Faglighet og tillit er essensielt for Kulturrådet

Julie Rongved Amundsen tar opp viktige spørsmål i kommentaren «Mister Kulturrådet tilliten?» 20. januar. Sterk faglighet og høy tillit har vært essensielt for Kulturrådet helt siden opprettelsen i 1965, og det blir minst like viktig i tiden som kommer. Kulturrådet er og skal være Norges fremste fagmiljø for kunst og kultur, samtidig som vi både skal gi tilskudd til den frie kunsten, utvikle kultursektoren og være en synlig talsperson for kunstens og kulturens plass i samfunnet. Dette er oppgaver vi tar på stort alvor.

Men selv om det går en rød tråd gjennom Kulturrådets historie fra 1965 og fram til i dag, har oppgavene våre endret seg. Der vi i 1965 hadde en oppgave som sekretariat for Norsk kulturfond, er Kulturrådet i dag en fagetat som de to siste tiårene har fått stadig nye oppgaver fra Kulturdepartementet. Allerede på 1990-tallet ble rådet bedt om å gi tilrådinger til Kulturdepartementet om budsjettsøknader fra faste institusjoner. I 2000 ble den såkalte «post 74» opprettet, der rådet fikk i oppdrag å forvalte tilskudd også utenfor Norsk kulturfond, samtidig som administrasjonen fikk sekretariatsansvar også for Statens kunstnerstipend og Fond for lyd og bilde.

Vannskille i 2011 Et vannskille i Kulturrådets nyere utvikling kom i 2011, da administrasjonen ble slått sammen med ABM-utvikling. For første gang fikk Kulturrådets administrasjon utviklingsoppgaver som lå helt på siden av sekretariatsansvaret for de kollegiale organene. Siden har denne typen oppgaver stadig kommet til, med ansvar for blant annet kreative næringer, internasjonalt samarbeid, nasjonale minoriteter, amatørteater, kulturøkonomi og et større mangfold i kultursektoren. Og jeg vil påstå at satsingen vår på kulturøkonomi og kulturanalyse har vært svært viktige for kultursektoren gjennom snart et år med koronapandemi.

Denne utviklingen har skjedd gradvis i snart tjue år, uten at det endrer kjernen i samfunnsoppdraget vårt. Men gjennom alle disse endringene har Kulturrådets administrasjon i hovedsak vært organisert etter samme logikk. Nå ser vi at den økende kompleksiteten i Kulturrådets samlede portefølje gjør en intern omorganisering helt nødvendig.

Det egentlige startskuddet for omorganiseringen av Kulturrådets administrasjon kom med kulturmeldingen Kulturens kraft i 2018, som ga klart og tydelig uttrykk for at flere oppgaver ville komme vår vei. Vi fikk samtidig mandat fra departementet til å gå gjennom virksomheten vår og undersøke både om vi utførte dagens oppgaver på en god nok måte, og ikke minst om vi var rustet til å ta imot flere.

Nye avdelinger viser bredden i arbeidet Resultatet er en organisering som viser bredden i våre oppgaver. Vi har en egen avdeling som ivaretar kunnskapsproduksjon, statistikk og analyse. En annen avdeling forvalter utviklingsoppdraget på museum og kulturarv, samtidig som vi styrker den kulturelle infrastrukturen innen organisasjoner, kompetansesentra, nettverk og mer etablerte foretak og kompanier. Den har også ansvaret for arbeidet vårt som nasjonal koordinator for mangfold, og skal styrke arbeidet med barn og unge og mot nasjonale minoriteter. En tredje avdeling jobber med å utvikle kunstnerskap gjennom forvaltning av kunstnerstipendene og Fond for lyd og bilde, samtidig som den vil se arbeidet med kulturell og kreativ næring i sammenheng med vårt internasjonale oppdrag. Disse oppgavene har kanskje vært mindre synlige eksternt i kunstfeltet, og det er også helt forståelig. Målet med omorganiseringen er å styrke og synliggjøre bredden i vårt samlede oppdrag.

Ingenting av dette skal gå ut over sekretariatsarbeidet vi utfører for rådet. Tvert imot – omorganiseringen er ment å styrke arbeidet og fagligheten som er så viktig for å kunne forvalte dette oppdraget på en god måte. I den nye organiseringen kan vi i større grad enn tidligere dra veksler på hverandres kompetanse. Vi har som oppdrag å være treffsikre i våre tilskuddsordninger og hele tiden kjenne utviklingstrekk ved dagens praksis. Vi går bort fra en inndeling der hvert kunstfelt har sin egen seksjon fordi vi vet at kunsten utvikler seg på tvers av fagfelt.

Oppretter egne fagansvarlige Scenekunstkonsulenten forsvinner som åremålsstilling fordi lovverket krever det, samtidig som vi oppretter fagansvarlige på hvert av de fire kunstområdene rådet jobber med – scenekunst, litteratur, visuell kunst og musikk. Den fagansvarlige er ingen direkte erstatning for scenekunstkonsulenten, men det skiftende kunstneriske blikket sikres ved at det nå vil være flere i administrasjonens faggruppe for scenekunst som behandler søknader og innstille til tilskuddsordningene for fri scenekunst, og ikke bare én person som tidligere. Dette svekker verken kompetanse, faglighet eller uavhengighet. Det er heller ingen endringer i utvalgsstrukturen, der medlemmene skiftes ut jevnlig for å sikre at vi fanger opp dynamikken i feltet.

Det er forståelig at en omorganisering kan vekke uro, både internt og eksternt. Derfor har vi også jobbet godt med å forankre endringene hos de ansattes organisasjoner, og hatt flere møter med kulturaktører der vi har forklart hensikten med endringene. Rongved Amundsen mener prosessen har vært lukket og siterer en kritiker på at «Kulturrådet burde gått i dialog med brukerne» før omorganiseringen ble gjort. Men for meg har det vært viktig at dette er en intern, administrativ omorganisering hvor ikke en eneste tilskuddsordning eller fagutvalg er berørt. Hele motivasjonen har vært å utføre jobben som fagetat på en bedre måte enn tidligere, og det skjer nok ytterst sjelden at en fagetat legger en omorganisering ut til offentlig høring.

Bekymret for ytringsviljen Scenekunstnerne har hatt god grunn til å føle seg spesielt utsatt de siste årene. Politianmeldelser, netthets og trusler har hengt over den frie scenekunsten, og det er en utvikling som gjør oss i Kulturrådet bekymret. Som jeg skrev i min kronikk i Dagbladet for snart to år siden er jeg redd for at ytringsviljen blant kunstnerne våre svekkes, selv om ytringsfrihetenformelt sett står sterkt. Hetsen mot kunstnerne var også en viktig årsak til at Kulturrådet valgte Sensur og selvsensur som tema for høstens årskonferanse – inntil den ble avlyst på grunn koronapandemien.

Kunstnerisk frihet er viktig for oss, og det var også derfor de to første episodene av vår nye podkast handlet om nettopp dette, med temaer som skulle vært drøftet på årskonferansen. Senere har vi laget en episode om hvordan man søker tilskudd, der vi følger en ung scenekunster som skal søke om midler til et forprosjekt. Vi har også laget episoder om museumsansvaret vårt og om korona-året 2020. Men det er ingen tvil om at episoden der vi intervjuer Sløseriombudsmannen har vakt flest reaksjoner så langt.

Forstår reaksjonene Podkastserien har vært vårt forsøk på å kommunisere litt annerledes enn vi vanligvis gjør. I tillegg har det vært viktig for oss å holde en dialog gående på digitale flater i en situasjon der i ikke lenger kan avholde de mange titalls arrangementene vi vanligvis står for i løpet av et år. Det er vårt ansvar som statlig organ å forsøke å nå ut til flest mulig, også til de som ikke liker oss eller kjenner oss så godt. I episoden med Sløseriombudsmannen var tanken å slippe til motstemmene i en annen ramme enn den man ofte finner på sosiale medier. Det er problematisk at han er anonym, men samtidig har han klart å bli en premissleverandør både for nasjonale medier og for debatter i Stortinget. Derfor valgte vi å møte ham. Men vi er enige i at vi burde jobbet mer med denne episoden. Vi er enige i at omtalen av en navngitt kunstner ikke burde vært med. Vi forstår reaksjonene som har kommet fra scenekunstnerne. Derfor har vi også fjernet det aktuelle klippet og beklaget til kunstneren.

«Kulturrådet har mange utfordringer om dagen,» skriver Rongved Amundsen. Fra mitt ståsted er det først og fremst kulturen som har utfordringer. I tillegg til det vedvarende presset mot den frie kunsten har koronapandemien gitt oss en kultursektor som nærmest ligger med brukket rygg. Kulturrådet skal både løfte den enkelte kunstner og ta et ansvar for den store sektoren. Det er vi godt rustet for nå, og det er dette som er målet med den nye organiseringen.

Når Kulturrådet gjør en feil så bidrar det naturlig nok ikke til å øke tilliten. Når det i tillegg er uro knyttet til en intern omorganisering er det ikke rart at spørsmålet til Julie Rongved Amundsen stilles. Men jeg tror og håper tilliten mellom Kulturrådet og sektoren har et bredere perspektiv enn som så. Kulturrådet bør vurderes etter helheten i hva vi gjør, etter hva vi har gjort i flere tiår, og etter hvilke utfordringer vi skal løse i tiden som kommer. Dette er utfordringer vi løser best om vi gjør det sammen.