En oppklaring om kunstnerskapsbedriftene

Jeg har med stor interesse lest spesialrådgiver i Norsk Teater- og Orkesterforening (NTO), Silje Thingstad og rådsleder i Norsk Kulturråd, Tone Hansen sine innlegg, som begge har sine poeng og som får godt fram både NTO og Kulturrådets tenkning i saken. Men de har gitt meg et behov for å avklare et par ting:

Fri scenekunst og institusjoner skal selvsagt være like frie i sine kunstneriske valg. Der det er teatersjefen i institusjonene som bestemmer hva som skal settes opp, med hvem og hvordan teatret skal produsere og utvikle kunstnerskap, innebærer det innen fri scenekunst at det er kunstnerne selv som velger hva, med hvem og på hvilken måte de ønsker å organisere sitt arbeid.

Det er bakgrunnen for at vi ser et rikt uttrykksmangfold så vel som et mangfold av produksjonsmodeller innen fri scenekunst. Det er ingen teatersjef på toppen som bestemmer hvem som skal gjøre hva innenfor et avklart system. Det er nettopp denne kunstneriske viljen vi finner systematisert innen fri scenekunst som er avgjørende for den tette forbindelsen mellom de ulike kunstnerskapene og organiseringen av disse. Fri scenekunst eksisterer med andre ord forankret i kunstnerisk vilje, og er ikke et resultat av for eksempel politiske initiativ, som ofte ligger til grunn for en institusjons eksistens.

Etter mange års innsats har vi fått frem fantastiske kompanier – det som kalles for de «etablerte frie scenekunstgruppenene». Denne betegnelsen har kommet fra politisk hold gjennom ulike Stortingsvedtak og sist i årets statsbudsjett, der man omtaler økningen med syv millioner kroner til Norsk Kulturfond med begrunnelse i nettopp anerkjennelsen av disse kompanienes behov for langsiktig og forutsigbar drift.

Når det gjelder selve organiseringen av kunstnerskapene skjer dette som oftest gjennom etablering og drift som selvstendige rettssubjekt, som aksjeselskap (as), foreninger og stiftelser. Det er selvsagt også mange enkeltmannsforetak, og da vi undersøkte organiseringsformer innen fri scenekunst for noen år siden, så vi at de fleste som da var enkeltmannsforetak hadde som mål å bli as. Med andre ord er det kunstneriske bedrifter vi snakker om. Så tilskuddene går til kunstnerskapsbedrifter, og ikke til personlige kunstnerskap, slik som for eksempel kunstnerstipendene gjør. Det betyr at når vi har som mål å utvikle tilskuddsordningene så er det ikke ordninger som kan forveksles med livslange kunstnerstipend. Og spørsmålet er hvordan vi skal finne frem til en adekvat tilskuddsforvaltning i dette.

Å utvikle mulighetene for langsiktig drift innenfor forutsigbare økonomiske rammer, med profesjonelt management og gode arbeidsforhold for kunstnerne, er et mål vi vet deles av mange på politisk nivå. Å styrke kompaniene som kunstneriske virksomheter – kunstnerskapsbedrifter – er å styrke kunstnernes muligheter til å leve av kunsten sin. Vi ser for oss at det er avgjørende å få frem et sett av virkemidler, der styrking av de programmerende scenene også inngår. Men det er ikke løsningen alene. For samarbeid og coproduksjon fordrer jo at det er selvstendige kompanier å samarbeide med. Det må være en kunstnerisk og økonomisk balanse mellom partene. Derfor er det viktig å få på plass en langsiktig tilskuddsstruktur, selvsagt bygget på armlengdeprinsippet og fagfellevurdering, hvor man i god tid i forveien får beskjed om det er grunnlag for fortsatt drift. Det betyr at det ikke kan være som nå, at man risikerer å få kroken på døra tre måneder før en er ute av tilskuddssystemet og mens man er midt i planlagte produksjoner og planlegging av gjestespill. Vi må finne frem til en tilskuddsforvaltning som unngår å sette kompaniene – kunstnerskapsbedriftene – i en slik situasjon der oppsigelser, viktige kontraktinngåelser med mer blir satt på vent.

Det at vi i Norge har fått frem et så stort mangfold av etablerte kompanier, har bidratt til konsolideringen av fri scenekunst sin plass i norsk scenekunst, og utgjør i dag en vital og vesentlig del av dette feltet. De etablerte kompaniene er også ledende i norsk scenekunsteksport, og åpner dører for kommende kunstnerskap. Disse kompaniene har fått anledning til å finne frem til sine egne, genuine uttrykk og forske videre i dem. Det er like viktig med fordypning som med nyskaping og eksperimentering. Vi må ha et scenekunstfelt som rommer det hele. Felles for mange av de etablerte kompaniene er at de er midt i en spennende kunstnerisk utvikling, det er stor etterspørsel etter dem nasjonalt og internasjonalt. Dette blir det ikke tatt hensyn til i tilskuddsforvaltningen slik den ser ut i dag.

Jeg har forventninger til at den nye scenekunststrategien ivaretar hele scenekunstfeltet, med adekvate tilskuddsstrukturer til det beste for god og forutsigbar kunstnerisk utvikling og fornyelse, og som styrker tilgjengeligheten og mulighetene for publikum til å se hva norsk scenekunst har å by på.