Skuespiller Espen Klouman Høiner, som deltok i Signe Beckers “Over ævne” under festivalen Bastard på Rosendal Teater, mener at Eline Bjerkans kritikk av festivalen er basert på et uriktig grunnlag.
Et ønske om etterrettelighet
Dette er en kommentar til teksten «Et forsvar for kvalitet», Eline Bjerkans kritikk av Rosendal teaters internasjonale scenekunstfestival Bastard, som ble publisert på Scenekunst.no 9. mai. Jeg hadde nemlig selv gleden av å være en del av denne festivalen, som kunstnerisk medvirkende i Signe Beckers verk Over ævne.
Over ævne er et performativt verk som ønsker å belyse maleren og malerfagets håndverkstradisjon i teatret, samtidig som man setter den uavhengige kunstnerens status i spill. Prosjektet er det sjette og siste i Beckers phd-program ved Kunsthøgskolen i Oslo. I teatersalen på Rosendal teater arbeidet fire erfarne teatermalere – Toril Skipnes og Anita Gundersen fra Trøndelag Teater og Camilla Lilleengen og Frode Holgersen fra Kilden teater og konserthus på flere svære malerier, etter motiver møysommelig komponert av Signe Becker. Malerne og deres arbeidsprosess ble stilt ut, eller iscenesatt. Dørene sto åpne slik at publikum kunne komme og gå som man ville. Selv var jeg en del av denne teatrale hendelsen ved å gestalte Beckers alter ego-skikkelse Cynthia, en 140 år gammel dame som bivånet det hele sammen med Becker og publikum og bidro med en hjelpende hånd hvis det var behov for det. (Det bør også nevnes at jeg var en del av denne hendelsen av rent praktiske grunner – jeg er kjæresten til Becker og skuespiller av yrke, og derfor særs billig i drift).
Det som fant sted i Rosendal teaters storstue under hele festivalen var altså et verk som utforsket grunnleggende teatrale og kunstneriske problemstillinger. Hvor går skillet mellom skapende og utøvende kunstnere? Hva iscenesettes? Hvem bærer masken? Hvem er verkets tjenere – og hvem tjener på verket?
Så, hvorfor skriver jeg egentlig så inngående om dette verket jeg medvirket i? Jo, jeg gjør det fordi Over ævne dessverre ikke nevnes med et ord i Bjerkans tekst. Ja vel, så kan man kanskje mene at det er litt kjedelig for oss involverte at vi ikke blir nevnt, og kanskje er det litt ergerlig for de over fire hundre besøkende som var innom teatersalen for bivåne denne performative hendelsen, men er det egentlig noen å mase om?
Ja, det mener jeg det er. For tekstens sentrale og svært oppsikstvekkende og insisterende poeng er at Rosendal Teater med Bastardfestivalen har nedprioritert faglighet og kunstnerisk kvalitet til fordel for representasjon og mangfold. Det er en konklusjon jeg mener man bare kan komme til ved å forholde seg selektivt til virkeligheten, ved å for eksempel utelate verk som festivalens gjennomgående performative hendelse Over ævne.
Bjerkan bruker heller teksten sin på å kritisere Rosendal teaters konseptuelle valg om å invitere inn forskjellige grupper med ulike erfaringer, ferdigheter og perspektiver for å kuratere, programmere og forme årets festival, sammen med teatrets stab. Tenåringer, politiske aktivister, teatermalere, kunststipendiater og skeive samiske svartmetall-musikere utgjorde alle en del av det mangfoldet Bastardfestivalen var, og både sammen og hver for seg forsøkte de å pirke litt i forestillingen om hva teater og scenekunst kan være.
Bjerkan må selvfølgelig gjerne være kritisk til de arrangementene under festivalen som faller utenfor hennes, etter min mening, svært konservative forståelse av hva kunst- og teaterbegrepet kan romme. Hennes krav synes å være en “tydelig profesjonell, teaterfaglig forankring”. At en kritiker står for et slikt kunstsyn er jo spennende i seg selv og virkelig verdt å diskutere, men problemet her er at det gis uttrykk for at denne mangelen på teatrale rammer og kunstnerisk faglighet oppsummerer årets festival.
Avslutningsvis i teksten sin proklamerer Bjerkan at “slik festivalen nå er profilert, mister Trondheim noe som teaterby. Er man mer opptatt av representasjon enn habilitet og faglighet, så ofrer man kunstnerisk kvalitet på inkluderingens alter.” Dette hevder hun altså uten å nevne Over ævne med et ord. Ei heller festivalens scenekunstproduksjoner Ladies og Inflatable Museum av høyst profesjonelle Lina Lapelyte og Pelle Brage og Julia Bruun i Jam Public.
Bjerkans kritikk er, etter min mening, basert på et uriktig grunnlag, en falsk motsetning mellom kunstnerisk faglighet på den ene siden og representasjon og mangfold på den andre. Men det var aldri et spørsmål om enten-eller. Festivalen rommet begge deler. Det utelot Bjerkan i sin tekst – og det er, unnskyld språkbruken – flaut.
PS. Initiativet med en “relæxt” teaterfestival innebærer ikke bare “noen organisatoriske og kuratoriske endringer, hvor hovedessensen er flat struktur”, slik teksten hevder. På Rosendal teaters nettsider står følgende: “Relæxt er en fornorska utgave av det engelske ordet relaxed, som betyr avslappa. Når vi i Rosendal Teater arrangerer en relæxt festival for første gang, innebærer det at vi skal jobbe på alle nivåer av festivalens drift for å skape forhold og situasjoner som er mindre funksjonshemmende og mer oppmuntrende for mennesker med ulike behov.” I tett samarbeid med Trondheim kommune kunne Bastard blant annet tilby tegnspråktolkning, berøringsvisninger og synstolkninger ved utvalgte forestillinger, et avslapningssted på teatret, tilbud av hørselsvern på de ulike spillestedene og et arbeidsmiljø som inkluderer mennesker med ulike evner og helsemessige forhold. Det er også verdt å nevne at alle arrangementene under Bastard var gratis. Det sto heller ikke i teksten.