Det frie teatret

Hva er et fritt scenekunstfelt? Hva er et fritt teaterkompani? Begrepet “det frie teaterfeltet” tilbyr en dobbel fordel: Det høres ungdommelig, rebelsk og romantisk ut, og det åpner for fleksibel finansiering. For ingenting står i veien for at politikerne kan kutte støtten, eller at saksbehandlerne henvender seg til andre kunstnere, om prosjektet ditt ikke skulle bli en umiddelbar suksess. – En logikk som selvsagt hindrer kompaniene og regissørene i å bevege seg inn i det ukjente eller det som oppleves som risikabelt. Over tid.

Som unge og nyutdannede holdt vi til i et atelierfellesskap på Grünerløkka. Vi mottok prosjektstøtte som dekket de mest nødvendige behov; materialer, leie av teknisk utstyr og trykking av plakat, men ingen lønn – det var det NAV som sørget for. Vi spurte andre unge kunstnere, venner og kolleger om de ville være med i prosjektene vi arbeidet med, selv om de ikke fikk betalt, og ofte ville de det.

Forestillingene våre realiserte vi i offentlige rom, gallerier og museer. Etterhvert var det flere som la merke til arbeidene våre, vi mottok større prosjektmidler, og vi kunne kontakte tyngre institusjoner for å foreslå samproduksjon.

I 2014 mottok vi Basisfinansiering fra Norsk Kulturråd, og da vi fikk tilsagn om denne solide støtten var vi så lettet. For endelig kunne vi innfri noen av kompaniets sårt tiltrengte behov. Vi kunne ansette en daglig leder til å ta seg av kompaniets drift. Vi kunne skaffe oss et arbeidslokale. Vi kunne foreslå et flerårig samarbeid med et teater, og samtidig kunne vi beholde et hovedfokus på det vi gjør best, nemlig kunstnerisk grunnforskning og utvikling av ny scenekunst.

I vårt sceniske arbeid ønsker vi å knytte teatret til samtidens sosiale og politiske forhold. Vi ønsker å la skuespilleren vitne om verdens tilstand ved å spørre seg selv om hva hun opplever som prekært. Eller enda enklere; hvordan hverdagen ser ut. I skolegården. På sykehjemmet. I byen, eller på vei til parken.

Med utsikter til å motta Basisfinansiering i mange år fremover, og i tråd med de politiske intensjonene om å styrke samarbeidet med institusjonene, ble vi enige med teatersjef Erik Ulfsby om at vår planlagte pentalogi LIVET #1-5 skulle produseres og spilles på Det Norske Teatret, med første premiere i 2017, og med en samlet visning i 2024. En situasjon med en helt ny form for langsiktighet med andre ord, forutsatt at vi får videre støtte.

Men hvorfor er dette samarbeidet så viktig? Jo, fordi både scenekunstinstitusjonen og Goksøyr & Martens, gjennom å samarbeide, kan skape kunst som ingen av oss ellers har ressurser til å realisere. Forestillinger der kunstnerisk risiko er mulig, og langsiktighet og tillit helt nødvendig.

I praksis ser det slik ut: Teatret gir vårt kompani tilgang på skuespillere, prøvelokaler, verksteder, lager, en scene å spille på, et markedsapparat og ikke minst mulighet til å spille en forestilling over en lengre tidsperiode. Til institusjonen bringer Goksøyr & Martens med seg et kunstnerisk team med konseptuell, dramatisk, regifaglig, visuell og audiovisuell spisskompetanse utviklet gjennom år. Vi har med oss spesialisert teknikk, og til LIVET #1-5; en arkitekttegnet publikumstribune som gjør det mulig for tilskueren å sitte fire meter over scenegulvet for å observere handlingen fra et fugleperspektiv.

At vi i høst fikk avslag på søknaden om midler fra Kunstnerskap oppleves som absurd. Goksøyr & Martens har aldri mottatt så gode kritikker som vi gjorde for de to siste produksjonene i vår påbegynte pentalogi, og publikums respons har vært helt unik. Nå vet vi ikke om vi vil få midler til å gjennomføre, samtidig som vi frykter å miste en daglig leder som for oss er uunnværlig, arbeidslokalene våre som er en forutsetning for å få gjennomført både intervjuer og møter med aktørene, skrive -og regiverkstedene som involverer alle kompaniets medlemmer, og ikke minst livsnødvendig konsentrasjon og uforstyrret tid.

Så spørsmålet er: Hvordan sikre økonomisk bærekraft og unngå at kompanier det er investert betydelig i oppløses? Hvordan sørge for at kunstneriske samarbeid som opprettholder kontinuitet og utvikling bevares? For det er noe hverken vi, eller dere som ønsker å se ny scenekunst har råd til å glemme; et kunstnerskap med en sterk profil tar det mange år å bygge opp, og ingen tid å rive ned.