Flere spørsmål enn svar

Målet vårt med å dra i gang denne debatten har vært å bidra til at Kulturrådet ser kritisk og analytisk på sin egen saksbehandlingspraksis. Det vil ikke svekke tilliten til Kulturrådet, men tvert imot styrke den om man er åpen om uheldige utslag av tildelingspraksisen.

Etter å ha vært i flere runder i media med representanter for Kulturrådet, virker det som om vi kan enes om at virkeligheten er slik at de store og flerårige tildelingene er sentrert i Oslo-området og har vært det siden basisfinansieringen ble innført i 2007. Uansett hva årsakene til dette er, tenker vi at det viktigste spørsmålet nå er om vi ønsker at det fortsatt skal være slik.

I et intervju på Scenekunst.no 9. februar, sier rådsleder Lars Petter Hagen at Kulturfondets nasjonale overblikk gir muligheten til å ta regionale hensyn. Vår mening er at om man ønsker en geografisk spredning av utviklingsmidlene må man se på virkningen av ordningene over tid, og man må justere dersom åpenbar skeivfordeling oppstår. Spørsmålet blir da om man nå burde iverksette den muligheten til å ta de regionale hensynene som Kulturrådets nasjonale overblikk gir.

Av uttalelsen som fulgte den siste prosjektstøttetildelingen i desember gikk det fram at Kulturrådet vil bidra til å bygge opp solide produksjonsmiljøer også i regionene. Det ble vi oppriktig glad for. Kanskje er det begynnelsen på en holdningsendring. Samtidig ser vi, når vi regner på størrelsen på tilsagnene, at gamle mønstre fortsetter. Søkere nordfra får i snitt mindre utbetalt per tilsagn enn søkere fra Osloregionen. Antall tildelinger øker uten at samlet sum øker i samme grad.

Hvorfor er det slik? Søker vi om for lite? Blir vi i større grad høvlet på enn andre? Eller er det flere kompanier og enkeltkunstnere i Osloområdet som over år har etablert seg på høyere tilsagnsbeløp? Det er sånne spørsmål vi skulle ønske Kulturrådet var interessert i å finne svar på og kanskje finne mottiltak til.

Hvordan håndterer Kulturrådet sin utredningsplikt? Vi er opptatt av om hvordan Kulturrådet oppfyller sin utredningsplikt og er forundret over at Lars Petter Hagen skriver at det utelukkende er søknad med vedlegg som skal vurderes. Alle som har sittet i et utvalg i Kulturrådet vet at dette vanskelig lar seg gjennomføre i praksis. Hvordan skal utvalgsmedlemmene kunne legge fra seg kunnskapen om forestillinger de har sett og kunstnerisk arbeid de kjenner og kun basere sin innstilling på søknaden? Hvordan skal dette i tilfelle kvalitetssikres? Og er det prinsipielt riktig at scenekunst, som er en kunstform som er avhengig av møtet mellom scene og sal, skal behandles kun på grunnlag av en skriftlig søknad?

Vi mener Kulturrådet bør forbedre sine metoder for hvordan søknadene vurderes. Vi mener det burde være klarere retningslinjer for hvordan man vurderer søknader opp mot hverandre når det er lite som skiller i kvaliteten på selve søknaden. Vi mener også at de store støtteordningene er avgjørende for utviklingen av det frie feltet i Norge og at større transparens og klarere retningslinjer må til for å sikre tilliten til ordningene. Vi tror på justeringer av dagens system, for eksempel bruk av ekstern kunstfaglig ekspertise, der utvalgene mangler kunnskap til å sette forestillingene i kontekst.

I et tidligere svar på Nordnorsk debatt 1. februar trekker Lars Petter Hagen fram at det er god representasjon fra hele landet i utvalgene som bevilger og at administrasjonen reiser og ser mye som en del av behandlingen. Dette står i motsetning til svaret om at det bare er søknad med vedlegg som vektlegges, og det nevnes heller ikke i svarene her på Scenekunst.no. For om det bare er søknad og vedlegg som teller, så er det vel lite poeng i å reise?

Kulturrådets svar: Vi trenger flere søknader fra nord I det nevnte intervjuet med Lars Petter Hagen på Scenekunst.no 9. februar presiserer han at han er veldig glad for at det har kommet inn noen flere søknader til ordningene for flerårig støtte fra nord de siste årene og at Kulturrådet gjerne tar imot gode innspill på hvordan søkermengden kan økes ytterligere.

Er det slik at det må være mange søkere fra nord for at noen av oss skal få flerårig støtte? Ser rådet en automatisk sammenheng mellom kvantitet og tildelinger? Eller mener Kulturrådet med dette at vi som har søkt flerårig til nå har vært for dårlige, men at man gjerne ser at andre prøver seg?

Problemet med de manglende tildelingene nordover ligger altså ikke i rådet, men at feil – og for få – søkere har søkt. Til syvende og sist ligger ansvaret hos søker. Den samme hangen til individualisering av ansvaret for ordningene legges på utvalgsmedlemmene: Det er de som må greie å se bort fra alt de vet om søkerne utenom det som står i selve søknaden. Det er de og søkerne som bærer ansvaret for utredningsplikt og behandling. Kulturrådet som institusjon bærer ikke noe ansvar og har heller ikke planer om vurdere effekten av sine egne tildelinger eller spesifisere og nyansere hva slags kriterier og på hvilket grunnlag søknadene vurderes på.

Feilinformasjon om vår klagesak I samme intervju 9. februar uttaler Lars Petter Hagen at “Det er ikke anledning til å klage på det kunstneriske skjønnet, og derfor ble også klagen fra Ferske Scener avvist uten realitetsbehandling. Ferske Scener har i ettertid klargjort at klagen var ment å gjelde saksbehandlingsfeil.” (Vår utheving).

Det stemmer ikke. Vi klagde aldri på skjønnet, det var Kulturrådet som valgte å lese det slik. Vi påpekte dette da vi klagde på at klagen vår ble avvist uten realitetsbehandling. Kulturrådet holdt på sitt, og opprettholdt sin beskrivelse av saken da de oversendte klagen til Kulturdepartementet som er ankeinstans. Det var først da Kulturdepartementet ga oss medhold i at dette handlet om saksbehandlingen, og ikke skjønnet, at klagen ble realitetsbehandlet.

Vi opplever dessverre en gjennomgående holdning i de svarene vi har fått i denne saken: Kulturrådet gjør alt rett. Vi skulle i større grad ønske at Kulturrådet viste interesse for å se kritisk og analytisk på sin egen praksis. Det vil ikke svekke tilliten til Kulturrådet, men tvert imot styrke tilliten som Kulturrådet er avhengig av å ha både i kunstfeltene og i det politiske miljøet.