objekter. I noen momenter stopper danserne opp i innviklede gruppeposisjoner. Det minner om noe man kunne sett i Vigelandsparken. Det er i disse stoppene jeg innser at jeg har mistet oppfatningen av tid.

Det er betydelig flere momenter der kvinner blir løftet av menn. Jeg tror det rett og slett er fordi de mannlige utøverne er større og sterkere enn de kvinnelige, og jeg skulle ønske de kunne utfordret de stereotypiske kjønnsrollene mer.Utøverne har på seg like heldresser i fargene grå, mørkegrønn, mørkeblå og svart. Kanskje kostymene er et forsøk på å viske ut individet, og rette fokus på det kroppslige og kollektive?

Ansiktsuttrykkene er nøytrale, og blikkene er fokuserte. Jeg lurer på om det er et bevisst valg at de fremstår såpass uniforme og anonyme. De tomme og uengasjerte ansiktsuttrykkene gir en maskinell kvalitetsom gir assosiasjoner til klokker, pendler og maskiner. Det minner meg om danseforestillingen Opus av Christos Papadopolus, der utøverne var så mekaniske at det nesten minnet om roboter. Jeg ser også får meg et slags bevegende rullebånd der utøverne utfører oppgaver og må være på riktig sted til riktig tid – det klarer utøverne i så fall på mesterlig vis.

Samarbeidets potensial Det er flere sterke øyeblikk, og samspillet mellom dansen og musikken til Marín er et av dem. Musikken har en fengende rytme og et driv som gjør at jeg ikke klarer å sitte i ro. Dette forsterker kvaliteten av dynamisk flyt som dansen formidler.

Nader og Campos har utviklet et intrikat og spesifikt fysisk arbeid som er forfriskende å se på. Tryggheten danserne har til koreografien og hverandre er utrolig tilfredsstillende, men det mest imponerende er det kontinuerlige og kraftfulle bevegelsesmaterialet som går sømløst over til gripende akrobatiske triks og løft som utføres så uanstrengt som det går an.

Samspillet og samarbeidet mellom danserne i Set of sets er et mesterverk. Måten de flyr, hopper og faller så lett og lydløst på, i kombinasjon med flytende overganger gjør at jeg mister begrep av tid og tyngdekraft. Jeg blir minnet på hvor gøy det er å danse med andre og nytelsen av å bli løftet, å leke, å samarbeide og å utforske kroppens potensiale i samspill med andre. Det eneste jeg undrer på i etterkant er de nøytrale og anonyme ansiktsuttrykkene.

Dagen etter er jeg publikum på en battle i regi av Soul Sessions Encounters Festival på Sentralen der det både er battles til hip hop-musikk og til eksperimentell musikk. Det er utrolig inspirerende å se møtene på tvers av aldre, miljøer og stiler, samspillet, lyttingen, de sterke emosjonene som uttrykkes med hele kroppen og de særegne bevegelsene til danserne. Om det er én ting jeg savner i Set of sets er det nettopp mer av dette. Jeg skulle ønske at utøverne emosjonelt og individuelt fikk uttrykke hvor gøy og befriende det er å danse med andre.