Det muliges kunst: økt eierskap - økt begeistring?

Vi i Scenekunstbruket har noen ganger sukket litt oppgitt over at utdanningssektoren ikke er sitt ansvar bevisst når det gjelder Den kulturelle skolesekken. Men har vi gitt dem muligheten? Og på en annen side: har sektoren grepet muligheten godt nok?

Vi som tilbyr kunstopplevelsene, forventer mer eller mindre at skolen takknemlig skal stå med åpne armer og ta opplevelsene imot når det måtte være. Det gir ingen god grobunn for begeistring inn i skolen – en begeistring vi er helt avhengig av for at Den kulturelle skolesekken (DKS) skal fortsette som det fantastiske prosjektet det er. Etter vår mening har utdanningssiden likevel hatt muligheter de siste 12 årene til å implementere tilbudene fra Den kulturelle skolesekken langt bedre enn det som er gjort.

Scenekunstbruket er den nasjonale aktøren for scenekunst i DKS, og vi har lest rådene i rapporten "Det muliges kunst" som Ekspertgruppa for kunst og kultur i utdanningen leverte til statsrådene for henholdsvis Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet den 24. april i år.

Eierskap Med eierskap kommer påvirkningskraft, og med påvirkningskraft kommer ansvar. For å føle eierskap trenger skolen økt kompetanse og kjennskap til kunstfeltet. På samme måte er det viktig at kunstfeltet blir tilført kompetanse om utdanningsfeltet og lærerplaner. Som rapporten sier ”Det er en fordel om ledere i kultursektoren kjenner til hvordan kunst- og kulturområdet er utformet i læreplanen”.

DKS er i en spesiell situasjon sammenliknet med resten av skolehverdagen. Det er et innslag som i stor grad ikke styres av skolefeltet eller av lærerne selv. I tillegg har estetiske fag blitt nedprioritert i både utdanningen av lærere og i lærerplanen. Den kulturelle skolesekken er ikke kunstfeltets alene, men det er kunst- og kulturfeltet som har tatt ordningen tydeligst til seg, sett mulighetene og fått størst eierforhold til den. Uten denne innsatsen ville ikke DKS hatt det enorme omfanget det har i dag. Vi har i alle år sagt at vi ønsker at utdanningssiden skal komme mer på banen. Vi tilbyr kunst, og kanskje til og med foreslåtte pedagogiske opplegg, men uten at skolen selv helt kan bestemme når det passer best å presentere det der hvor eleven er i utdanningsløpet, verken praktisk eller emosjonelt. Dette gir en ubalanse i eierforholdet.

Vi mener tiden er overmoden for at også utdanningssektoren tar et større ansvar for å implementere DKS i skolen og i utdanningsløpet.

Dette mener vi vil styrke kunsten, og ikke minst barn og unges opplevelse av den. En tydeligere ansvarsfølelse for Den kulturelle skolesekken fra begge sektorer kan føre til at kunsten i skolen får større synergieffekt enn den har i dag. En større mulighet for relevant forarbeid og etterarbeid på flere av tilbudene gjennom DKS, på tidspunkt som passer i læreplanen, kan bidra til å gjøre kunsten mer verdifull og kan gi barn og unge et enda bedre møte med den profesjonelle kunsten, som er en av hovedmålsettingene i Den kulturelle skolesekken.

Demokratisk sinnelag I skolens læreplan er et av de store overordnede målene at elevene skal bli aktive deltakere i demokratiet. Det å forstå sammenhenger og å tenke utover seg selv, er viktige bestanddeler i å forme et demokratisk sinnelag. Kunst kan være med å gi perspektiver og bidra til selvstendig tenking og begrepsutvikling i alle fag, samt gi ikke-språklige erfaringer.

Som et eksempel kan vi nevne vårt prosjekt SUS – Scenekunstbrukets Unge Stemmer, hvor ungdom blogger om og reflekterer rundt sin opplevelse av scenekunsten de blir servert. Her har både norsk og sidemålsfaget blitt tatt i bruk, samt at ungdommene nettopp har fått utviklet sitt demokratiske sinnelag, gjennom å møte meninger og inntrykk utenfor sin egen komfortsone og lære å åpne seg for nye inntrykk. Alt dette er viktige egenskaper utover det å være kunstinteressert. I SUS-prosjektet har vi gitt samarbeidsskolene frie tøyler i forhold til hvordan de ønsker å bruke prosjektet i undervisningen, siden det er der skolene sitter på spisskompetanse. SUS og andre lignende prosjekter er mulig å implementere i flere fag i skolen.

Språk om kunst Et annet eksempel er at profesjonelle kritiker har utviklet kurs for skoleelever i å skrive kritikker, både knyttet opp mot musikk, scenekunst og litteratur. Firda videregående skole har en tverrfaglig sakprosasatsning som heter ”Skriving i alle fag”, der man blant annet har satt musikkritikk i sammenheng med norskundervisningen. Hos Østfold kulturutvikling knyttes presentasjoner av forestillinger som skal ut i skolen, så langt det er mulig til relevante punkter i læreplanen, samt ofte til en videosnutt der kunstnerne snakker direkte til elevene om sitt arbeid. Dette er også noe Scenekunstbruket ønsker å følge opp. Vi har startet et prosjekt hvor vi lager trailere til forestillingene i vårt repertoar; med intervju med kunstnerne og klipp fra forestillingen. Alle disse tiltakene er med på å ’åpne verket’ i større grad for tilskueren.

Våre barn konkurrerer på et arbeidsmarked mye mer sammensatt enn tidligere, der kreativitet og åpenhet er verdsatt sammen med kulturforståelse og global tenkning. I likhet med at vi gjennom SUS har sett at det ikke er farlig å spørre om de unges oppriktige mening og la dem få påvirkningskraft, tror vi ikke kunstfeltet behøver å være bekymret for hva som vil skje om utdanningsfeltet tar større ansvar for hvordan kunsten som formidles til elevene, kan brukes i skolen.

Samhandling og felles feltforståelse SUS-prosjektet og andre lignende prosjekter mener vi er gode eksempler på tiltak som forener kompetanse og feltforståelse i god samhandling mellom kunst- og kulturfelt og skole.

En slik samhandling er mulig, og skjer allerede i dag i det daglige arbeidet med kunstformidlingen, uavhengig av et overordnet nasjonalt kompetansesenter. Utviklingen skjer i samhandlinger mellom de aktørene som til daglig opererer formidlingen i Den kulturelle skolesekken: Den enkelte skole, kommune, fylker, de nasjonale aktørene og også Norsk kulturråd gjennom sekretariatet for DKS.

Nytt kompetansesenter Et av hovedforslagene ekspertgruppen kommer med, er å re-etablere et nasjonalt senter for kunst og kultur i utdanningen. I dag ligger det et slikt senter i Bodø, opprettet i 2006, som i liten grad har hatt den funksjonen mange håpet på. Når det gjelder de estetiske fagene og økt fokus på kunst og kultur i utdanningen, er det mange gode løsningsforslag slik vi leser rapporten.

Vi mener at kunstutdanningene nå i større grad må å ta innover seg at svært mange av kunstnerne de utdanner, kommer til å jobbe mot et barne- og ungdomspublikum. Mange kunstnere har i dag sitt største arbeidsmarked gjennom oppdrag i Den kulturelle skolesekken. Dette er svært lite reflektert i kunstnernes utdanning.

Et samlet kompetansesenter kan kanskje føre til at det blir tatt et større ansvar for å forske på og samle kunnskap om barn som målgruppe. Dette er kunnskap både utdanningssiden og kunstfeltet kan ha stor nytte av, og som forhåpentligvis vil bidra til å løfte kunsten, løfte de estetiske fagene og løfte skolen som utdanningsinstitusjon og kunstarena. Om et kompetansesenter blir etablert, mener vi det er viktig at lokaliseringen er nært knyttet til kunstutdanningene.

Det sies også at det savnes en bredere støttefunksjon som ser helhetlig på kunst og kultur i utdanningen, noe ekspertgruppen har forsøkt å løse ved å samle kunnskapen i et kompetansesenter. Scenekunstbruket mener det ligger mange gode intensjoner og tanker bak et slikt forslag. Når det gjelder utfordringene i Den kulturelle skolesekken som struktur og formidlingsordning, er vi usikre på om dette vil løses ved en slik overordnet overbygning, men vi ønsker likevel å støtte at dette blir utredet videre for å se på konsekvensene av de ulike forslagene.

Tydeligere mandat Ekspertgruppen peker på at prinsippene for Den kulturelle skolesekken bør forenkles. Scenekunstbruket mener det er svært viktig at Den kulturelle skolesekken skal være elevenes møte med den profesjonelle kunsten, og at den skal ha høy kvalitet, stort mangfold og bredde, samt nå alle elever. Tilbudene gjennom DKS skal ikke erstatte estiske fag eller tilbud i Kulturskolen, men være et viktig supplement som kan skape ringvirkninger blant annet i estetiske fag – og vice versa. Kunstmøte og opplevelse bør være bærebjelken, og kunstfeltet bør stimuleres til å lage et stort mangfold av kunstproduksjoner.

Strukturene som allerede ligger i Den kulturelle skolesekken, som forbilledlig er bygd opp nedenfra og opp, trenger nå et tydeligere mandat på alle nivåer, deriblant hos de nasjonale aktørene.

Vi mener det enkleste og minst ressurskrevende grepet som kan iverksettes umiddelbart, er å styrke strukturen som ligger der i dag. Gi aktørene på alle nivå et tydeligere oppdrag og mandat og klargjør forventingene.

Nasjonale aktører De nasjonale aktørene utøver i dag en betydelig støttefunksjon for aktørene innenfor hvert kunstuttrykk. For Scenekunstbruket har dette vært en viktig rolle å ta på seg etter at vi ble tildelt oppdraget som nasjonal aktør. Vi skal være et koordinerende og støttende ledd for fylker, andre arrangører og kunstnere, og gi råd oppover i systemet, for eksempel til sekretariatet for DKS og departementene. Det er svært viktig at vi holder fokus på kvalitet, både i selve kunsten, og i formidlingen av den. Scenekunstbruket skal ha den beste oversikten og kompetansen på scenekunstfeltet for barn og unge, noe vi sikrer ved å hele tiden ha en nærhet til scenekunstfeltet – både til institusjoner og sceniske kompanier. En slik nærhet og støttefunksjon bør finnes innenfor hvert kunstfelt. En tydeliggjøring av hva man bør forvente av en nasjonal aktør vil forhåpentligvis også tydeliggjøre oss enda bedre utad.

Både gymsal og teatersal Til slutt vil vi påpeke at det er positivt at ekspertgruppen også fremhever viktigheten av å gi et bredt kunsttilbud til elevene. Scenekunstbruket mener derfor det bør legges bedre økonomisk til rette for at elevene også skal kunne oppleve dans og teater på landets mange scenekunstinstitusjoner, samtidig som flere institusjoner griper mulighetene som ligger i DKS. Vi er opptatt av kunstnerisk mangfold, og et mangfold av arenaer og møteplasser. Da er det viktig å ta i bruk både teatersalen og gymsalen. Scenekunst i en teatersal har andre og like store kvaliteter og verdier som scenekunst i en gymsal eller et annet rom. For begge arenaer handler det i første rekke om kvaliteten på det som produseres og at man er bevisst i sitt forhold til arena og publikum. Gateteater kan for eksempel passe svært dårlig på hovedscenen på Det Norske Teatret, men kan være helt perfekt i en skolegård. Det er viktig at denne muligheten for et mangfold av kunstopplevelser blir utnyttet.

Gode intensjoner Scenekunstbruket synes det er mange gode forslag i ekspertgruppens rapport, og vi er glade for at ønsket om å styrke Den kulturelle skolesekken og få til et bedre samvirke mellom de ulike aktørene er så tydelig i rapporten. Til tross for at ekspertgruppen har hatt begrenset tid i sitt arbeid, er det flere av forslagene vi håper blir utredet videre for en eventuell gjennomføring.

Som nasjonal aktør for scenekunst i Den kulturelle skolesekken ser Scenekunstbruket frem til å diskutere og gi innspill videre for å finne best mulige løsninger og strukturer for alle som ønsker å videreutvikle verdens beste skolesekk. I felleskap skal vi løfte ordningen ytterligere for å skape fortsatt interesse og begeistring for kunsten og gi vårt unge publikum gode kunstopplevelser også fremover.

Rapporten Det muliges kunst kan lastes ned på lenken under faktaboksen til høyre.