Enige om målet

Som vi i styret i Scenekunstbruket skrev i vårt opprinnelige innlegg, applauderer vi Riksteatrets satsning på teater for barn og unge. Både Riksteatret og Den kulturelle skolesekken (DKS) jobber for å senke terskelen for å oppleve kunst. I teatersjef Wenche Viktorsdatter Paulsens tilsvar får vi inntrykk av at hun tror vi problematiserer deres satsning. Det gjør vi ikke. Vårt mål har vært å se på de to formidlingssystemene og spørre hvordan de best kan eksistere sammen uten at den ene forskyver den andre. Vi har heller ikke antydet at Riksteatret tar noen midler fra DKS eller snakket om hvem som har høyest publikumstall. DKS som formidlingssystem er større enn Riksteatret, slik vi også presiserte i teksten. Når Riksteatret nærmer seg skolesekkens område ved å øke antall forestillinger i skoletiden, er det i praksis en statlig etat som nærmer seg en desentralisert formidlingsordning som drives av fylker og kommuner. Dette påvirker dynamikken i den. Et konkret eksempel: Dette skoleåret var samme forestilling på turnéprogrammet både til Riksteatret og DKS, og ved en skole var elevene invitert til å se stykket både på kulturhuset og til visning på skolen. De samme elevene får altså tilbud om den samme forestillingen to ganger. Er dette hensiktsmessig bruk av offentlige kulturmidler? Hvis målet er at flere barn skal få mer kunst, må vi sørge for at ordningene treffer riktig. DKS er et stort og unikt maskineri, som må fungere på sine premisser for at elevene skal få best og bredest mulig tilbud. Når en DKS-avdeling legger turnéer er det mange små og store hensyn å ta, og turneene har lang planleggingshorisont. Skoleelevene skal møte alle kunstutrykk, dette betyr at det er relativt stor DKS-aktivitet på skolene gjennom hele skoleåret. En teaterforestilling i Riksteaterets regi vil dermed kunne stå i direkte konkurranse med en konsert, et museumsbesøk eller litteraturformidling i regi av DKS, som allerede er programmert, betalt og planlagt for elevene. Utfordringen vi ønsker å løfte er at Riksteatrets økte aktivitet i skoletiden potensielt kan forskyve noe av dynamikken i DKS, og det kan igjen gå ut over tilbudet til elevene. Økte billettfond og en ny satsning for å spille gratis ser vi som positivt. Vi er selvfølgelig helt enig i at scenekunsten ikke bare er for de få. Vi er med andre ord enige om målet, men synes det er viktig å løfte opp en debatt om virkemidlene, og hva slags konsekvenser det får for helheten når ett turnésystem nærmer seg et annet.