Dialogen som forsvant

Under tittelen ”Forskriften som forsvant” var det 18. september invitert til ”Dialogmøte om Norsk kulturråd og den frie scenekunsten” på Dramatikkens Hus i Oslo. I følge invitasjonen ville man ”samle feltet og bidra til kunnskap og bevissthet om” viktige spørsmål som ”Stemmer det at dagens frie scenekunstfelt i Norge er unikt i omfang, mangfold og vitalitet? Hvordan påvirker den statlige tilskuddsordningen den scenekunsten som skapes?”

Møtet skulle ta sitt utgangspunkt i ”Forskriften om tilskudd til fri scenekunst”, som ble fjernet i 2014. ”Forskriften var en svært viktig del av rammebetingelsene for tilskuddsordningen. Når disse endres, oppstår det usikkerhet i feltet”, skriver arrangørene i innkallingen. ”I dette møtet ønsker enkeltkunstnere, aktører og organisasjoner i scenekunstfeltet å sette søkelyset på hvilke konsekvenser gjennomførte og planlagte endringer får – og kan få.”

Med dette i bakhodet var det mange som hadde funnet vegen til Dramatikkens Hus denne fredags ettermiddagen. Nå ble det lite dialog om det emnet som var satt opp og i stedet andre temaer som kom i fokus. Dialog ble det i grunnen lite av også – i hvert fall hvis man mener dialog mellom de styrende og de skapende og utøvende i feltet.

Det kanskje mest slående ved dette møtet var at det har oppstått en ny situasjon i fri scenekunst, der kulturbyråkrater, kuratorer og forståsegpåere kan ha en dialog seg imellom om scenekunsten uten at kunstnerne deltar. Det er i hvert fall en ny situasjon for undertegnede. Enn videre synes det som om de fleste på møtet var rimelig fornøyd med situasjonen og koste seg riktig godt med det! Jeg synes tvert imot at møtet heller bidro til mer usikkerhet om enn avklaring av rammebetingelsene for fri scenekunst.

Det er sikkert ikke helt lett å forstå hva diskusjonen rundt ”Forskriften” handler om og hvilke problemstillinger som ligger i kjølvannet av den. Dette er del av et større bilde der Kulturdepartementet overfører makt til Kulturrådet, som i tillegg til forvaltningen av kulturfondet blir tillagt flere direktoratoppgaver. Denne prosessen pågår stadig, selv om det er til dels stor skepsis mot å gi Kulturrådet mer makt blant blåblå kulturpolitikere i posisjon.

På scenekunstområdet innebærer dette at Departementet skal ta seg av institusjonsteatrene, mens alt ansvar for fri scenekunst overføres til Kulturrådet, som så får frie hender til å fordele pengene som de vil. Det høres jo lettvint og greit ut, men er et problem. Avgjørelsene flyttes fra demokratiske organer (Stortinget) og over i lukkede rom i Kulturrådet.

I første omgang handler dette om ansvaret for de gruppene som har arbeidet lenge. Grenland Friteater har blitt flyttet fram og tilbake mellom Kulturdepartementet og Kulturrådet flere ganger. Det er en egen historie jeg ikke skal gå inn på her. I nettopp disse dager er saken om Stella Polaris aktuell. Stella Polaris, som holder til i Vestfold og er en viktig del av norsk teaterøkologi, skal nå fratas støtten fra Kulturrådet og står i umiddelbar fare for å bli lagt ned. I løpet av kort tid blir det også et spørsmål om de gruppene som har vært lengst på basisfinansieringsordningen, som Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret. Hvem har ansvaret for dem når perioden med basisfinansiering avsluttes?

Men i siste instans handler det også om hvilken status og rolle fri scenekunst skal ha? Er det riktig at den allmenne scenekunsten skal forvaltes av institusjonene, mens fri scenekunst skal være en slags elitekunst for spesielt interesserte?

Det var ikke betryggende at Kulturrådets leder Yngve Slettholm syntes å avvise hele problemstillingen omkring tapet av Forskriften i en kort replikkveksling med Tove Bratten. Hvis jeg oppfattet ham riktig, sa Slettholm at det var helt naturlig at man noen ganger tok penger fra fri scenekunst for å gi til korvirksomhet og bildekunst eller omvendt. Dessverre var det ikke mulig å få inn et ord om dette på dialogkonferansen, enn si utdypet de spørsmålsstillingene som var annonsert.

Det synes ikke helt tilfeldig. Konferansen var preget av et ganske tilfreds selvbilde av situasjonen i norsk fri scenekunst – ”unikt i omfang, mangfold og vitalitet”, som det heter i invitasjonen.

Det begynte med at den sympatiske lederen for MDT i Stockholm, Danjel Andersson, ga et blikk fra Sverige på den norske situasjonen: Ingen grunn til storebrorkompleks i forhold til svenskene lenger! Støttesystemet har gitt norsk fri scenekunst en frihet svenskene bare kan misunne oss: Suksessene til Baktruppen og Verdensteatret er bevis på det. De ville aldri ha fått muligheter i Sverige. Don’t look to Sweden! Look to Norway!

Dette var en perfekt innledning til det som ble ettermiddagens hovedsak: Forsvaret av Norsk kulturråds scenekunstkonsulentstilling. Fire tidligere scenekunstkonsulenter, inkludert den avtroppende, la fram refleksjoner om sin egen virksomhet. Det var spesielt interessant å høre Kai Johnsen som sin kamp for nettopp Baktruppen og Verdensteatret mot utvalgsmedlemmer på AP-kvote uten faglig innsikt.

Men her hoppet man uelegant bukk over andre historier og problemstillinger rundt scenekunstkonsulentstillingen, som for eksempel de skarpe konfliktene ved stillingens opprettelse og spørsmålet om scenekunstkonsulenten skal ha en kuraterende rolle, eventuelt i hvilken grad. Her ble det ikke åpnet for verken dialog eller alternative synsmåter, enn si debatt.

Kan hende er det ikke så rart? Møtet bygde flott opp under et krav om at Kulturrådet snarest måtte avklare usikkerheten og lyse ut stillingen som scenekunstkonsulent etter Melanie Fieldseth. Dette kravet ble skarpest formulert av Kai Johnsen i en krass henvendelse til Yngve Slettholm. Jeg må bare innrømme at jeg ikke var klar over at det var noen usikkerhet rundt scenekunstkonsulentens stilling, og dette var heller ikke nevnt i innkallingen til møtet.

Avslutningen av møtet ble en ren hyllest til scenekunstkonsulenten med religiøse undertoner da menigheten fikk fortære scenekunstkonsulent Melanie Fieldseths legeme i form av en kake! Dette ser ut til å ha hatt en effekt, for det tok da heller ikke mer enn et par dager før stillingsannonsene for ny scenekunstkonsulent var ute i media! Sånn sett må møtet om ”Forskriften som forsvant” kunne sies å være en stor suksess, og det problemet som ble løftet fram, løst på et blunk! Eller?

Jeg sitter igjen med en følelse av at møtet ikke brakte oss videre i forhold til de problemstillingene det var ment å ta opp og som kan bringe oss framover. Hvilke utfordringer står foran oss?

Igjen var det kun Kai Johnsen, som i forbifarten sneiet innom to spørsmål som burde være sentrale, uten at det ble noen dialog omkring det: Byråkratisering av Kulturrådet og behovet for maktspredning på scenekunstfeltet – og spørsmålet om hvordan nå ut til et større publikum. Når Johnsen, som etter eget sigende har vært en av arkitektene bak sterk støtte til smal scenekunst, bringer manglende publikum på bane, er det grunn til å spisse ørene litt ekstra.

Dermed sitter vi igjen med flere ubesvarte spørsmål: Hvilke modeller for å støtte fri scenekunst kommer vi til å trenge framover? Hva slags ansvar skal Kulturdepartementet ha? Er Kulturrådet blitt for enerådende? For stort og byråkratisk? Hvilke alternativer kan man tenke seg? Skal Kulturrådet ”kuratere” feltet? Hvordan skal den frie scenekunsten skaffe et større publikum? Hvordan kan støtteordningene bidra til det? Osv, osv. Det siste er forresten ikke bare et enkelt spørsmål om å skaffe mer publikum, men om å skape en kultur rundt scenekunsten.

Alle disse spørsmålene fortjener å drøftes. Jeg sender herved en oppfordring til Yngve Slettholm om å ta initiativ til en dialog! Ute i feltet er det mange skapende og utøvende kunstnere som allerede har en slik dialog gående seg imellom, men vi vil jo gjerne ha med de styrende også! Jo, dialog MELLOM de styrende og de utøvende, det er en bra ting.