Dvelingens verdi

Grusomhetens Teater har tilbudt publikum i Oslo to gjenopptakelser av tidligere forestillinger denne våren; Siste sang fra 2009 og What a glorious day! fra 2011. Å se disse to produksjonene med knappe to ukers mellomrom, gir mulighet til å trekke noen linjer og se Grusomhetens Teaters prosjekt i et mer generelt perspektiv. På tross av tilsynelatende stor ulikhet mellom forestillingene, er det fellestrekkene som fanger meg mest.

Siste sang, produsert i 2009, tar tematisk utgangspunkt i den unge dikteren Isidore Ducasse, som skrev under pseudonymet Comte de Lautréamont. Men heller enn å tematisere de to verkene som Ducasse etterlot seg (Le Cas Lautréamont, og den halvferdige Poésies), forsøker forestillingen å holde fast de siste timene av hans liv – Ducasse døde allerede som 24-åring, på et hotellrom i Paris, der han både bodde og skrev. Med dette utforsker Grusomhetens Teater kunstneren som karakter: Er Ducasse et geni som, på grunn av sine innsikter (og handlinger), utstøtes av samfunnet? Eller er han et mentalt sykt individ, som handler irrasjonelt og dermed burde isoleres, til samfunnets beskyttelse? Er måten Ducasse erfarer verden på primitiv, eller har samfunnet gjort oss blinde for å erfare verden slik den ”virkelig” er? Siste sang gir ingen svar på dette, heller gir den oss en kinestetisk opplevelse av kunstnerskjebnens væren. Med dyriske bevegelser og med knitrende, gurglende og hvesende lyder, fanges utøverne i nærmest evigvarende looper.

What a glorious day! kommuniserer også først og fremst kinestetisk. Men som nevnt over er forestillingen tematisk og stemningsmessig en motpol til Siste sang; her er det latter og kropper rykkende av glede og forventning som danner grunnmaterialet. What a glorious day! tar utgangspunkt i livets høytidelige og lykkelige øyeblikk; feiringer, fødsler, religiøse erfaringer. Dette skildres med inspirasjon fra den norske kunstneren Bendik Riis. Riis var opptatt av lekens og fantasiens plass, både i den hjemlige sfære og i det offentlige. Grusomhetens Teater spør om det utforskende og grensesprengende mennesket har mulighet til utfoldelse innenfor samfunnet vårt. Selv blir jeg mer opptatt av hvordan våre høytider og fester fungerer som rom hvor leken og fantasien faktisk kan leves ut.

Selv om en diskusjon av tematikkenes aktualitet i dagens samfunn hadde vært interessant (I hvilken grad gir vi i dag avvikende tanker og handlinger en reell plass? Hva skjer med hensyn til lekens utfoldelse, når grensene mellom det intime, private og det offentlige løses opp?) blir jeg her først og fremst opptatt av forestillingenes fysiske uttrykk. Det er spesielt samspillet mellom utøvernes fysiske insistering og tiden hvert enkelt prosjekt eller scene får lov til å ta, som fascinerer meg. I situasjonene der de fysiske og lydmessige prosjektene er på sitt enkleste, der insisteringen blir mest innbitt, og der materialet repeteres til både utøver og publikum er utslitte, åpner forestillingene for en annerledes erfaring av tid – de vipper over mot det rituelle.

Selv om også What a glorious day! har slike scener, for eksempel når utøverne marsjerer med 17.mai-faner i et stadig skiftende mønster rundt og rundt hverandre, gjelder dette først og fremst Siste sang. Scenen der Odille Heftye Blehr, sittende på en gammeldags skolepult, lar hendene sine kravle, krype og skrape over bordets overflate mens hun hveser og peser som en plaget katt – et grotesk men samtidig utrolig detaljert arbeid – der hun til slutt, sakte men sikkert, gjennom et hamskifte, transformeres fra mann til dame, har en varighet på over 30 minutter. En blanding av interesse og ubehag vekkes i meg. Jeg sitter igjen med en følelse av at materialet i Siste sang får ta den tiden det tar. Det kunne altså ikke vært kortere! Det å holde energien og nerven oppe i et fysisk og vokalt materiale som er så repetitivt som dette, er for øvrig en stor utøverprestasjon.

Insistere. Fortsette. Klore seg fast.

For dem som har et forhold til Grusomhetens Teater, synes det å fokusere på det fysiske uttrykket kanskje bakvendt. Hvorfor fokusere på det som er konstant fra forestilling til forestilling, fremfor hva som formidles i den aktuelle oppsetningen? Fra et dansekunstnerisk perspektiv vil jeg imidlertid hevde at det som nettopp er interessant å diskutere, er hva Grusomhetens Teaters fysiske uttrykk kommuniserer i dag, og hvilken rolle det kan ha i det samtidige scenekunstfeltet.

I sitt kanskje mest kjente essay «Den emansiperte tilskuer» (Norsk utgave, Pax forlag A/S, 2012) spør den franske tenkeren Jacques Rancière om Artauds prosjekt ikke er et paradoks (Grusomhetens Teaters arbeid er som kjent inspirert av Antonin Artauds visjoner for et anatomisk teater). I følge Rancière forsøker Artaud å redde teaterets politiske potensial ved å avskaffe tilskueren, ved å drive «tilskuerne ut av deres status som tilskuere: Istedenfor å stå ovenfor en forestilling er de omgitt av fremføringen, trukket med i handlingens sirkel som gir dem deres kollektive energi tilbake.»(Rancière, «Den emansiperte tilskuer», s.19). Forestillingene skulle altså ikke være fremvisninger, men heller ritualer. Istedenfor å anerkjenne at tilskueren også har mulighet for emansipasjon, ønsker Artaud, i følge Rancière, å avskaffe skillet mellom utøvere og publikum ved å gjøre alle handlende. Men avskaffes ikke med det også teateret? Heller enn å se på avstanden mellom scene og sal som noe negativt, er Rancières prosjekt med teksten å argumentere for at det er nettopp her teaterets potensial ligger.

Det jeg synes er interessant i Grusomhetens Teaters tilfelle, er hvordan forestillingenes rituelle karakter, heller enn å gjøre meg til en aktiv deltaker i et kollektiv, synes å anerkjenne min posisjon som tilskuer. Med de tilnærmet uendelige scenene, i Siste sang og What a glorious day!, får jeg nettopp den tiden og det rommet som Rancière er så opptatt av; ”Tilskuerne ser, føler og forstår noe så lenge de setter sammen sitt eget dikt, slik skuespillerne eller dramaturgene, iscenesetterne , danserne eller artistene, på hver sin måte, gjør det.” (Rancière, «Den emansiperte tilskuer», s.26). Repetisjonene som ikke gir meg svar, bare tid.

Insistere. Fortsette. Klore seg fast.

Hva er så den eventuelle aktualiteten i dette arbeidet? Som filosof og performance-teoretisker Bojana Kunst skriver i boken «Artist at work» (2015), er kunstfeltet i dag flettet inn i kapitalismens strukturer. Skal man lage politisk kunst innenfor dette paradigmet – vil man motsette seg det neoliberalistiske samfunnets tendens til å gjøre kunstnerens signatur til salgsvare – så må dette (i følge Kunst og flere) skje på et strukturelt plan – for eksempel ved å jobbe mindre og bruke lengre tid. Ved å motsette seg kapitalismens avsky for å dvele, gå i dybden og stå ved de valgene man har tatt, kan kunstfeltet bidra med andre erfaringer enn de konvensjonelle. Siste sang, og til en viss grad også What a glorious day!, gir dvelingen en verdi.