DKS-avtale på plass

Den kulturelle skolesekken er en av de viktigste arbeidsplassene for norske frilanskunstnere i dag, og er en av scenene som når ut til flest publikummere.

– Det har vært viktig for oss å få på plass prinsippene. Det ene er at vi skal ha et honorar for selve formidlingen. Det er et dagshonorar for jobben med å reise rundt i skolen og formidle et kunstverk. Det har alle partene vært enige om, forteller Knut Alfsen til Scenekunst.no. Alfsen har vært leder i forhandlingsutvalget på kunstnersiden og er selv utøver.

– Så er det snakk om rettighetene til kunstverket. Vi mener at fylkeskommunene ikke bare kjøper arbeidstiden til kunstnere, altså den tiden det tar å fremføre kunstverket, men de kjøper også et produkt som inneholder veldig mange forskjellige elementer. Særlig på scenekunstfeltet er det sammensatt: Scenograf, regissør – kunstnere som slett ikke er med på å framføre verket, men som har vært med på å skape det. Verket inneholder også materielle ting av typen lyskastere, kasse til å pakke og så videre.

Alfsen understreker at kunstnerne også har nedlagt et betydelig arbeid på forhånd med å prøve ut forestillingen.

– Det vil jo variere fra forestilling til forestilling hvilke produksjonskostnader man har, så derfor har vi ikke villet avtalefeste en fast sum som skal dekke sånne ting. Noen gjør dette uten tilskudd og betaler av egen lomme, mens andre har mye produksjonstilskudd, som for eksempel figurteatret i Nordland. Dette må kunstneren og fylkeskommunene snakke sammen om fra produksjon til produksjon og bli enige om. Det ble vi enige med fylkeskommunene om relativt tidlig i forhandlingsprosessen. De aksepterte at det var en fornuftig måte å gjøre det på. Det var nok delte meninger hos vår motpart i en tidlig fase om dette, men det gjorde at vi fikk et godt forhandlingsklima at vi nokså fort ble enige om dette.

Hvorfor har forhandlingene tatt såpass lang tid? – Det er til dels fordi mange skal forstå og være enige om å endre sin måte å tenke på, både på kunstnersiden og på fylkeskommunenes side. Utfordringen vår har vært at det er 19 fylkeskommuner og 20 kunstnerorganisasjoner som har hatt hver sin praksis.

Hva var de vanskelige temaene? – På slutten forhandlet vi om betaling for reisedager, altså dager som ikke inneholder formidling. I Riksonsertenes avtale med MFO står det at utøverne skal ha 75% av dagshonoraret på dager som er rene reisedager. Vi prøvde å få inn betaling av reisedager som en generell regel, for det har jo alle andre yrkesgrupper. Er de på reise i forbindelse med jobben, skal de ha betalt for de dagene. Vi så ingen grunn til at ikke kunstnere som reiser for fylkeskommunen ikke skulleha betalt for reisedagene, men særlig de nordlige fylkene opplevde at dette ble veldig dyrt på grunn av store avstander og mye reising. Det har de ikke betalt for før. Det ville føre til at de måtte redusere aktivititen kraftig. Det var en hard nøtt i innspurten.

Hva ble løsningen? – Vi landet på et kompromiss som går ut på at vi får betalt for reisedager som ligger inni turneen. I de aller første fylkeskommuner har man også tidligere betalt for en reisedag innimellom når turneen forflytter seg. Det er ikke mange sånne dager. Men det kan bli dager i forkant og etterkant av turneen. Vi synes vi har strukket oss og vært kompromissvillige når vi har sagt oss villige til å si at dette ikke er berettiget til honorar.

Minstesatser

Kan dette reforhandles senere? – Vi er blitt enige om å justere satsene hvert år, blant annet for å kompensere for prisvekst. Og vi har lagt inn en protokolltilførsel om at reisedager er et tema som vi ønsker å komme tilbake til. Nå har vi etablert et samarbeidsforum. Avtalene blir gjeldende fra skoleåret 2012/2013. Nå får vi prøvd ut formuleringene i avtalene og ser hvordan rettspraksis vil bli. Det er fortsatt mye upløyd mark her, sier Alfsen.

Han understreker at avtalen de har laget, er en minimusavtale.

– Det er minstesatser. Det er ingenting i veien for at den enkelte kunstner og fylkeskommunen blir enige om å betale mer. Det skal ikke vi protestere på!

Ansatt eller næringsdrivende – Tilknytningsformen har også vært et viktig punkt. Er kunstneren selvstendig næringsdrivende eller ansatt lønnsmottaker? Der har det vært forskjellige synspunkter på begge sider av bordet. Billedkunstnere og forfattere har tradisjonelt operert som enkeltpersonsforetak, mens vi i Skuespillerforbundet sterkt oppfordrer våre medlemmer til å bli lønnet som lønnsmottaker, ansatt av fylkeskommunen for en kort periode. Da trekker arbeidsgiver skatt og betaler arbeidsgiveravgift og feriepenger. Det gir en mye bedre sikkerhet for utøverne ved sykdom, det gir bedre forsikringer, pensjonsrettigheter opparbeides og så videre.

Det er enklere for fylkeskommunene å motta en faktura enn å ansette en kunstner? – Noen fylkeskommuner har prøvd seg på å si at de ikke vil akseptere lønnstakere. Og som oppdragsgiver er det veldig mye enklere å motta en faktura. Det er mindre kontorarbeid, de sparer feriepenger og arbeidsgiveravgift. Vi har gått en runde med jurister på dette. Det har motparten også gjort. Og konklusjonen som juristene på begge sider av bordet er enige om er at det skal være fleksibilitet på dette punktet og at utøverens ønske om hvordan dette skal gjøres, skal tillegges stor vekt.

Alfsen forteller at ansettelsesformen ikke skal være konkurransevridende.

– Hvis fylkeskommunen sparer masse penger på å ansette folk som er villige til å være næringsdrivende, vil det legge press på kunstnerne om å være næringsdrivende og ikke lønnstakere. Derfor har vi innført to forskjellige satser som kompenserer for dette: satsen for næringsdrivende er høyere enn satsen for lønnsmottakere.

– Det er første gang en avtale er på plass – vi er stolte og glad for det at vi har klart å bli enige. Dette er en viktig arbeidsplass for scenekunstnere. Det er også nytt at vi har fått en avtale som gjelder alle utøvere.

Ikke ferdig Alfsen forteller at rammeavtalen på mange måter bare er starten på et stort stykke reguleringsarbeid på feltet.

– Dette med produksjonskostnader og opphavsrett er komplisert. Scenekunstbruket har en del erfaring med å beregne produksjonskostnader, men i andre kunstarter er ikke dette noe de er vant til. Opphavsrett kommer til å bli komplisert. Rikskonsertene har en avtale med Tono som gjelder komponisters opphavsrettigheter. Fylkeskommunene ønsker seg – og det støtter vi – å finne fram til liknende ordninger for andre kunstarter slik at dette reguleres fra sentralt hold og fylkeskommunene slipper å inngå avtaler med hver enkelt rettighetshaver og ikke må forholde seg til enkeltfakturaer fra hver kunstner. Dette er en stor og komplisert sak som vi har vært innom og blitt enige om å samarbeide om å finne en bedre løsning enn dagens.