En litt annen fortelling om støtten til fri scenekunst

I flere ulike innlegg her på Scenekunst.no tar Julie Rongved Amundsen og Kai Johnsen opp støtteordningene for fri scenekunst. Innleggene kommer på et tidspunkt hvor utviklingen av støtteordningene til fri scenekunst har stoppet opp, i det minste midlertidig. Stortinget lovet for flere år siden å se på ordningene, og den rød-grønne regjeringen lovet flere midler og en ordning på statsbudsjettet. Nå ser det ut til å bre seg en ny erkjennelse av at dette ikke kanskje ikke vil være nok og at vi må se i andre retninger for å utvikle den frie scenekunsten – ja, norsk scenekunst overhodet.

Både Amundsen og Johnsen kommer med mange gode spørsmål og refleksjoner, blant annet spørsmålet om de nåværende støtteordningene i Kulturrådet er riktige eller i det minste tilstrekkelige for å utvikle den frie scenekunsten, men ingen av dem kommer med konkrete forslag til svar. Men de gode forslagene finnes! Ja, de har vært tilgjengelige i lang tid uten at det har vært noen særlig interesse eller oppmerksomhet rundt det.

I det siste har medias fokus i stedet vært rettet mot Kulturrådets «kansellering» og «habilitet», der venstresidas organ Klassekampen er kampanjeleder for en av kulturkrigs-høyres fanesaker. Hvordan i alle dager og ikke minst hvorfor havnet vi her? For å forstå situasjonen, bør vi ta et tilbakeblikk på historien bak finansieringsordningene for fri scenekunst. Det er på flere måter en oppsiktsvekkende og underlig historie.

Historien om finansieringsordningene for fri scenekunst Den første drifts- og prosjektstøtteordningen for fri scenekunst kom i 1983 og ble forvaltet ulike steder før den etter hvert havnet hos Kulturrådet. Det ble tidlig klart at drifts- og prosjektstøtteordningen trengte fornyelse og utvidelse. Grunnproblematikken var den samme da som nå: Hvordan sikre både langsiktig utviklingsarbeid og nyrekruttering? Så langt skulle drifts- og prosjektstøtten fylle begge funksjoner.

Flere ekspertutvalg uttalte seg og kom med forslag om tre ulike ordninger: 1, en kortsiktig prosjektstøtteordning, 2, en mellomlangsiktig utviklingsordning og 3, en langsiktig driftsstøtteordning.

På bakgrunn av dette besluttet Kulturdepartementet i 1996 å skrote den gamle støtteordningen til fordel for kun alternativ 1 – en kortsiktig prosjektstøtteordning. Det skulle altså ikke finnes noen mellomlangsiktig eller langsiktig ordning, og det skulle ikke være støtte til drift. Det måtte bære galt av sted.

Hva skal vi nå med den frie scenekunsten som popper opp både her og der? Bakgrunnen for dette usedvanlige skrittet synes å ha vært at man så på frie grupper som noe som «popper opp» og så blir borte igjen etter kort tid, nærmest som et brysomt problem. Derfor ville det være naturlig å legge ansvaret for fri scenekunst til Kulturrådet, som nettopp er rigget for kortsiktige prosjekter, mens Kulturdepartementet skulle fortsette å forvalte institusjonene.

Det er nesten så man skulle tro at de ansvarlige i Departementet hadde forlest seg på Eugenio Barbas berømte essay fra 1976 «Det tredje teatrets manifest» og i tillegg lest det som fanden leser Bibelen. Barba definerer det første teatret som det klassiske teatret, det som forvalter tekstene og tradisjonene og det andre teatret som avantgarden, det nyskapende og billedstormende. Disse to teatrene speiler og befrukter hverandre, mens det tredje teatret er noe helt annet og uavhengig, noe som søker nye forestillingsformer, nye samarbeidsformer, nye spillesteder og nye måter å møte publikum på. Den frie scenekunsten burde vel helst fungere som det andre teatret – være en eksperimentavdeling til inspirasjon for det «egentlige» teatret – institusjonene? Det ville jo passe perfekt! Eller?

Nyskapende, om ikke nødvendigvis alltid billedstormende, ble i hvert fall det viktigste kvalitetskriteriet i den nye støtteordningen i Kulturrådet. Fri scenekunst skulle være en avantgarde, selv om det aldri har vært uttalt hvor hovedstyrken skulle befinne seg. Samtidig så man det som viktig å samle og styrke den faglige ekspertisen om fri scenekunst i Kulturrådet med ansettelsen av en scenekunstkonsulent, en slags kurator med en helt ny rolle som var unik for fagfeltet og som brøt med det vante skillet mellom forberedende saksbehandlere og faglig oppnevnte råd.

Skrotingen av driftsstøtten og innføringen av en ren prosjektstøtteordning fra budsjettåret 1998 gikk relativt lydløst for seg bortsett fra på ett punkt – når det gjaldt min gruppe Grenland Friteater i Telemark. Kulturrådet bestemte seg nemlig for å kutte 40% i støtten til oss. Begrunnelsene var mildt sagt sprikende. Det var tydelig at beslutningstakerne i Kulturrådet ikke hadde fått med seg det store gjennomslaget Grenland Friteater hadde hatt lokalt mellom 1995 og 1997 – mye takket være flerårig driftsstøtte fra Kulturrådet.

Det er blitt meg fortalt at Kulturrådet aldri hadde fått så mye dårlig presse tidligere. Denne episoden står omtalt i Alfred Fidjestøls bok. Men avslutningen er ikke med der! I februar 1998 kom Kulturrådets leder Jon Bing sammen med direktør Ole Jacob Bull til Skien for å avslutte striden. Jeg bet meg merke i det Jon Bing sa da han tok oss i handa og gratulerte oss med «seieren»: «Den interessen for kunst og kultur som dere har skapt, er det egentlige målet for Norsk kulturråds virksomhet. Men nå har vi fått en ny støtteordning, og dere kan ikke regne med støtte fra oss lenger.»

Prosjektstøttemodellen passet i praksis best der det var mulig å gå fra det ene prosjektet til det neste, altså i hovedstaden. I årene som fulgte så vi en sterk sentralisering av den frie scenekunsten til Oslo. Helt fra starten av og omtrent fram til årtusenskiftet hadde den frie scenekunsten vært spredd over store deler av landet med sterke miljøer i blant annet Bergen, Trondheim, Tromsø og Telemark. Nå fikk Oslo en mer dominerende stilling. I flere år var den regionale skeivfordelinga helt grotesk, etter min mening.

Men utover på 00-tallet vokste det fram mange sterke ensembler innenfor den frie scenekunsten. Det gjorde det nødvendig å ro mot strømmen og finne tiltak som kunne rette opp noen av de mest negative utslagene av omlegningen fra 1997. Det ble ganske absurd at det ikke skulle være mulig å få støtte utover 3-årig prosjektstøtte. Skulle Verdensteatret, Jo Strømgren Kompani og Ingunn Bjørnsgaard prosjekt, som en følge av at det ikke fantes andre støtteordninger, legges ned når de først hadde fått etablert seg? Når de først var blitt gode, hadde hatt suksess og fått et publikum? Dette var bakgrunnen da Trond Giske i 2007 lanserte to nye støtteordninger.

Basisfinansiering Den ene fikk navnet basisfinansiering og tilnavnet «Strømgren-modellen». Den fikk fra første stund mye oppmerksomhet. Å få basisfinansiering hang høyt og ble raskt svært ettertraktet. Etter hvert kom flere grupper med i ordningen, men det var alltid flere kvalifiserte søkere som ikke fikk. Den kunstneriske kvalitetsvurderingen var streng, men ellers var det få krav til de som fikk basisfinansiering. De behøvde ikke engang å vise kunstneriske arbeider i Norge.

Basisfinansieringsordningen har uten tvil vært viktig for norsk scenekunst og bidratt til å løfte fram og holde oppe fremragende kunstnerskap. Men den forsterket også de geografiske skjevhetene i det frie scenekunstfeltet. Fram til Cirka Teater fra Trondheim fikk basisfinansiering i 2016, var det kun grupper som enten var fra Oslo-området eller stort sett (noen ganger utelukkende) spilte i utlandet som fikk slik støtte. I det siste er både navn og innretning på ordningen blitt noe innskjerpet.

Fordelingsnøkkelfinansiering Den andre nye støtteordningen Trond Giske lanserte i 2007 har knapt fått noen oppmerksomhet i nasjonale medier, og den har heller aldri blitt evaluert eller vurdert. Det er den «fordelingsnøkkel-finansieringen» som han lanserte for Grenland Friteater og Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival.

Jeg husker godt hvordan statsråden ordla seg da han ganske overraskende troppet opp i vår foajé i følge med blant annet lederen i Telemark Arbeiderparti og ordføreren i Porsgrunn. «Jeg er lei av at stortingsrepresentantene fra Telemark kommer og maser om penger til Grenland Friteater». Han hadde nemlig rett i at lokale og regionale myndigheter fram til da hadde vært flinkere til å mase på staten enn å selv stille opp med penger. Når han nå tok dem på ordet, sendte han egentlig det aller meste av regninga til fylket og kommunen på en måte som gjorde det umulig for dem å si nei. Grenland Friteater hadde fra før av en god lokal forankring. Nå fikk vi en finansieringsordning som var tilsvarende.

Han la fram en ordning der Kulturdepartementet skulle stå for 60% av støtten, Telemark Fylke for 20% og Porsgrunn kommune for 20%. Noen har kalt dette «knutepunktfinansiering», men ordet ser ut til å ha gått av moten. Den likner på finansieringsmodellen som finnes for regionteatrene, selv om den prosentvise fordelingsnøkkelen der er 70/30.

Ikke nok med det: I sin iver etter å overføre makt og ansvar til fylkene, noe som ikke ble noe av, greide Trine Skei Grande å si opp avtalene om fordelingsnøklene. Det står ikke lenger noe om dette i det årlige tildelingsbrevet fra Kulturdepartementet. Enn så lenge oppfører alle parter seg som om avtalene fortsatt eksisterer, antakelig fordi alle synes det er en god ordning selv om staten altså oppfører seg som om de andre partene ikke synes det.

Et manglende helhetlig blikk Noe som forsvant med innføringen av prosjektstøtten i 1997, var muligheten til et helhetlig blikk på scenekunsten, noe som etter min mening er helt nødvendig for å kunne utvikle scenekunstkulturen. Hvordan ser det ut fra publikums side? Fra brukernes? Fra samfunnets?

Kulturdepartementet evaluerer fra tid til annen de institusjonene de forvalter, men aldri på det Kulturrådet støtter. Og Kulturrådet forsker kun på sin egen «portefølje», uten å se til eller sammenligne med institusjonene. Mandatet for rapporter som «Basis og overbygning» eller «Mobilisering for mobilitet» har vært så snevert at selv om forskerne har ønsket å trekke inn problemstillinger som overskrider grensen mellom fri scenekunst og institusjoner, mellom Departement og Kulturråd og som kunne gitt et helhetlig syn på norsk scenekunst., har det ikke vært mulig. Jeg har i hvert fall ikke sett eksempler på det så langt. Se aldri til siden! Ser ut til å ha vært et mantra. Slik er det lett å miste oversikten over det store bildet.

Forslag Etter denne korte historiske gjennomgangen, vil jeg komme med noen forslag:

• Det bør være tre ulike støtteordninger for fri scenekunst, en kortsiktig prosjektstøtteordning som allerede finnes i Norsk kulturråd, en mellomlangsiktig utviklingsordning – «kunstnerskaps-støtten» og en langsiktig driftsstøttemodell, som ofte, om ikke alltid, bør ha en lokal forankring.
• Regjeringen må holde sitt løfte om å opprette en søkbar ordning for kunstnerskaps-støtte og sette av midler til flere ensembler.
• Det bør sees på om en kan få til en «knutepunktfinansiering» eller «fordelingsnøkkelfinansiering» av frie scenekunstgrupper flere steder i landet. Initiativet til slike ordninger kan komme fra flere hold. For offentlige myndigheter vil det kunne være et viktig virkemiddel for å få til en bedre geografisk fordeling. Mange frie scenekunstgrupper driver ikke bare en egen kunstnerisk produksjon, de er også viktige opinionsformildere. De er både ambassadører og arrangører for fri scenekunst, og de sikrer også et mangfold i innholdsproduksjonen. De bygger kulturen nedenfra. Det burde være åpenbare kandidater flere steder i landet som kunne nyte godt av og få sikret en god finansiering gjennom en slik ordning, ikke minst i Bergen og Tromsø, men også på mange mindre steder.
• Kulturdepartementet eller Kulturrådet bestiller én eller flere rapporter som kan ta for seg HELE scenekunstfeltet, for eksempel i én eller flere regioner.
• Ta i bruk den «brukerstyrte» formidlingsmodellen for scenekunst som allerede finnes og heter Scenekunstbruket. Hvorfor ikke sette av for eksempel 10 millioner kroner til en prøveordning? Som en prøveordning innenfor eller utenfor Riksteatret?