En åpen og opplyst offentlig samtale

I slutten av februar var norsk scenekunst tema i Stortingets spørretime. Det skjer ikke ofte, og vi må vel bare innrømme at det heller ikke særlig ofte går skikkelig politikk i det vi holder på med. Men det hadde det gjort nå.

Den direkte foranledning var Kulturdepartementets årlige brev til alle institusjonene som mottar statsstøtte, der det redegjøres for de forskjellige vilkårene som følger med tilskuddet.

I årets brev heter det bl.a.: «Inkludering og kulturelt mangfold skal inngå som en naturlig del av programmering, organisasjonsutvikling, rekruttering og publikumsarbeid og inngå i institusjonenes strategier på kort og lengre sikt.»

Utgangspunktet for dette kravet er den nylig fremlagte stortingsmeldingen om «Kultur, inkludering og deltaking», der regjeringen går inn for en skjerping av sin mangfoldssatsning, og i tillegg fordrer at «kultursektoren i større grad enn tidlegare skal gå aktivt ut for å trekkje med nye deltakarar og nå personar og grupper som i dag står utanfor kulturlivet», noe som bl.a. skal sikres gjennom «ein styrka styringsdialog med offentleg finansierte kulturinstitusjonar og aktørar».

Når Kulturdepartementet på denne måten gir føringer for vår «programmering» – som jo vanskelig kan bety noe annet enn vårt repertoar – og i tillegg tydeligvis vil styrke sin styring, måtte det komme reaksjoner. Skarpest har dette vært formulert i en høringsuttalelse til stortingsmeldingen fra Norsk teater- og orkesterforening (NTO), som er arbeidsgiver- og interesseorganisasjonen for alle de offentlig eide institusjonene på scene- og musikkfeltet:

«Dette er forslag som NTO stiller seg grunnleggende kritisk til, og som vi mener griper inn i institusjonenes kunstneriske frihet på en måte som bryter med prinsippet om armlengdes avstand i norsk kulturpolitikk, slik dette prinsippet bl.a. er nedfelt i kulturloven.»

Med Høyres kulturpolitiske talsmann Olemic Thommessen som anfører kom saken så opp i Stortinget. «Er det slik å forstå at kultursektoren hovedsakelig skal være et redskap for statens interesser», og «ser kulturministeren for seg at det kommer flere slike instrukser om politiske føringer», ville opposisjonen vite.Det ble imidlertid ingen særlig klargjørende debatt, og det var vel kanskje heller ikke så overraskende.

Statsråd Huitfeldt svarte med gjentatte forsikringer om at den kunstneriske frihet sto urokkelig fast, og at hverken tildelingsbrev eller stortingsmelding skulle oppfattes som noe annet enn en ambisjon om en ytterligere demokratisk fordeling av kulturgodene, og nettopp i demokratiets interesse. «Jeg ønsker jo at kulturinstitusjonene skal spille en viktig samfunnsrolle», understreket hun. Og dermed var spørretimen omme.

Og at vår oppdragsgiver – dvs. staten – har en slik forventning vil iallfall ikke jeg for Operaens del sette noe spørsmålstegn ved. Tvert imot: Det fellesskapet finansierer skal fellesskapet og ha tilgang til, og på alle måter gjøres delaktig i. Det bruker vi da også mye tid og ressurser på å få til her hos oss, og er i ferd med å få et godt grep om. Selve huset vårt er dessuten blitt litt av et symbol på denne måten å tenke på.

Likevel mener jeg det var grunn til å reise debatt. Saken er at det allerede i fjorårets tildelingsbrev ble gitt en annen føring, som gjentas med fornyet styrke i årets, og som utvetydig dreier seg om innholdet i det vi skal presentere. Den ble også tatt opp i denne spørretimen, men ble fullstendig overskygget av mangfolds- og inkluderings-diskusjonen. Den gjelder 2014. Formuleringen i årets brev lyder: «Kultursektoren vil spille en viktig rolle i markeringen og feiringen av 200-årsjubileet for den norske Grunnloven i 2014, og det forventes at Kulturdepartementets tilskuddsmottakere setter i gang arbeid med å planlegge prosjekter og arrangementer i tilknytning til jubileet, i tråd med sin profil på et tidlig tidspunkt.»

Jeg må si det var med vantro jeg første gang leste dette. «Det forventes» – hvordan skal det forstås? I beste fall er det ubetenksomt, og betyr bare at regjeringen tar for gitt at vi alle syns Grunnloven er verdt å feire – og det syns vi jo. Men realiteten forblir at vi har fått et klart pålegg om en tematisk innretting for vårt repertoar. Det er selvfølgelig ikke akseptabelt. Sagt på en annen måte: Hva vil departementet foreta seg overfor de tilskuddsmottakere som ikke følger pålegget?

Før den politiske ledelse bestemmer seg foreslår jeg at de leser gjennom Grunnloven påny. I paragraf 110 heter det: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.» Dette er i korthet begrunnelsen for en offentlig kulturpolitikk. Det handler altså om å legge forholdene til rette. Det er det som er regjeringens oppgave.

Samtalens innhold skal vi ta oss av.