YOU
Black Box Teater 2013
Koreografi og utøvere: Lisa Östberg og Kim Hiorthøy
Lys: Sutoda
Produksjonsdesign: Clara Isaksson og Sandra Parment
Grafisk design: Jonas Williamsson
Produksjon: Emilia Mellberg
Støttet av: Konstnärsnämnden, Kulturrådet, Norsk Kulturråd og Skeppsholmsstudion.
ANMELDELSE: Kim Hiorthøy og Lisa Östbergs You er et eneste langt høydepunkt, skriver Øivind Idsø fra Black Box Teater.
Det er ikke sikkert Kim Hiorthøy er enig, og det er ikke sikkert det betyr så mye. Men nesten alle opplevelsene jeg har hatt av kunsten og illustrasjonene hans, har en eller annen naivistisk klangbunn. Den er ikke naivistisk i betydningen godtroende eller blåøyd (leser man intervjuer, virker Hiorthøy som en oppegående mann), men i den forstand at verkene framstår som betraktninger rundt uttrykk eller kunstformer som kunstneren ikke nødvendigvis har befattet seg med så lenge.
På debut-CD-en «Hei» fra 2001 er det lett å la seg rive med av de barnerimaktige melodiene og klimpringen på enkle synthesizere, og når strykere dukker opp på et av sporene, spilles de med den samme ustø hånda og den manglende selvtilliten til en andreårs fiolinstudent. Likevel fungerer det, sannsynligvis fordi en alltid aner konturene av noe mer.
Nå også koreograf
Ser en på Hiorthøys produksjon som helhet, framstår han som en ganske rastløs kunstner. At han nylig utdannet seg til koreograf ved den svenske Dans och Cirkushögskolen i Stockholm, burde ikke overraske noen. Forestillingen «You», et samarbeid mellom Hiorthøy og den svenske ballettdanseren, koreografen, regissøren og skuespilleren Lisa Östberg, er så vidt vi vet hans debut som koreograf. Men man skal selvfølgelig ikke forvente noen klassisk ballettforestilling av den grunn.
Tittelen framstår allerede fra begynnelsen med en ambivalens. You, blir vi fortalt av scenens to eneste aktører, Kim og Lisa, er en forestilling som lages av oss – publikum. Kim og Lisa er opptatt med å lære seg andre ting, som å spille på de to trommesettene på scenen, og publikum må derfor utføre oppgavene selv. Vår første oppgave, sies det, blir å lage en 40 minutter lang dokumentar om BBCs berømte naturdokumentarist, David Attenborough.
Men, nei. Det er ikke vi som skal opp på scenen. Det er Kim Hiorthøy og Lisa Östberg som via papp-plakater og en særdeles springende fortelling trekker opp hovedlinjene i David Attenboroughs liv, mens publikum blir sittende passive, i det minste i fysisk forstand.
Spøkelsestog
Etter en fabelaktig, fabulerende og, ikke minst, fantastisk morsom oppsummering av en av BBCs mest berømte stemmer, løper Hiorthøy og Östberg tilbake til trommesettene, før de tar fatt på neste del av reisen: beskrivelsen og framførelsen av «verdens lengste spøkelsestog». Vi er i løpet av forestillingen også innom en neo-klassisk ballett, der de to scenekunstnerne danser til en liten del av Vivaldis fire årstider, før forestillingen avsluttes med «en storslått fiasko».
Scenen er innrammet av trestammer / det står trestammer over hele scenen, som en skog. Filmregissører eller romanforfattere som vil lede en av karakterene sine mot et eksistensielt nullpunkt, sender dem ut i skogen, bort fra sivilisasjonen. Lars von Trier gjorde det i «Antichrist». En av TV-serien The Sopranos mest omtalte og kritikerroste episoder, «Pine Barrens», foregikk nesten utelukkende i skogen, mens utallige skrekkfilmer bruker skogen som bakteppe. Skogen er det ukjente.
Det ukjente hos Kim Hiorthøy og Lisa Östberg er leken, fantasien og nysgjerrigheten. David Attenborough ble for en ung, norsk (og europeisk) TV-nasjon selve symbolet på oppdagertrang og det nysgjerrige mennesket, så det er ikke et tilfeldig navn Hiorthøy og Östberg har trukket fram. Det lange spøkelsestoget er fantasiens flørt med det absurde, mens den neoklassiske Vivaldi-dansen på nesten rørende vis sidestiller Kim Hiorthøys amatørdans med den profesjonelle danseren Östbergs innstuderte bevegelser. At ikke en slik pussig pardans ender opp i rent klovneri, sier mye om hvor finstemt «You» er.
Bort fra verket
Samtidig forblir denne leken ukjent for publikum. Premisset for stykket er at vi skal gjøre noe, men slik blir det ikke. Slik sett kan "You" også sees på som en refleksjon rundt kunst som sådan: at åpenbaringen som eventuelt skulle ligge gjemt i et verk, alltid på sett og vis er teoretisk og ikke kan omsettes i noe håndfast før man trer ut av verket – før teppet går ned og man forlater Black Box.
Forestillingen kan oppfattes som en slags livsmanual, litt som da Brian Eno ga ut sine skrå strategier («Oblique strategies») for artister med kreativ blokkering, eller som Roger-Pol Droits 101 Experiments in the Philosophy of Everyday Life, hvor leseren skal rykkes ut av det sementerte hverdagslivet ved å for eksempel se på støv gjennom sollyset, gå i mørket, eller ta livet av noen i sitt eget hode.
Men Hiorthøy og Östberg briljerer når de kombinerer tidvis fantastisk morsom dialog, dans, musikk og uventede brudd i den drøyt timelange forestillingen. Det er ikke ofte en får anledning til å si at samtidskunst er frydefullt. Da er det bare passende at gåsehuden som ledsager stykkets sentimentale avslutning, etterfølges av trampeklapp og tre runder med bukking foran publikum. Bedre enn dette blir det nesten ikke.
Scenekunst.no A/S
Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.
Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.