Den store scenekunstkatastrofen

Det sies at enhver streik kommer ubeleilig. Men med en stigende erkjennelse av at vi er valgt ut som arena for en kamp som handler om andre og større forhold enn vår bransje og hvordan den er innrettet, vil vi som kunstneriske ledere nå ta bladet fra munnen. Vi må det, for vi har en advarsel som trengs å høres. Vi står allerede i kratrene av pandemien. Nå ser vi at det som er igjen av grunnmurer ytterligere raseres.

Vi har så langt forholdt oss respektfullt moderate i ytringer. Av omsorg for den belastningen konflikten utgjør for en bransje som er basert på gjensidig avhengighet og tillit.

Streiken på kulturområdet har nå vart så lenge og blitt så omfattende at den har fått alvorlige konsekvenser. Flere har sett seg nødt til å avlyse en rekke produksjoner, store og små. Arbeidet til mange av landets fremste kunstnere må skrinlegges. Avgjørende tillit mellom oss og publikum går tapt.

Streiken får dessverre også alvorlige konsekvenser langt inn i neste år. Ytterligere et stort antall produksjoner vil bli avlyst, fordi prøveløp må forskyves og kontrakter med kunstneriske team brytes. Dette på toppen av det program- og spilleplankaoset vi fremdeles må streve med etter pandemien.

Ingen norsk scenekunstinstitusjon har noensinne stått i en så stor krise som dette. Det rammer alle institusjonene, hele feltet, og det er en katastrofe. Det er vår oppfatning at den påføres oss av en aktør som vi er usikre på om forstår rekkevidden av konsekvensene.

Både Fagforbundet og CREO sier nå åpent at streiken ikke først og fremst handler om våre folk og vår sektor: “Vi er frontfag i kampen for en hybrid pensjonsordning i hele privat sektor” (Mikael Gullikstad, Fagforbundet og Line Åmli, CREO).

Da spør vi: Skal scenekunstfeltet, våre arbeidstakere og vårt publikum godta å bli brukt i LO sin kamp overfor privat sektor? Skal VI, som det kollektive arbeidet scenekunsten er, blø for en agenda som i realiteten raserer kulturlivet?

Det snakkes om at arbeidstakersiden, med pensjonsordningen som ble innført i 2016, har spart oss for millioner av kroner.

Da spør vi: Hvem er “oss” i denne sammenhengen og hva har de eventuelt sparte millionene gått til? Realiteten er at ingen teatersjefer sparer penger. Kunstneriske ledere bruker penger. På ansatte, engasjerte og på kunstproduksjon – og på formidling av denne. Ingenting annet.

Det sies at vi har skapt en splittelse blant de ansatte. Denne splittelsen er også vi urolige for. Den er der. Men den er ikke skapt av oss. Våre ansatte har ulike synspunkt i spørsmålet om hvilken pensjonsordning som er best for dem. De har ulike ansettelsesforhold og ulike behov. Vi har ansvaret for dem ALLE.

LO snakker om å ramme arbeidsgiver. Det er høyst diskutabelt hvem som rammes hardest her. Retorikk og logikk fra andre sektorer passer ikke uten videre på vår virksomhet. LO rammer ikke bare oppover. De rammer på kryss og tvers, og ikke minst nedover. Det er de mest sårbare som rammes hardest. De med løsest tilknytning til arbeidsplassene. Særlig rammes frilanserne hardt.

Det sies at institusjonene ikke kan gå konkurs, fordi de er offentlig finansierte, men nå advarer vi:

• Våre institusjoner er båret oppe av fellesskapets vilje til å finansiere oss. Fordi publikum vil at vi skal være til for dem, får vi lov til å holde på med det vi brenner for.
• Det er en grense for hvor mange titalls millioner vi kan kaste ut av vinduet uten at denne tilliten forvitrer.
• Vi risikerer å bli et lett bytte for de som fra et politisk ståsted ikke vil ha oss. De som synes vi driver med sløsing med penger. NÅ sløser vi faktisk med penger, fordi vi avlyser, kaster og stenger.

Vi anerkjenner fullt ut våre ansatte sin rett til å streike. Men vi setter spørsmålstegn ved LO sin utvelging av en sektor som ligger med brukket rygg, og som på nåværende tidspunkt dessverre står i umiddelbar fare for å bli langsiktig og ugjenkallelig skadet. Og som dessuten har en kompleksitet som krever større utredning enn absolutte krav kan svare på. Prisen bransjen samlet nå betaler, er alt for høy.

Nils Petter Mørland, Brageteatret Bernt Bauge, Bergen Filharmoniske Orkester Eivind Gullberg Jensen, Bergen Nasjonale Opera Sven Åge Birkeland, BIT Teatergarasjen Annabelle Bonnéry, Carte Blanche Stefan Larsson, Den Nationale Scene Line Rosvoll, Dramatikkens hus Ingrid Lorentzen, Ballettsjef, Den Norske Opera og Ballett Randi Stene, Operasjef, Den Norske Opera og Ballett Erik Ulfsby, Det Norske Teateret Solrun Toft Iversen, Det Vestnorske Teateret Morten Joachim Henriksen, Haugesund Teater Egill Palsson, Hålogaland Teater Valborg Frøysnes, Kilden Teater Kjell Moberg, Kloden Teater Geir Rebbestad, Kristiansand Symfoniorkester, Kilden teater og konserthus Kristian Seltun, Nationaltheatret Birgitte Strid, Nordland Teater Ådne Sekkelsten, Norsk scenekunstbruk Kim Bjarke, Oslo Nye Teater Arne Nøst, Riksteatret Glenn André Kaada, Rogaland Teater Rolf Degerlund, Det samiske nasjonalteatret Beaivvas Bo Anders Sundstedt, Teater Ibsen Thorleif Linhave Bamle, Teater Innlandet Mira Zuckermann, Teater Manu Cecilie Lundsholt, Teater Vestland Kristian Lykkeslet Strømskag, Teateret Vårt Elisabeth Egseth Hansen, Trøndelag Teater Nora Evensen, Turnéteateret i Trøndelag Kari Ramnefjell, Unge Viken Teater Thomas Østgaard, Østfold Internasjonale Teater