Finnes det skjønnhet blant incels?

Etter musikkteaterforestillingen All Women Are Like That, på St. Croix-scenen i Fredrikstad under HøstRiss, satt jeg igjen med følgende spørsmål: Er de to karakterene på scenen selv ment å være et par messingblåsere som tilfeldigvis har funnet hverandre på et nettforum for incels? Eller er blåseinstrumentene kun de midlene som tubaist Magnus Løvseth og eufonist Eirik Sanner bruker til å uttrykke karakterenes ensomhet og seksuelle frustrasjon?

I løpet av forestillingens cirka 45 minutter blir tubaen og eufoniet tilsynelatende benyttet som både gevær og fallos. Når utøverne ikke stabber og snubler omkring som forvokste spedbarn, sitter de og glor i vår retning som på en PC-skjerm. Opptil flere ganger trykker Sanner og Løvseth hardt på ventilene uten å blåse for å illudere tastaturknatring. Formodentlig skriver de da sinte kommentarer på diverse kvinnefiendtlige nettsteder. Men om karakterene er ment å være faktiske messingblåsere i tillegg til incels, har de i det minste musikalsk talent og får dermed en verdighet og et håp som jeg ellers føler mangler i forestillingen.

Multikunstner Marianne Stranger har komponert verket sammen med Julian Skar, og i tillegg til blåserne består lydbildet av stemmesamples og elektroniske lydeffekter. I sin introduksjon kunne Stranger fortelle at messingduoen Coarse (altså Sanner og Løvseth) tok initiativ til prosjektet, basert på en mistanke om at de selv kunne ha endt opp som incels om de ikke hadde oppdaget musikken.

Abstrakt tvetydighet

Verket blir sterkere av at jeg aktivt velger å tolke dette personlige elementet inn i opplevelsen, ja, rett og slett bestemmer meg for at også de fiktive personene på scenen har musikken som en mulig vei ut av sin misere. De spiller om hverandre og i duett. De spiller imot hverandre som i tvekamp. De gråter sammen, holder og trøster hverandre også. I det hele tatt hausser de hverandre opp til en selvforakt og et kvinnehat som blir for mørkt, for håpløst og – i all sin abstrakte tvetydighet – kanskje også for enkelt? Altså med mindre vi ser dem som et par talentfulle musikere som har en lysere fremtid foran seg.

Stranger anså prosjektet som en anledning til å grave i incel-fenomenets nyanser. Denne subkulturen har vært heftig debattert i norsk offentlighet i minst femten år, men for lesere som ennå ikke har fått fenomenet med seg, står «incel» for «involuntary celibate». Ordet beskriver mennesker, stort sett menn, som ikke får seg noe. Mer spesifikt har det blitt betegnelsen for nettkulturen og det kvinnefiendtlige tankegodset bygget omkring disse ensomme mennenes manglende seksuelle suksess. En ideologi som etter hvert har inspirert flere skytemassakre.

Abstraksjonene som preger All Women Are Like That, gjør det litt uklart nøyaktig hvor ille det går med våre antihelter. Lydbildet i minst én passasje kan minne om en krigssone, men de elektroniske skuddsalvene viser kanskje heller til PlayStation-kontrollerne de har fremfor seg? Eller kan hende handler det om en maskulin lengsel etter strid? Kanskje skal det vekke assosiasjoner til alle disse tingene og slik gi et inntrykk av hvilket forvirrende og fortvilet sted en ung manns sinn kan være?

Dissonans og grelle scenelys

Flertydigheten er ikke nødvendigvis et problem i seg selv, tvert imot. Forestillingen tvinger seg på tilskueren som et ekspresjonistisk angrep på sansene istedenfor som et tørt budskap. Og som umiddelbar opplevelse har All Women Are Like That unektelig stor kraft. Sinte, unge menn som på tragikomisk vis sutrer sorgen sin inn i blåseinstrumenter, har dessuten en viss avantgardistisk underholdningsverdi for den som kan se humoren i dissonansen og de grelle scenelysene – og ikke bare utfordrende «Kunst med stor K».

Problemet i et slikt rom er at det blir vanskelig å formidle de nyansene vi på forhånd ble lovet. I alle fall evner ikke jeg å fange dem opp i stormen av vonde lyder (både elektroniske og fra instrumentene); bevisst klønete koreografi og hyppig skiftende lysinnstillinger; kvinnefiendtlige sitater fremført av en kvinne (som forresten også synger utdrag fra Bobby Vintons klassiske sviske «Mr. Lonely»). Ifølge Strangers introduksjon hentet hun sitatene direkte fra ulike nettfora.

Som et par karikerte Kabuki-masker stirrer Sanner og Løvseth på oss med tomme blikk, eller med tilstivnet raseri. Som ekspresjonisme fungerer det for all del godt, men istedenfor en nyansert og sammenhengende utforskning får vi en feberdrøm bestående av vekselvis sterke og utydelige øyeblikk. Og de sterke delene hver for seg er i dette tilfellet, slik jeg ser det, mer verdt enn summen av dem. Så la meg fortelle om noen av de kule detaljene.

Direkte rammet

Til Sanner og Løvseth har Stranger lagd et par brynjer bestående av speilskår. Denne skjøre rustningen som samtidig viser hvor fanget de er i sin egen virkelighets- og selvoppfatning, har den støkkende tilleggseffekt at skårene av og til plutselig reflekterer scenelysene rett inn i tilskuerens øyne. På gulvet mellom utøverne og publikum ligger det også skår som har samme virkning. Om man til tider kan oppleve en avstand mellom forestillingen som umiddelbar opplevelse og den mer tenkte tematikken, bidrar i alle fall slike støkk til at man føler seg direkte rammet av karakterenes bevegelser gjennom scenerommet – og av de indre tilstander som disse bevegelsene uttrykker.

En støkk får man også av det lynchianske øyeblikket mot slutten, hvor lyset plutselig fryser til og skinner direkte på Sanner idet han brøler ut sin frustrasjon. Her får jeg omtrent samme gufne følelse som når jeg betrakter Francis Bacons malerier av gapende munner, bare perfekt hektet på mannens ubotelige ensomhet.

Kort etter får vi et lignende guffent og kraftfullt øyeblikk, hvor Sanner står helt stille i strobelys. Men er det ikke noe betegnende ved en musikkteaterforestilling at jeg fremhever et stille øyeblikk som et av de sterkeste? Kanskje. I lengre passasjer savnet jeg messingmusikken, som formodentlig er ment å være hovedvirkemidlet. Mens de elektroniske effektene, som i seg selv var virkningsfulle, i for stor grad tok over.

En forskjønnende tendens

Jeg sitter igjen med en følelse av at mer kunne ha vært gjort med instrumentene, de kunne ha utforsket flere stemninger og sinnstilstander. Så klart er det ikke samtidsmusikkens fremste oppgave å gi oss skjønnhet, men i en forestilling som angivelig skal utforske nyansene i en hatefull kultur, trengs skjønnheten som kontrast til alt det stygge. Heldigvis er en av de siste passasjene en solo av Sanner med virkelig god, melankolsk stemningsmusikk, som viser at skjønnhet kan sameksistere med støy – men det oppleves som for lite, for sent.

Det finnes skjønnhet også blant incels. Eksempelvis i den pompøst poetiske stilen på plattformene som forestillingen siterer: «I’m better off dead, since no one will ever want me. What the fuck is the point of being alive if I never reproduce? Never get to experience intimacy?» Eller: «Everywhere I go, I feel I’m invisible, a sickness people avoid, a ghost.»

Slike utdrag minner om Dostojevskijs Opptegnelser fra et kjellerdyp. I hatefulle menneskers kvinne- og selvforakt, og i deres rasjonaliseringer, finnes en forskjønnende tendens som gjør deres uutholdelige tilværelse utholdelig. Denne tendensen burde musikken i større grad ha forsøkt å tonesette. Men dette er uansett ingen forestilling man går uberørt fra!