En strålende romodyssé

Akustikken i et rom tas ofte for gitt så lenge den ikke byr på motstand. Den skal være umerkelig, på samme måte som lerretet i en kinosal ikke skal være et tema når projektorlyset tennes. Akustikken er først og fremst en formidler, og det er først når den svikter at vi reagerer – først og fremst fordi dårlig akustikk forstyrrer det en tenker seg er lydens, og da gjerne musikkens, optimale egenskaper.

Samtidsmusikken tenker ikke nødvendigvis i kategoriene «god» eller «dårlig» akustikk, men like gjerne i kategoriene «interessant» og «mindre interessant» akustikk. Den behandler med andre ord akustikken som enda et instrument. Så når improvisasjonskvartetten Lemur inviterer fem musikervenner og publikum til konsert i Sofienberg kirke i Oslo, er det ikke uten videre for å demonstrere kirkas gode rykte som klangvennlig konsertarena, men derimot for å spille med kirkas akustikk.

Stille åpning De for anledningen ni Lemur-musikerne er analogt utstyrt med stryke- og blåseinstrumenter, og idet de første lydene fra stykket Critical band fyller rommet, er det knapt mulig å høre at konserten er i gang. De første minuttene er like diskret og stillferdig som høstløv i oktober, med noen musikere plassert (antar vi, vi ser dem ikke) helt innerst ved alterringen, mens andre igjen er plassert nær forrommet ved utgangen, og på galleriet ved orgelet. Korte, lavmælte og stakkato utbrudd dominerer, stadig avbrutt av så lange pauser at bilder av nakne noteark flimrer foran øynene mens en venter på neste famlende, atonale messingstøt.

Lydbildet er distansert og nedstrippet, og kunne vært en av disse uidentifiserbare lydteppene som gjerne siver inn gjennom soveromsvinduet midt på sommernatta. Etterhvert flytter de, skal det vise seg, svært mobile musikerne seg nærmere publikum, og de abrupte tonene erstattes av en monoton, atonal klangflate, krydret med gjentakende glissandi fra strykere og blåsere. Volumet er fortsatt så dempet at publikum kvier seg for å kremte eller hoste, men parallelt med at lyset i det fram til nå ganske mørke lokalet sakte, men sikkert blir sterkere, stiger også lydnivået på det som i praksis har blitt en drone.

Traktorlyd fra dypet Critical band utvikler seg i større grad eksplosivt enn organisk, og selv om det kan være fristende å kalle de ulike partiene for satser, er de ofte så innbyrdes ulike at det er mer fristende å kalle dem moduler. Det finnes forsåvidt en rød tråd i utforskningen av akustikken, men tematisk er virkemidlene i veldig sterk grad uensartete. Derfor er det ikke overraskende at de lange, dvelende tonene plutselig avløses av en spinkel stryker, før et fantastisk tubaparti ledet an av Robin Hayward overtar. Plutselig er det som en boblende traktormotor har annektert kirkerommet, en motor som truer med å bryte sammen hvert øyeblikk. Forskjellen til de foregående, skingrende tonene er slående, men det er et brudd som kler stykket utmerket.

Ett av konsertens desiderte høydepunkter følger hakk i hæl. Musikerne sprer seg langs hele midtgangen, før det som sannsynligvis er delvis improviserte – i mangel av bedre musikktekniske termer – «svisje» og «svusje»-lyder nærmest slynges fra alteret ned til forrommet. Hvis en ser for seg en virtuell stafettpinne som overleveres først nedover, så oppover, så nedover, har en et godt mentalt bilde av partiet; det er dog vanskeligere tenke seg hvordan det høres ut. Det er et musikalsk øyeblikk som vil være meningsløst på et opptaksmedium, mens det live altså blir en strålende blanding av gest og lyd, av akustikk og musikk.

Stafettpinne Konseptet utbroderes videre i neste parti, hvor musikerne tar stilling langs veggene i kirka. Utgangspunktet er fortsatt det samme: en slags stafettpinne med lyd som går fra den ene til den andre, og hvor den som overtar pinnen gir lyd, mens den som gir den fra seg slutter å spille. Tonene og musikken sirkulerer rundt og rundt i rommet, og pakker inn publikum på benkeradene i en nesten altomfattende klangflate.

Konserten avsluttes med samling i topp. Alle musikerne tar stilling nedenfor alteret, og serverer 15-20 minutter med i hoved harmonisk vellyd. Én akkord spilles ut, pause. En ny akkord spilles ut. Pause igjen. En Morton Feldman ville ikke vært ukjent med teknikkene som benyttes her – det er enkelt, men det er vellykket.

Den nesten timelange forestillingen toner ut uten at den føles som en timelang forestilling. Både presentasjonen og det musikalske innholdet varierer så mye fra parti til parti, og er så full av overraskelser, at tida forsvinner overraskende raskt. Lemurs dyktige musikere går like mye vitenskapelig som musikalsk til verks når de utfordrer akustikken i Sofienberg kirke, men det oppleves aldri som klinisk når kirka mer eller mindre seksjoneres inn i akustiske soner som pusses, grunnes og males i fantastiske farger, farger som kunne akkompagnert alt fra månelandinger til Stanley Kubrick-filmer.

Lemur beviser med Critical band at klang og akustikk ikke er noe bakteppe for musikken, men tverimot helt basale ingredienser, og like viktige for musikken som verket, komponisten, instrumentene og utøverne. Det er ikke akkurat noen ny sannhet, men det er alltid hyggelig med påminnelser når de gjøres så eksemplarisk som dette.