S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Ragnhild Tronstad – 2. november 2021

En fest å bli klokere av

Foto: Erika Hebbert. Scenograf og kostymedesigner: Ane Ledang Aasheim Lysdesigner: Mathias Lundgren. Maskør: Hege Ramstad


Publisert
2. november 2021
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

De må føde oss eller pule oss for å elske oss

Av Camara Lundestad Joof. Tekstutvalg og bearbeidelse ved Ole Johan Skjelbred.

Urpremiere på Torshovteatret 30. oktober 2021.

Regissør og scenograf: Ole Johan Skjelbred Scenograf og kostymedesigner: Ane Ledang Aasheim Lysdesigner: Mathias Lundgren Maskør: Hege Ramstad Dramaturg: Mari Vatne Kjeldstadli Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Med Evelyn Rasmussen Osazuwa, Seda Witt og Selome Emnetu


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/en-fest-a-bli-klokere-av
Facebook

Eksplosiv og utfordrende bevissthetsutvidende operasjon fra Nationaltheatrets nye husdramatiker.

At Camara Lundestad Joof er en stjerne er åpenbart for alle som har lest boken hennes, Eg snakkar om det heile tida. Her skriver hun, forrykende godt og poengtert, om erfaringer med rasisme, som hun aldri kommer utenom, og som hun derfor heller aldri blir ferdig med å snakke om, enda så lei hun kan bli. I ansettelsen av Joof som ny husdramatiker ved teatret har Nationaltheatret gjort et varp. Og det er de selvfølgelig klar over, der de tar sjansen på å lansere første forestilling i Joofs navn med en tittel som utvilsomt vil få mang en gjengs teaterpublikummer til å rynke på nesa og skygge banen.

Hvit inkompetanse Det åpner med at en av jeg-personene, spilt av Selome Emnetu, forteller om en gang hun skulle lese opp en tekst foran kamera, og teknikeren, etter første gangs innspilling, ber henne lese teksten igjen. Hun stusser, var det ikke godt nok lest? Joda, men bildet er ikke blitt bra. Han skjønner ikke hva som er blitt feil. Men det skjønner hun: Håret hennes, og huden hennes (til tross for at hun som vanlig har hatt med egen foundation til sminken.) Fotografen har ingen erfaring med å lyssette melaninrik hud. Så følger en rasende (festlig!) rant over hvordan hun hele tiden snubler i hvit inkompetanse. For det er visst ikke første gang det skjer. Det skjer hver dag. Eg snakkar om det heile tida.

Evelyn Rasmussen Osazuwa og Seda Witt er også på scenen, og i likhet med Emnetu briljerer de i sine tolkninger av hver sin høyst typete personlighet. I et intervju med Knut Olav Åmås sier Joof at alle de tre rollefigurene i forestillingen er versjoner av henne selv. Omdreiningspunktet er Joofs tiltagende besettelse av «den hvite kvinnen», «den ultimate kolonisten med kaffe latte og UGGs».

Kulisser av lyd Emnetu, Osazuwa og Witt spiller ut ulike scenarier i en dramaturgi som ironiserer over sjangre som kabaret, revy og stand-up. Tekst og timing er vesentlige elementer i dramaturgien. Scenografien er enkel, og består av en stor luftmadrass som de tre kan slange seg på (og noen ganger under). Ned over madrassen flommer, lik en foss, en gardin av blå silketråder. Fysiske rekvisitter er stort sett fraværende, bortsett fra noen løse lysstoffrør som rammer inn scenegulvet, samt noen instrumenter. I stedet for fysiske rekvisitter mimer skuespillerne sin omgang med objekter, utfylt av et lydbilde hvor vi hører fyrstikken som tennes, ølboksen som åpnes, i det skuespillerne mimer handlingen. Det er presist utført, og det bidrar med musikalitet og rytme, som i en koreografi. Ingen i teamet er imidlertid kreditert hverken for koreografi eller lyddesign spesielt.

Også lysdesignen, ved Mathias Lundgren, spiller en viktig rolle i å definere de ulike scenerommene tekstene utspilles i. Der kostymene spenner fra ironisk-glamorøse showantrekk til sports-bh og herretruser, bidrar lyssettingen til å opprettholde show-feelingen fra start til slutt.

Regissør Ole Johan Skjelbred har også i tidligere forestillinger inkludert live musikk fremført av skuespillerne. Men når Osazuwa, Witt og Emnetu stiller seg opp i bandpositur med bass, blokkfløyte og keyboard skjønner vi fort at det ikke er som musikere trioen har sin styrke. Dette mislykkede musikkanslaget fremstår som en underlig kontrast til det presise og vellykkede samspillet de viser i sitt fysiske bevegelsesmønster. Også når de skal fremføre tekst sammen, i kor, butter det merkbart, og resultatet blir merkelig stakkato. Det upolerte preget på fremføringen gir assosiasjoner til politiske programerklæringer fremført på haltende versemål, det virker uferdig, og i kontekst av resten av forestillingen nærmest fremmedgjørende i brechtsk forstand.

Når noe står på spill Teaterhistoriker og professor emeritus Jon Nygaard pleide å si at man ikke kan produsere eller oppleve godt teater i samfunn hvor det ikke står noe på spill. Når ingenting står på spill, blir teatret likegyldig og uvesentlig, hevdet han. Heretter behøver ingen i Norge å fornærmes over et slikt utsagn, for som Joof gjør oss oppmerksom på, står det noe på spill også hos oss.

Det som står på spill, er relasjonene vi har til hverandre. Hvordan forholder vi oss til at noen av oss hele tiden opplever rasisme? Når ingen av oss, så vidt oss bekjent, er rasister? Da er det en bevissthetsutvidende operasjon å få høre eksempler på rasisme utført i aller beste mening, ment som anerkjennelse snarere enn fornærmelse og innse at dette farvannet nok er mer grumsete og komplisert å bevege seg i enn vi trodde.

Å bli en av dem Underveis i forestillingen slår en av aktørene fast at hun ikke er noe offer, hun er jo en av de gode. Men det er også fordi hun har trodd på det de har sagt om henne, at hun har blitt en av dem. Å bli en av de gode, en av dem, er samtidig er svik mot en man opprinnelig var. Denne ambivalensen gjennomsyrer forestillingen, og preger, kan vi anta, Joofs forhold til posisjonen sin som husdramatiker ved selveste Nationaltheatret, den hvite kulturkvinnen (eller kulturkjerringa, som Åmås kalte henne) sin bastion.

Når tittelen provoserer er det fordi den virker vulgær på en måte vi ikke forventer fra Nationaltheatret. Men når vi forstår tittelen i sin rette kontekst, endrer bildet seg: Det var først når moren hennes fikk et melaninrikt barn, og mormoren et melaninrikt barnebarn, at de ble personlig engasjert i rasismens problem. Derfor er den hvite kvinnen ikke bare skyteskive i forestillingen, men også i høyeste grad i målgruppa.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no