Det går ikke opp!

I frustrasjon postet jeg et innlegg på min egen Facebookside om muligheten til turné- og gjestespillstøtte i det frie scenekunstfeltet, og støtteerklæringene var overveldende. Responsen gjorde det så tydelig for meg at jeg ikke er alene. Problemet er så reelt, tenkte jeg, der jeg satt med gjestespill- og gjennopptagelsessøknadene og fortvilte over at budsjettene ikke går opp. ”Vi skjønner deg så godt og vi er så enig”, en mager trøst, når det er så fortvilende på systemnivå. Som de fleste vet lages det mange Kulturrådstøtta scenekunstproduksjoner i Norge som bare spilles fire - fem ganger. Tenk på all den innsatsen og kjærligheten det er lagt i utallige prosjekter som så pakkes ned etter at toppen 500 mennesker har sett forestillinga. Det er så mange prosjekter jeg skulle ønske jeg hadde fått sett! Men så skjønner jeg jo også så godt hvorfor jeg aldri får sett dem.

For turneer koster penger. Er du heldig har både publikum og kritikere likt forestillinga, men ikke bare det, du har også laga noe som krever lite ressurser. Kanskje er det bare med én - tre utøvere og teknikere. Forestillinga trenger bare noen timer opprigg, minimalt med teknikk og en liten scene. Er du derimot så dum at du har laga en forestilling som krever en hel arbeidsdag å rigge, frakt av litt for mye scenografi, stor scene og fem-sju stykker på turné, da begynner budsjettene å rase av sted. Du har fått invitasjon om gjestespill, men det viser seg at spillestedene som ønsker gjestespill ikke har nok penger selv. De har bare penger til halvparten av honoraret og halvparten av reisekostnadene, kanskje har de ikke det en gang, og budsjettet er oppe i 200 000 kroner for to spillekvelder. Ja, for det blir fort store beløp – utgifter til scene og teknikk, frakt, vederlag for rettigheter, markedsføring, reiser, overnatting og diett og honorarer til produsent, teknikere og utøvere. Jeg tilbyr meg snilt å søke gjestespillstøtte, men så baller det på seg. For hver gang jeg får en invitasjon om gjestespill, må jeg prøve å skaffe rundt 80 000 kroner. Som de fleste scenekunstnere i Norge er du ikke en del av Kulturrådets Kunstnerskapstøtte eller den nye omdiskuterte ordningen for etablerte scenekunstkompanier, og da finnes det tre støtteordninger å søke: prosjektstøtte hos Fond For Utøvende Kunstnere (som oppgir at de i gjennomsnitt innvilger beløp på 45 000 kroner), gjenopptagelsesstøtte hos Fond for lyd og bilde (er du en av de få heldige kan du få 100 000 kroner, men det skal ikke gå til selve gjestespillet, det skal gå til prøvedager, tilpasninger og markedsføring) og gjestespillstøtte fra Kulturrådet. (Når jeg sjekker de siste tildelingslistene på nettsiden deres, får gjestespill i Norge innvilga et sted mellom 30 000 og 160 000 kroner, men er du oppe i de store beløpene, så er det for spillinger ved flere spillesteder, og det er få søknader som innvilges). Er du heldig får du penger til det ene gjestespillet, men så synker sjansene for hvert nye gjestespill. Støtten skal jo spres utover så mange. Er du i tillegg så uheldig at arrangøren du er invitert av allerede mottar arrangørstøtte fra Kulturrådet, da er det bare å droppe å søke. For arrangørstøtten skal jo gå til nettopp gjestespill, det er bare det at støtten er for liten. Og er du blitt invitert av et av de store statlige støttede institusjonsteatrene, spøker det i hvert fall for tilslag, for de store teatrene bør vel ha midler til å invitere deg selv? Realiteten er bare det at teatrene i Norge sparer inn der de kan spare, og det finnes sjelden ekstra midler utover å låne ut scenen. Så hva gjør jeg da, når budsjettene er for store og avslagene kommer? Takker nei til gjestespillet? Jeg begynner med å prøve å få ned kostnadene. Honorarposten til meg selv er det jeg kan kutte først, så reduserer jeg honorarene til de andre. Jeg prøver å ignorere at satsene for Den Kulturelle Skolesekken stadig øker. Satsen deres bør vel være en rettesnor også for andre type turnéer i det frie scenekunstfeltet? Nå er satsen per dag oppe i 5913 kroner, noe som er umulig å følge. Det blir hele tiden en forhandling. Og hva med prøvedager, produsenthjelp og honorar for hele reisedager med kjøring av leiebiler som skal hit og dit. Hvordan dekke det? Det er det bare å glemme. Likevel fortsetter jeg å sende inn søknader og bruker utallige dager på søknads- og rapportskriving mens jeg drømmer om å bli invitert til festivaler og spillesteder som kan fullfinansiere og at politikere og kulturbyråkrater skjønner at festivalene og spillestedene trenger mer penger.