Et solid forsvar for kunsten

I Kampen om kunsten. Et forsvar for kulturens rolle i demokratiet tar teaterkritiker, kulturkommentator, dramaturg og pedagog Mariken Lauvstad oss med på en rundtur i kutt- og nedleggelsesfesten som i flere år har herjet Kultur-Norge og som gradvis har risset ut et større bilde av kultursektoren som nedprioritert og usynlig i det politiske ordskiftet. Alt dette i en tid der KI og tek-selskaper med monopolistiske ambisjoner høvler ned de grunnleggende strukturene som har gitt skapere mat på bordet, og der ytringsrommet snevres inn av konservative holdninger. Lauvstad ser nedprioriteringen av kultur, ikke bare i Norge, men i hele vesten, i lys av nyliberalismens oppblomstring og demokratiets stadig svakere posisjon i verden. Og hun forklarer hvorfor nettopp kunsten trengs for å sikre både demokratiske og dypt menneskelige verdier i samfunnet. 

Kultur og demokrati Det har ikke manglet deprimerende overskrifter om kultursektoren de siste årene. Lauvstad går igjennom eksempler fra hele feltet, fra de brutale kuttene i Oslo Nye Teater til nedleggelsen av Akademi for Scenekunst i Østfold, til Høyre og FrPs alternative budsjetter som i praksis vil ta livet av et levende kunst- og kulturliv. Hvordan endte vi her, spør hun seg.

Store deler av boken er viet til å forklare de mekanismene som ligger bak det tilsynelatende forfallet av kunstens og kulturens betydning i samfunnet. Det er imponerende lettfattelig forklart, og samtidig en troverdig fremstilling av hvordan ting henger sammen. Lauvstad retter skyts mot markedsøkonomien, høyresiden og hvordan et profittstyrt samfunn er med på å rive ned det verdigrunnlaget som finansieringen av kunst er bygget på. Nyliberalismens prinsipper og verdier er den drivende kraften.

Videre trekker hun blant annet linjer tilbake til etterkrigstiden og ser på kunstens rolle i styrkingen av det vestlige demokratiet på 1960-tallet og frem til i dag. Koblingen mellom kulturbevilgninger og politikk i etableringen og stabiliseringen av demokratiet etter krigen blir ettertrykkelig redegjort for. Det overbeviser meg om at hvis vi skal forstå hvorfor kunstens rolle forvitrer i dag, må vi også forstå hvorfor den har blitt så høyt prioritert tidligere.

Raseri i teknologiens tid Forfatteren spør seg også om det har blitt et for stort gap mellom kunstnernes og folkets virkelighet, og om kunsten som subsidieres over skatteseddelen derfor føles irrelevant for mange. Hun skriver om hvordan det mange opplever som en avstand mellom mye av kunstens interne, selvrefererende univers og folk flest sine referanser, har stemplet kunsten som «elitistisk» i samfunnet. Det trekkes også frem at dette gapet fôres av aktører med høyrepolitiske interesser, fordi kunst- og kulturprosjekter i millionstørrelsen er enkle skyteskiver for de som ikke vil snakke om fete lederbonuser eller de titalls milliardene som forsvinner med skatteflyktninger i Sveits.

Hun knytter det videre til fremveksten av internett som arena for betydelig mer latterliggjøring av kunst enn før. Lauvstad gir eksempler som Sløseriombudsmannen (Are Søberg, finansmann og tidligere listekandidat til fylkestinget for Liberalistene) som oppildner sinte kommentarfeltkrigere ved å dele filmsnutter, bilder og historier fra teater og kunst som er tatt ut av kontekst for å stille den i et dårlig lys.

Hun lar heller ikke problemet med kunstig intelligens (KI) gå upåaktet hen; hun demonstrerer hvordan KI er med på å undertrykke bredde og originalitet til fordel for snever konsumerisme, og hvordan den ubønnhørlig medfører alvorlige økonomiske og juridiske utfordringer for kunstnere i stort sett alle disipliner.

Jeg hører stadig vekk fraser som: «Hvorfor bruke milliarder på operahus og teaterscener når det ikke er nok barnehage- og sykehjemsplasser»? Lauvstad skriver at en slik nyttelogikk overskygger andre verdihensyn i mange politiske beslutninger, og at den også smitter over på kunsten, der kvalitet (som originalitet eller samfunnsrelevans) må vike for popularitet og etterspørsel. Hun trekker frem feider internt i kunstnergrupper som bunner i slike motstridende logikker – kvalitetslogikk og forvaltningslogikk. For hva er det som skal telle i tildelingen av kulturelle midler?

Kunstens kraft I en tid hvor alt styres av klikk, likes, «visninger» og profitt, argumenterer Lauvstad for at det skapes et sløvt og uniformt samfunn hvor bredden av uttrykk og ytringer snevres inn. Og i et slikt miljø er vi lette bytter for antidemokratiske krefter, autokratier og diktaturer. Et mangfoldig kulturliv er essensiell motgift, mener hun; det er avgjørende for kritisk tankegang, det yter motstand mot det bestående og det er verktøy for intellektuell og politisk frigjøring.

Lauvstad peker også på kunsten som forsonende: I alle tider har kunst og kultur vært samlende, fra bålritualer i fjern fortid til kirken eller teatersalen. Kunstens kollektive kraft imøtekommer behovet for sammen å dele opplevelser: sorg, sinne og gleder. Når vi kobler oss fra hverandre, skriver hun, kobles vi oss også fra verden og blir fremmedgjorte. Slik mener hun kunsten er med på å gjøre menneskelivet meningsfylt, og kunst og kultur kan derfor hjelpe oss å skape sammenheng i en stadig mer fragmentert og rastløs virkelighet.

Helt dystopisk? Som komponist er det vanskelig ikke å få en klump i magen når jeg leser denne boken, for kulturens plass handler, slik det også påpekes, om noe større: en samfunnsøkonomisk struktur, endringer av verdier, der kulturfeltet bare er en halvstor by på et verdenskart. Lauvstad lander igjen og igjen på at menneskelige verdier må vike for kapitalen og at dette er roten til alt ondt. Derfor blir jeg også sittende igjen med en følelse av avmakt. Er problemet for stort til at vi som jobber i kunstfeltet i det hele tatt kan gjøre noe med det?

Selv om jeg utvilsomt deler bekymringene boken flagger, og den tar opp mange saker jeg selv har engstet meg over som kulturarbeider, savner jeg at den i større grad peker på potensielle løsninger. Samtidig lurer jeg på om det egentlig er mulig å by på mye mer enn de åpenbare tingene som nevnes implisitt eller eksplisitt, som blant annet å styrke, ikke kutte i støtten, ikke legge ned kunstlinjer og institusjoner og å få inn mer kunst i skolen, i tillegg til at det offentlige rommet – ytringsfriheten – må vernes om, og at det trengs langsiktige kulturpolitiske strategier som ser hele kulturfeltet under ett.

Begredelige overskrifter fra kulturlivet er i Kampen om kunsten systematisk gjennomgått, sortert og satt i både nåtidig og historisk kontekst i et forsøk på å skjønne hva som foregår i det store bildet. Boken er språklig klar og faglig interessant med alle sine henvisninger til scenekunstforestillinger, filosofer og kunsthistorie. Men aller viktigst er bokens relevans. For vi trenger å snakke mer om utfordringene kulturlivet står overfor, og kunsten trenger å forsvares for ikke å bli glemt i samfunnsstøyen.

Boken handler først og fremst ikke om hvordan et rikt kulturliv skal bestå, men hvorfor. Den er i all hovedsak det den utgir seg for å være: et forsvar for kulturens rolle i demokratiet.