Trass i problemer i innspurten; med «Drømmebyen» har prosjektet «DNS Ung» fått en løfterik start. Ingen tvil om at teatersjef Agnete Haaland mener alvor. Og et ærligere og mer konsekvent forsøk på å få ungdom i tale, har vel knapt vært prøvd i teatret på Engen. Det DNS her har gjort, kan være begynnelsen til en liten teaterrevolusjon. Riktig nok fryktet jeg at dette ville kunne bli en uhåndterlig blanding av sosiologi og teater, men kan konstatere at blandingen viste seg så godt som fullt ut håndterlig – og med flere morsomme sceniske løsninger. Et og annet lite ungdomsfrieri, kanskje, men ikke mer enn at det tåles.
Under Ibsenfestivalen i august prøvde tyske Rimini Protokoll og Nationaltheatret å lage representativt folketeater ved å hente inn hundre Oslo-innbyggere på scenen, til oppsetningen «En folkefiende i Oslo». I sum skulle de utgjøre byens befolkning. DNS har gått frem på en annen måte, men i samme ånd. Til «Drømmebyen» stilte teatret ungdom i Bergen konkrete spørsmål om hvordan de lever sine liv. Disse har så bidratt med tekst, film og musikk og i noen grad vært involvert i prosessen frem mot ferdig forestilling – hvor riktig nok bare fire snippkjolekledde skuespillere, hver med sin dialekt, står på scenen. Likevel vil jeg tro at mye av det vi så i den timelange forestillingen var representativt for dagens unge Bergen.
«Drømmebyen» er blitt en delvis ekspresjonistisk montasje av stemmer, stemninger og drømmer, uttrykt i kjappe scener som tematisk dekker et vidt spenn av hva dagens unge kan tenkes å være opptatt av. En morsom gjennomgangsskikkelse, vist på video, er han som så inderlig ønsker seg bort fra Bergen, og som i aggressive vendinger og høyt lydnivå setter ord på det. Enkelte scener virker som uretusjerte meningsytringer og uttrykk for angst og lengsler. Det er ikke vanskelig å se det autentiske i mye av dette, eller gjenkjenne slikt som en selv har følt på for noen tiår siden. I så måte slår det meg hvor lite som er forandret, hvis vi ser bort fra noe av språket og uttrykksformene.
Mye dreier seg om å finne sin egen identitet, og stole på den, eller lete etter sin plass i en større sammenheng. Det går i skole, trening, forelskelse, lykke, festing, rus, vold og sårbarhet og utenforskap. Noen av bildene i denne mosaikken taler om ungdommen, andre taler til dem, i scener som veksler mellom oversiktsbilder og nærbilder. Alvor avløses av humor, ispedd et innslag av det mer groteske slaget.
Kvartetten Siri Astrid Kristensen, Haakon Mustafa A. Smestad, Sulekha Ali Oman og Frode Bjorøy gjør mye ut av stoffet de har fått å arbeide med. Timen går fort, og knapt uten dødpunkter.
Anmeldelsen stod i Bergens Tidende 16.9.12 og er publisert etter avtale med avisen.