Et steg tilbake

Norges tredje nasjonale dansekompani med fast offentlig bevilgning viser sin første helaftens forestilling med Orbo Novo (“den nye verden”) koreografert av Sidi Larbi Cherkouai. Den belgiske koreografen blir ofte omtalt som en mesterkoreograf, og han har utmerket seg med en rekke forestillinger, både for kompaniet hans Eastman og for flere internasjonale kompanier. Orbo Novo ble skapt i samarbeid med Cedar Lake Contemporary Ballet i New York i 2009, og nå ti år senere settes det opp i Norge av Nagelhus Schia Productions. Kunstnerisk leder Guro Nagelhus Schia og assisterende kunstnerisk leder Vebjørn Sundby har jobbet med Cherkouai i store deler av sin karriere, og det er passende at deres ferske kompani viser et verk av ham. Hjernetrim Tre menn og tre kvinner i duetter strekker armene etter hverandre på hver sin side av et gitter skapt av fire rødfargede bevegelige strukturer. Mennene løper ut av scenen og kvinnene svever i en plankeposisjon mens de balanserer på gitteret Matias Rønningen og Catharina Gresslien kommer inn på hver sin side av scenen og snakker om forskjellen på høyre og venstre hjernehalvdel mens de gjør håndbevegelser i takt med ordene. Teksten er hentet fra hjerneforskeren Jill Bolte Taylor sin bok My Stroke of Insight, som forteller om hennes opplevelse med å få hjerneslag i venstre hjernehalvdel og hvordan dette utløste frihet og en enorm kreativ energi. Monologen blir sendt rundt til nye dansere som kommer inn og ut og de veksler mellom å snakke unisont, etter tur og å mime ordene. Det er raske vekslinger mellom hvem som snakker og ikke, noe som skaper en fin humoristisk effekt som stimulerer hjernen.

Allerede halvveis inn i forestillingen befinner jeg meg i en forvirret tilstand. Det er en blanding av fremmedfølelse og déjà vu. Det dramatiske kroppsspråket kombinert med den klassiske musikken og de tradisjonelle kostymene tar meg tilbake i tid, og gir assosiasjoner til forestillinger jeg har sett med Nasjonalballetten. Jeg opplever ikke at koblingen mellom tematikken og den vakre dansen er god nok. Forestillingen går videre inn i flere soloer og gruppe seksjoner som avbryter monologen.

Bevegelsesmaterialet er flytende, akrobatisk og dynamisk der kollaps, snurr og skliing er et gjennomgående tema. Flere soloer står frem, blant annet Navala “Niku” Chaudhari med et unikt og selvsikkert preg på materialet og Jon Filip Fahlstrøm som viser imponerende kroppsbeherskelse. De har begge jobbet med Cherkouai og Eastman i flere år. Dette kan man virkelig se i deres sterke fremtoning og eierskap av materiale. Danserne Jens Trinidad og Daniel Sarr klarer også ved flere anledninger å sette sitt særpreg på bevegelsesspråket. Materialet oppleves ellers som litt tomt, og jeg savner mer personlighet fra utøverne. Jeg blir ikke overbevist om at danserne har en genuin relasjon til det de fremfører, og det virker som om koreografien begrenser deres kunstneriske uttrykk. De fire bevegelige strukturene er forestillingens hovedmoment og det er fascinerende å se utøverne navigere seg gjennom dem.

Vakkert, men utdatert Formatet med å blande tekst og bevegelse er ikke nytt. Jeg har blant annet nylig sett Alan Lucien Øiens Story, story, die på Dansens Hus og Panflutes and paperwork av Ingrid Berger Myhre og Lasse Passage på Black Box Teater.. I motsetning til de nevnte klarer dessverre ikke Orbo Novo å tilføre noe nytt eller spesielt med dette formatet.

Nagelhus Schia Productions har samlet et stjernelag med teknisk sterke dansere med ulik bakgrunn. Det finnes et enormt potensiale for å utfordre, å slå en homerun, å virkelig sette dansekompaniet på kartet og samtidig vise det fantastiske kunstnerskapet som bor i Norge. Det å plassere dette ferske kompaniet i en ti år gammel koreografi, oppleves som et steg tilbake. Det blir for trygt. Midtveis får vi servert et rent dansenummer der vi ser glimt av dansernes fysiske potensiale, som ellers dessverre blir gjemt av det begrensende materialet. Det er ingen tvil om at dansen er av høy kvalitet, men det vekker ingen sterke koblinger til den verden vi befinner oss i, og oppleves derfor som irrelevant.