Et jurymedlem møter seg selv i døra

Den 18. juni i fjor initierte jeg en debatt på Scenekunst.no om opptaket av studenter på bachelorgraden i skuespillerfag ved KHiO. Jeg kritiserte opptaket for å være for homogent. Herman Bernhoft som jobber ved Teaterhøgskolen, og som har sittet i opptaksjuryen ved flere anledninger, deltok aktivt i diskusjonen. På nett opplevde jeg debatten som konstruktiv. Da Kulturnytt på NRK tok tak i den, ble konfliktnivået noe overdrevet. Diskusjonen på Scenekunst.no kan uansett leses på denne lenken:

I etterkant av nettdebatten hadde jeg oppklarende og hyggelige telefonsamtaler med både Jesper Halle (fungerende dekan ved Teaterhøgskolen) og Gianluca Iumiento (fagansvarlig for skuespillerutdanningen). Deres respons til mine kritiske spørsmål står det respekt av: De inviterte meg like godt til å sitte i juryen selv, så jeg kunne få oppleve prosessen fra innsiden. Jeg takket så klart ja til utfordringen.

Nå har jeg sittet i juryen på andreprøve under årets opptak, og med bakgrunn i de erfaringene jeg har gjort meg, tenkte jeg det var på sin plass å svare på min egen kritikk. Dette er artikkelen der Øystein på innsiden svarer Øystein på utsiden.

Mer åpenhet Man vet aldri hva som egentlig foregår i hodet til de kandidatene man ser, like lite som jeg vet hva de andre i juryen egentlig tenker. Derfor kan jeg ikke komme med noen allmenngyldige svar, men må i stedet prøve å si noe om hva jeg har opplevd sett fra mitt perspektiv, tolket ut fra mine forutsetninger. Forhåpentligvis kan mine observasjoner være til nytte.

I debatten etterspurte jeg mer åpenhet fra Teaterhøgskolen. Jeg ønsket at KHiO i større grad skulle kommunisere utad hvordan juryen tenker, arbeider og hva den ser etter. Hvilke diskusjoner foregår blant jurymedlemmene? Hvordan forholder en jury seg til mangfold, normer, egne fordommer? Jeg var opptatt av at Teaterhøgskolen burde si noe offentlig om disse temaene, fordi jeg mener dette er informasjon som er av interesse både for søkerne og for bransjen.

Nå har jeg selv muligheten til å skrive de artiklene jeg ønsket meg eksisterte, og har på bakgrunn av dette skrevet to artikler. Den du leser nå er mitt svar til meg selv, og handler om hvordan jeg møtte meg selv i døra. Den andre artikkelen, som jeg har kalt «Til deg som søker Teaterhøgskolen», går i dybden på selve juryarbeidet, og er ment som en hjelp til søkere som lurer på hva denne mystiske, ansiktsløse juryen egentlig holder på med. («Til deg som søker Teaterhøgskolen» publiseres i morgen, red. anm.)

Å få sine fordommer motbevist I Facebook-tråden på Scenekunst.no framsatte jeg en teori. Det var en velment teori, men etter å ha sittet i juryen har jeg innsett at det var en nedlatende og fordomsfull teori. Denne teorien lyder omtrent som følger:

«Når kandidater med en annen hudfarge møter en helt hvit jury, vil de – kanskje på et ubevisst plan – føle seg uvelkomne. Denne følelsen av at de ikke hører hjemme vil føre til at de presterer dårligere, og dermed har mindre sjanse til å komme inn på Teaterhøgskolen. Blant søkerne vil det også være en rekke overlegne vestkantungdom som tror de eier verden. Juryen vil falle pladask for deres tynne L-er og selvsikkerhet, mens de mer usikre kandidatene med annen hudfarge vil bli oversett. Juryen er mer opptatt av selvsikkerhet enn av uttrykksbehov.»

Denne teorien flommer så klart over av fordommer, både mot kandidatene og mot juryen, og med erfaringene fra juryarbeidet har jeg fått teorien kraftig korrigert. Heldigvis er det ingenting jeg synes er så deilig som å få mine egne fordommer motbevist!

Uttrykksbehov og selvsikkerhet Det første og viktigste kriteriet vi skulle se etter, som Teaterhøgskolen via juryens leder Lars Erik Holter, la fram for jurymedlemmene, var nettopp uttrykksbehov. Har kandidaten noe på hjertet? Er det en flamme der, en kjærlighet til det å uttrykke seg på scenen?

En viss trygghet på scenen er så klart nødvendig for at det man ønsker å uttrykke skal komme fram. De aller fleste som søker har en eller annen form for bakgrunn som har hjulpet dem å finne en slik trygghet: Dramalinja på videregående skole, folkehøgskole, barneteater, osv. Denne type bakgrunn kan være nyttig, det kan gi deg verktøy og erfaringer som du kan benytte når du skal forberede og framføre monologen din. Det kan være pusteteknikker, oppvarmingsøvelser, osv.

Vi så noen kandidater som var «flinke» og gjorde alt riktig. Kanskje hadde de gått andre skoler tidligere, og lært «hvordan» de skulle gjøre det. For oss i juryen telte denne kunnskapen lite hvis vedkommende ikke hadde noe på hjertet.

Andre igjen hadde ingen erfaring, og presterte allikevel utmerket. Det virker som om de som har et genuint uttrykksbehov leverer interessant arbeid, uavhengig av erfaring. Nødvendigheten i å stå på scenen, engasjementet, ser ut til å gi kandidatene den selvsikkerheten de trenger. Det betyr ikke mangel på nerver – det betyr at du står der og leverer tross nervene. Det interesserte oss.

Men… Det punktet der jeg møtte meg selv i døra, var i oppdagelsen av at ikke noe av dette handler om hudfarge eller etnisitet. Eller for den saks skyld om klasse. Jeg måtte kjapt legge fra meg fordommene mot vestkanten, som jeg som østkantgutt er vokst opp med. Det lyder kanskje banalt, men jeg ble overrasket over å oppdage at vestkantungdommen viste seg å ha like mye nerver som alle andre.

Dette er erfaringen jeg nå har gjort meg: Uansett hvor i landet du kommer fra, hvilken etnisitet du har, om du er 18 eller 28, hvilket kjønn du har, når du kommer inn i blackboxen på KHiO og står foran juryen på andreprøve til Teaterhøgskolen, så har du nerver i tjukke lag utenpå kroppen. Det gjelder for alle.

Og nerver skal man ha! Det skal være skummelt å komme inn til juryen på Teaterhøgskolen. Situasjonen krever det. Nerver er der for å hjelpe deg å prestere, for å gi deg energi, for at du skal være skjerpa. Vi i juryen gjorde så godt vi kunne for å være uformelle og skape en så hyggelig stemning i rommet som det går an, men helt trygg kan den situasjonen uansett ikke bli. Det er en konkurranse. Og derfor vil kandidatene være nervøse uansett hva vi gjør.

Så vidt jeg kunne se, så kom det ingen inn i rommet til oss som ikke hadde nerver i det hele tatt. Og hadde det gjort det, så hadde vi antakelig ikke sendt dem videre. For står du foran juryen på Teaterhøgskolen og ikke er redd for den situasjonen, så vil du ikke nok. Da betyr det ikke nok for deg å komme inn. Hvis du virkelig vil, så står det noe på spill, og står det noe på spill, så har du nerver. Sånn er det bare.

Jeg opplever at i dette – i det faktum at alle som kommer inn i det rommet har de samme nervene, fordi de alle har det samme målet – så ligger det noe vakkert og inspirerende. Foran juryen på Teaterhøgskolen blir alle like. Kanskje det kan være en oppmuntring til dem som av forskjellige grunner lurer på om de skal tørre å søke. Omstendighetene i denne situasjonen gjør at alle i utgangspunktet stiller likt.

Hva statistikken tilsier Selv om det statistiske grunnlaget jeg har ikke er overveldende (det var altså 124 søkere jeg så), så mener jeg allikevel å kunne konkludere med følgende observasjon: Jeg har overhodet ikke noe grunnlag for å påstå at de med annen etnisk eller kulturell bakgrunn er mer nervøse, mer tilbakeholdne, eller mer reserverte. Ingenting tilsier at det å ha utenlandsk familiebakgrunn har noen ting å si for hvor godt du presterer når du kommer inn i det rommet. Det er godt å se. Dette rommet – denne situasjonen – gjør alle like.

Jeg har derimot en sterk opplevelse av å ha sett 124 forskjellige individer. Å skulle gruppere disse håpefulle søkerne oppleves rart og feil. Vi har sett kandidater med alle slags kombinasjoner av sosial og kulturell bakgrunn, kjønn, dialekt, etnisitet, osv. Og blant alle kombinasjonene så har vi sett alle slags varianter av hvordan nerver manifesterer seg (noen ler, noen puster dypt, noen skjelver). Blant alle de sammensatte og forskjellige og spennende kandidatene har vi sett alle slags nivåer av erfaring, ulik estetisk smak, forskjellige valg rundt tekst og framføring, og et stort spekter av imponerende prestasjoner. Det at det var så mange gode kandidater og at de var så forskjellige var en av de fremste grunnene til at det var morsomt å sitte i juryen. Det gjelder ikke bare de 30 vi sendte videre, men også de 94 øvrige som vi diskuterte og var nysgjerrige på.

Den liberale rasismen I den nyeste utgaven av Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift (nummer 1/2016) er det en interessant intervjuserie med svarte teaterskapere fra New York. Tonya Pinkins peker på at de liberales rasisme er farlig fordi den er basert på et utsagn om at de ikke er rasister:

«…derfor kan man heller ikke vise dem hvor kort de har kommet på enkelte områder. Det er noe helt annet å prate med hvite som innrømmer at de er privilegerte og rasistiske…»

Jeg tenker at Pinkins har rett, og at jeg dessverre rammes av denne blindheten like mye som mange andre. Med dette i tankene er jeg tvunget til å innse at teorien min var både nedlatende og fordomsfull. Både når det gjaldt de utenlandske søkerne og vestkantungdommen, og for den saks skyld juryens blikk, så tok jeg feil.

Det sagt Det sagt, så ville man vel aldri funnet på å ha en jury bestående av bare menn? Det ville antakelig de kvinnelige kandidatene reagert på. På samme måte tenker jeg at vi idag har kommet så langt at vi kan forvente at KHiO, så vel som de andre skuespillerhøgskolene i Norge, ikke har juryer kun bestående av hvite jurymedlemmer. Det handler kanskje hverken om juryens blikk eller kandidatenes forutsetninger, men om at det er en viktig symbolhandling. En flerkulturell jury kommuniserer at skolen er opptatt av mangfold, og at skolen verdsetter de mange dyktige flerkulturelle kunstnerne vi har i Norge. Jeg tenker at en slik symbolhandling er viktig i et rekrutteringsperspektiv, og for å knytte bånd mellom forskjellige deler av norsk teaterliv.

Hvis man ser alle de tre juryene under ett (første-, andre- og tredjeprøve), så har Teaterhøgskolen i år en OK sammensetning av jurymedlemmer. Tendensen peker i riktig retning med tanke på mangfold, og jeg oppfatter at skolen er opptatt denne problematikken. Det er positive tegn.

Refleksjonsnivå I den juryen jeg deltok i, satt også Lars Erik Holter (pedagog ved Teaterhøgskolen og juryens leder), Gjertrud Jynge (skuespiller) og Kjersti Horn (regissør). Vi så altså 124 kandidater, hvorav ca. 30 ble sendt videre til tredjeprøve.

Jeg opplevde en prosess der vi hele veien var opptatt av å problematisere våre egne vurderinger. Hvorfor blir jeg opptatt av den og ikke den? Ser jeg det jeg tror jeg ser, eller er jeg påvirket av fordommer? Gir vi rettferdige oppgaver? Tenker vi riktig? Vi var opptatt av å gi alle en sjanse. Jeg har snakket med flere som tidligere har sittet i juryen, og de forteller om samme typer diskusjoner. Et slikt refleksjonsnivå er altså ikke uvanlig for juryen på Teaterhøgskolen. Det som er synd er at dette til nå har vært usynlig for omverdenen. Der har kanskje KHiO stilt seg lagelig til for hogg – blant annet da jeg var på krigsstien i fjor.

Jeg opplevde for øvrig diskusjonene blant oss i juryen som en kjærkommen mulighet til å diskutere teater og skuespillerkunst med kunnskapsrike kollegaer. I denne sammenhengen er det også relevant å ha en så bredt sammensatt jury som mulig. Kandidater med andre erfaringer og annen bakgrunn bringer inn interessante tanker. Kanskje påvirker det ikke uttaket, men det vil være positivt for den kollegiale debatten blant jurymedlemmene.

Supplering Jeg håper Teaterhøgskolen i framtiden vil supplere mine observasjoner med tanker som framtidige juryer gjør seg. Jeg representerer til syvende og sist kun meg selv. Jeg ønsker meg også framtidige artikler som kommer i forkant av opptaket, der årets jury redegjør for sine tanker om inntakskriterier, kunstsyn, hvordan de definerer talent, og deres mål for auditionprosessen. Det tror jeg kunne være nyttig både for framtidige søkere sin del, og for å holde en viktig debatt gående.

Ikke bare Teaterhøgskolen Dette handler jo ikke bare om inntaket til én skole, men om norsk teater som helhet. Hvordan definerer vi skuespillerkunst? Hva slags skuespillere ønsker vi oss og hva slags skuespillere trenger vi?

I forhold til mangfoldsperspektivet stilte jeg i debatten i fjor følgende spørsmål:

«Hvordan får vi kommunisert at (…) norsk teater som helhet, ønsker seg dette mangfoldet? Hvordan får vi kommunisert at vi vil at akkurat DU med innvandrerbakgrunn skal søke?»

Jeg tenker at vi alle må være oss vårt ansvar bevisst. Hele feltet har et ansvar for å caste fargeblindt. Hver og en av oss. Det er lett å si «det er ikke mitt ansvar – jeg er bare regissør / jeg er bare dramaturg / vi er bare et friteaterkompani / dette er bare en enkelt forestilling»… Alle som ansetter skuespillere kan bidra, om ikke i det store, så i det små. Vi kan og vi skal. Det går an.

La oss legge mistro vår på hylla På engelsk har de et nyttig uttrykk som beskriver selve grunnlaget for at teater skal kunne eksistere. Det uttrykket kan vi godt adoptere, synes jeg. De kaller det «the suspension of disbelief». Man må tilsidesette sin mistro for at teater skal kunne oppstå.

Når publikummet som ser Natten er dagens mor på Nationaltheatret uten problem går med på at Glenn André Kaada som snakker Stavangerdialekt er i familie med Terje Strømdal og Ellen Horn som snakker Oslomål, eller at nordnorske Lena Kristin Ellingsen (35) i Martyrer er datteren til Marika Enstad (45), så kan publikum like gjerne gå med på at en skuespiller med afrikansk utseende er søsteren til en etnisk norsk skuespiller. Det er jo teater vi snakker om. Alt går an! En stol er en bil, et hus, et fjell. Teater er magi. Vi går med på at skuespillerne later som om de er noen de ikke er. At vi later som er grunnlaget for det vi holder på med. Og det er jeg overbevist om at publikum godtar. Nei, ikke bare godtar – forventer. Vi kan legge fra oss frykten for at publikum vil steile. Vi er forbi det punktet nå.

Jeg tror ikke Glenn André Kaada er sønnen til Ellen Horn på ordentlig. Jeg vet at de ikke er i slekt. Men jeg legger det fra meg. Fordi når jeg går med på at det er sant, så får jeg en fantastisk teateropplevelse. Neste gang Lars Norén settes opp på en norsk scene igjen, så har kanskje datteren i familien pakistansk utseende. Eller når Les Misérables igjen finner veien til det norske musikalpublikummet, så har hun som spiller Cosette afrikansk familiebakgrunn. Hvorfor ikke?

Jeg har inntrykk av at mange i norsk teater har ventet på at den dagen skulle komme da fargeblind casting er mulig. Jeg har en gledelig nyhet: Hvis vi velger å caste som om vi har kommet dit, så har vi kommet dit.

Det syder av talent der ute, blant mennesker med alle slags bakgrunner. Jeg har sett 124 av dem. Fremtiden er her.