Et upartisk kunsttribunal med avantgarden i forsvar!

Da Morten Traavik spurte meg om å opptre i Sløserikommisjonen, hans statsstøttete kunstprosjekt som setter statsstøttet kunst under debatt, holdt jeg på å planlegge Blaue & Poppys Rettssaken mot oss selv. Vi fikk en jurist og to skuespillere til å gå til sak mot oss fordi vi mente vi hadde utøvd strukturell vold mot to fattige menn som overfalt oss med kniv i Rio de Janeiro. Traaviks plan minnet om vårt eget forsøk på å tematisere selvmotsigelser i en verden der ens handlinger, og fravær av de samme, har uetiske implikasjoner. Å skape en upartisk plattform der det avgjøres et stridsspørsmål – om kunsten som støttes er støtteverdig – hadde noe til felles med rettssaken vår.

Da «Sløseriombudsmannen» Are Søberg hang ut avantgardekunstprosjekter på facebooksiden sin var performancene mine Paybacktime og Storkunstsolteddystaten to av dem. Jeg ble ikke bare fornærmet, men også litt beæret. Sløseriombudsmannens folkelige kunstfiendtlighet hedret indirekte prosjektene han svertet. Jeg var i beste selskap: Vinge/Müller, Tori Wrånes, Trond Reinholdtsen, Mette Edvardsen, Henriette Pedersen, you name it. I tillegg fikk vi smale avantgardekunstnere, på Sløseriombudsmannens side, plutselig et seertall opp i det fem- og sekssifrete. Heller ikke denne gangen, der en kunstkollega var regissøren bak, kunne det gå helt galt. Å vise frem performancen min Ekte penger i Traaviks iscenesatte uenighetsfellesskap interesserte meg. Jeg sa ja.

En nøytral plattform? Nesten alle de uthengte kunstnerne takket nei til å delta. Jeg forstår skepsisen. Prosjektet ble lest som live-versjonen av Are Søbergs facebookside. Det er ikke rart: Forestillingen skulle primært strømmes fra hans side. Det var vanskelig å se forskjellen mellom Traavik og den neo-liberale Sløseriombudsmannen. Navnet Sløserikommisjonen forsterket koblingen. «Aktoren» Søberg, samt hans folkelige tilhengere, altså «de fornærmede», fikk rett fra starten mer innflytelse enn avantgardekunstnerne og kunstvennlige debattanter, altså «de tiltalte» og «forsvaret». Sløserikommisjonen som nøytral, selvkritisk plattform kunne ha blitt styrket hvis flere kritiske kunstnere og aktører, lik Mímir Kristjánsson, Kurt Johannesen og meg, hadde sagt ja. En ond sirkel: I forberedelsene var kunsten underrepresentert, i den endelige forestillingen ble den enda mindre representert fordi de fleste av avantgardekunstnerne, forståelig nok, takket nei. Det ble også feil på grunn av følgende misforhold: En jurist forsvarte «ytringsfriheten» Sløseriombudsmannen krevde live, han burde også ha kritisert «hatpratet» kunstnerne mente de ble utsatt for. Hvis overføringen ikke hadde blitt strømmet fra Sløseriombudsmannens kanaler, ville nok flere kunstkompetente mennesker ha forsvart verkene i offentlige kommentarfelter. Nå fordømte Sløseri-følgerne kunstnerne i sine ekkokamre. Scenografien med pengesekker uttrykte også mer «sløseri-»kritikk enn kunst-forsvar. Hadde tribunalet arbeidet etter prinsippet uskyldig til det motsatte er bevist, i stedet for vulgær mistenkeliggjøring, ville scenekunsten ha kommet til sin rett. Men jeg spør: Kan det ikke være – unnskyld uttrykket – heroisk å kjempe mot løven i løvens hule?

Sannheten om falske penger Dette er også en historie om klipp ut av kontekst. Søberg rev Vegard Vinges geniale male-performance ut av sammenhengen og reduserte den til rumpemaling for å hisse opp massene. Kunst ble til «Sjokk-scener» i Søbergs julekalender og i Sløserikommisjonens reproduksjon av klippene.

Her om dagen spurte svigerforeldrene mine provosert: «Gjør du reklame for «Sløseriombudsmannen»?» Wtf!?! Jeg er en av Søbergs uthengte kunstnere og største kritikere! Jeg deltok for å gi denne posisjonen i Sløserikommisjonen en stemme! Svigerforeldrene mine hadde sett NRK-dokumentaren Prosjekt sløseri der jeg dukker opp, kaster penger fra scenen og roper «ekte penger!» samtidig som Søberg-følgernes ord «århundrets sløseri» popper opp på skjermen. Som om den neo-liberale kommentaren hadde noe med min performance å gjøre! Ironiserer jeg over bruk av skattepenger for kunst?!? Nei!!! Dette var, lik «sjokkscenene» i julekalenderen, klipp ut av kontekst! I performancen min, utviklet lenge før Sløserikommisjonen var planlagt, tematiserer jeg pengenes vesen (i Bergen, 1 time og 21 minutter ut, i Drammen, 26 minutter ut). Jeg skriver her «ekte penger» på papirlapper og kaller kroner for «falske penger». Offisiell valuta sier jo ikke sannheten om at penger produserer ulikhet eller favoriserer aksjehandel (som Søberg visstnok driver med) fremfor smal kunst. Dette sier derimot mine selvproduserte pengesedler. Som deres opphavsmann kaster jeg disse «ekte pengene» fra scenen med en kommentar om pengenes fortiede uetiske implikasjoner. De er derfor mer sanne enn de pengene som kalles ekte og sånn sett er falske. Men i den virkelige verden er mine «ekte penger» bare papir. I performancen henvender jeg meg til Kulturrådet: «Vær så snill, støtt bare kunsten med «ekte penger» hvis dere tenker at alt dette er fake og naken bullshit.» Mitt budskap er litt komplisert formulert, men entydig: Kulturrådet, støtt den ekte kunsten med «falske penger», altså med skattepenger! For hverken jeg eller Kulturrådet eller noen som helst annen som har sans for samtidskunst tenker jo at den skandaliserte avantgarden er fake og naken bullshit.

Folkets reenactment Dokumentaren lar seeren tro at mine «ekte penger» er en rekvisitt som symboliserer norske kroner. Derfor mistolker nok ikke bare mine svigerforeldre papirkastingen min fra scenen som et bilde på sløsing med ekte valuta, altså skattepenger for kunst. Men den får også frem mye interessant, for eksempel Traaviks upartiske intensjon. Overfor Liberalisten Jan Vindenes forsvarer Traavik like ivrig statskunststøtten, som han krever overfor Karoline Skuseth, kurator for BIT Teatergarasjen, å gå påstander om trusler og trakassering av kunstnere som følge av Sløseriombudsmannens jakt i sømmene. Dokumentaren viser hvordan Sløserikommisjonens folkelige følgere plutselig tar i bruk et grep fra nyere performancehistorie: de reenacter, altså gjenskaper med ekte glede de uthengte forestillingene, ironiserer ikke bare over dem, men anerkjenner dem også ved å ta oppgaven alvorlig og uttrykke etterpå at de elsket å opptre. Disse scenene, der kritikere spiller det de kritiserer på en entusiastisk måte, får frem det komplekse ved Traaviks prosjekt.

Slutten på dokumentaren er et glitrende paradoks, for ikke å si en etisk tvilsom selvmotsigelse: Are Søberg konfronteres med at Sløserikommisjonen også er statsstøttet kunst, statsstøttet avantgarde, kan man vel si med tanke på reenactmentene til følgerne hans. Til og med NRK-dokumentaren som Søberg – mer oppmerksomhetskåt enn alle skandalekunstnere til sammen – stolt opptrer i er delfinansiert av Kulturrådet. Med dette tankekorset i den statsstøttete kunstens favør slutter den statsstøttede dokumentaren.

Inviter og opptre! Nylig kom nyheten om at Traavik.info ikke lenger får offentlig kunstnerskaps tildeling: Kulturrådet betaler fremover «ekte penger» til dem. Er det fordi Sløserikommisjonen er fake og bullshit? Traavik skal gjennomføre Sløserikommisjonen del 3 i Kristiansand i november. Da håper jeg at han prøver å motbevise dette. Når selv FRP forsvarer prosjektet hans i Stortinget er Sløserikommisjonen i minst like stor fare for å bli svertet for godt som Søbergs sverting av avantgardekunsten indirekte har hedret oss. Etter å ha klart å starte en polarisert, men kanskje viktig debatt, kan Traavik endelig iscenesette det selvkritiske, upartiske kunsttribunalet. Men jeg tviler på at han får det til uten oss! Han har igjen invitert meg til å være kritisk til Sløserikommisjonen i Sløserikommisjonen. Det er et godt tegn. Men det er ikke nok med meg! Traavik, be igjen dine såkalte motstandere om et bidrag i Sløserikommisjonen, gjør det attraktivt for dem! Og dere, kritiske kunstnere, si ja, eller ta selv kontakt! Opptre i Sløserikommisjonen del 3 sammen med meg! Avantgarde betyr fortroppen. Det bør general Traavik, slik han en gang kalte seg, forstå like godt som oss. La oss ikke gå fra å være kunstens tiltalte til å være kunstens fornærmede. La oss være avantgardekunstens forsvarere!