Feelgood med Filharmonien

Oslo-filharmonien gjorde sin andre såkalte Chillout-konsert forrige torsdag, på Trekanten, et nyåpnet lokale i Pilestredet, med en liten gruppe musikere fra orkesteret. De ordinære ukentlige konsertene som utgjør orkesterets kjerneaktivitet gjør utvilsomt også tilpasninger for å lokke til seg nytt publikum, men vekten av kunstnerisk aktivitet ligger allikevel på den tunge orkestertradisjonen.

Chillout-konsertene er tilsynelatende et forsøk på å nå ut kun til nye publikumsgrupper. Konseptet ser ut til å henvende seg til et marked der klassisk musikk først og fremst assosieres med nytelse og avslapning – en slags live-versjon av de utallige «Soothing classical music to relax and study»-videoene som florerer på Youtube.

For en hardbarka klassisk musikk-entusiast som alltid tolker selv en Satie-gymnopedie i en estetisk/historisk/politisk kontekst, føltes det håpløst å skulle vurdere en konsert på de premissene. Derfor inviterte jeg med meg en konsulent jeg antar er i målgruppen: en helsearbeider og snart pensjonist, hvis forhold til klassisk musikk for det meste begrenser seg til å høre Chopin-etyder gjennom en vegg fra gutterommet mitt for drøyt 20 år siden, og senere noen obskure samtidsmusikkonserter etter at jeg ble komponist. Nærmere bestemt – min mor.

Pusteøvelser og svisker

Trekanten har en bar i den ene fløyen og et adskilt sceneområde i den andre. Еtter å ha bestilt seg en øl eller et glass vin kunne man innta enten barstolen, mini-amfiet eller gulvet som var dekket med tepper og sitte- og hodeputer.

En 15-minutters avslapnings-«session» åpnet evenementet, der puste-trener Fredrik Fernando Austad geleidet oss gjennom grunnleggende øvelser («pust inn gjennom nesen i så og så mange sekunder, ut av munnen, kjenn at du slapper av i alle lemmer» osv.). Belysningen var dempet, innspilt mediterende pianomusikk fylte rommet, og det var bare Yogi-te og røkelse som manglet.

Austad trakk seg forsiktig tilbake idet en pianist og et lite strykeensemble tok plass på én av de to små scenene i lokalet, i en relativt sømløs overgang fra Zen-stemning til europeisk barokk i form av John Dowlands Come, Heavy Sleep. Siden kom sviskene i stri strøm. Av andre kjente og kjære komponister stod Johann Sebastian Bach, Robert Schumann, Erik Satie, Franz Schubert og Georg Friedrich Telemann på blokka, i skjønn forening med nyere, (stort sett) levende komponister: Krzysztof Penderecki, Philip Glass, Tan Dun, Valentin Silvestrov og Max Richter.

Variasjonen i besetning strakte seg fra piano og strykere, via solopianoverker eller bare strykere, til cello og piano. Iblant vekslet enkelte av musikerne mellom de to scenene, slik at forflytningen i rommet også ble en del av lytteopplevelsen.

Felles for alle verkene var at repertoaret, enten konkret eller indirekte, var musikk og lyder jeg vil tro de fleste kan relatere til, uavhengig av forkunnskaper. Et fokus på gjenkjennelighet fremstod for meg som et gjennomgående vellykket grep i konserten, enten det var Saties Gnossienne Nr. 1 (arrangert for strykeorkester) som antakeligvis har dukket opp i en Instagram-feed uten at man har tenkt nevneverdig over det, eller Bach- og Telemann-verkene som var myke gjengivelser av typisk barokklang.

Solopianoverkene inneholder åpenbare referanser til andre stiler: Pendereckis Lullaby til romantikken og Duns Floating Clouds til impresjonismen, dessverre i litt for kraftladede tolkninger av pianist Gonzalo Moreno.

Hva er minimalisme?

I programbeskrivelsen ble det lagt vekt på at dette var en konsert med minimalistisk musikk, et krøkkete begrep importert fra billedkunsten og som etter min mening kun burde omfatte komponister som Morton Feldman, John Cage, Laurence Crane, Michael Pisaro eller komponister fra Wandelweiser-bevegelsen – som legger vekt på ekstrem sparsommelighet og transparens: Så få toner som mulig skal uttrykke så mye som mulig.

Jeg forstår ikke at riffinspirerte komponister som Glass og Richter faller i denne kategorien, når verkene vanligvis består av et vell av toner, flere sjikt og tette teksturer. Det er for meg snarere «repetitisme» eller «ritualisme».

Like vanskelig er det å forstå Schuberts Der Tod und das Mädchen eller Schumanns barnestykke Von Fremden Ländern und Menschen som minimalistiske musikkstykker. Selv om de er nedtonede og enkle, bygger de på samme DNA som store og tunge kanoniserte bautaverker der grunnleggende vestlige dramaturgiskapende prinsipper som spenning-avspenning, melodiske kurver og utvikling er bærende elementer; patos trumfer tilstand.

Målgruppen er nådd

For konsulenten var det først og fremst utdragene fra Max Richters The four seasons recomposed og Philip Glass’ Glassworks som skilte seg ut: tonale og tungt ostinatbaserte, rytmiske verker hvori evinnelige repetisjoner river lytteren inn i suggesjon. Det er fengende, og komponistene har høstet suksess langt utenfor den klassiske verden. Konsulenten mente at verkene hadde et driv som gjorde dem engasjerende, men like viktig minnet det om filmmusikk og bandmusikk, og hun nevnte blant annet tv-serien Min brilliante venninne og metalgruppa Nightwish.

Hvorvidt minimalismebegrepet ble rettferdiggjort i tilstrekkelig grad, var ikke noe konsulenten tenkte på. Hun var derimot strålende fornøyd med konserten, og da jeg spurte henne om hun hadde noe å utsette, var det eneste at konserten var for kort, med en lengde på knappe 55 minutter inkludert puste-sesjonen. Hun rakk ikke å synke inn i musikken før det hele plutselig var over.

Utover engasjerende musikk, var tilbakelent stemning og trivelig rom viktige faktorer for henne. Fra konsulentens synspunkt lykkes Oslo-filharmonien i sine bestrebelser med å formidle klassisk musikk til et mer alminnelig publikum.

Kos på falske premisser

Jeg undres likevel over hvorvidt dette er riktig inngangsport til orkestersalen – hvis (og det håper jeg) dette er målet. Fordi å først og fremst assosiere klassisk musikk med nytelse og avslapning skaper falske premisser. Klart det skal nytes, men det skal også reflekteres. Jeg kan forstå Chillout-konseptet som et markedsføringsgrep, vi lever tross alt i en verden hvor tall og klikk i det store og hele avgjør hvorvidt noe er av verdi, men jeg sliter med å forstå det som en særlig god måte å videreformidle den klassiske musikktradisjonen på. For klassisk musikk skal også by på motstand; er det galt å kreve noe av lytteren?

Konserten fremstod som en litt mer sofistikert versjon av konseptet «Candlelight Concerts» som går verden over, hvorpå rom fylt av stearinlys og stemning akkompagneres av kammermusikere som spiller klassiske svisker, Max Richter eller Coldplay. Men musikerne i Oslo-filharmonien er for gode til å komme seg helt ned til dette nivået. De legger mening i hver frase og artikulering, de er – i positiv forstand – yrkesskadet av kompetansen sin: Mellom en spennings- og avspenningsakkord ligger potensielt et kosmos av drama, og Schubert eller Bach kan simpelthen ikke være «bare» behag. Dette bar også konsertens tolkninger preg av, som var langt mer fremoverlente enn stemningen konseptet forsøkte å formidle.

Ubehag med gevinst

Som fast konsertgåer er det lett å glemme at for de som sjelden eller aldri går på klassiske konserter, er ekte instrumenter spilt av levende musikere gjerne en eurekaopplevelse i seg selv. Konsulenten virket snarere engasjert enn avslappet etter konserten, både av alle assosiasjoner som dukket opp, men også av stemningen, musikernes fysiske tilstedeværelse i en relativt intim kammermusikksetting og det å være tett på musikken.

Neste gang tar jeg med meg min mor i Konserthuset, med Mahler, Sjostakovitsj eller Brahms på programmet, og et orkester som kan være seg selv. Litt mindre behagelig blir det, litt mer forvirrende, men skitt la gå: Å oppleve noe man ikke helt forstår, å tre inn i en verden hvor man mister litt fotfeste og kan kjenne på både kjedsomhet og frustrasjon tåler man, når gevinsten er opplevelser som beriker og utvider heller enn bekrefter. Vi lever i en verden omgitt av umiddelbar tilfredsstillelse i en konstant søken etter lette svar og orden. La oss omfavne kaos, kompleksitet og ubehag i tillegg – der har Oslo-filharmonien mye å bidra med.