Den rene dansen til besvær

Sidsel Papes innlegg “Reine Møkkadans” (14.12.2011) kan beskrives som et forsøk i å komme til bunns i begrepet ren dans/den rene dansen. Min opplevelse er for øvrig at innlegget (og kommentarene til det som har kommet i ettertid) fungerer snarere som et bilde på hvor mye uklarhet som hersker rundt begrepet innenfor det norske dansemiljøet.

Det å definere de begrepene man fungerer med er grunnleggende i enhver analyse. Når man først har gjort det, står man forholdsvis fritt til å mane frem – andre kan være enig eller uenig med definisjoner, men dermed har man skapt et utgangspunkt, en ramme, for en ordentlig debatt. Hvis man derimot ikke definerer grunnbegreper, så er faren for misforståelser og evig vassing i uklarheter stor, noe som er tilfelle i Papes innlegg, og i denne sammenheng melder jeg meg inn i debatten.

Merce Cunningham og den rene dansen For det første: Begrepet “den rene dansen” innenfor en dansefaglig sammenheng viser til arbeidet til Merce Cunningham. Jeg er av den oppfatningen at begrepet begynte “å florere” i Norge for alvor under den aller første CODA festivalen i 2002 da Cunningham selv var til stedet, sammen med hans kompani. Det var også mye diskusjon rundt begrepet på det tidspunkt og det har tydeligvis satt sine spor, men uten at det har ført til noen videre klarhet rund hva det faktisk dreier seg om. Grunnen til dette, hvorvidt selve begrepet har vært provoserende og misoppfattet i det norske dansemiljøet, har jeg vært inne på i min artikkel/bidrag til boken Norsk danseforskning (2010).

Cunninghams arbeid hadde et sammensatt filosofisk fundament, men for å si det enkelt, renheten i denne sammenhengen, og dermed i en dansefaglig sammenheng for øvrig, betyr noe helt spesifikk og har ingenting å gjøre med fravær av tekst og/eller andre ikke-dansekunstneriske virkemidler, ingenting å gjøre med etnisk rensing, eller å søke seg bort fra det hybride.

Cunningham søkte den “rene” bevegelsen i forstand en dans som var ikke-mimetisk, uten ekstern referanse, uten referanse til noe annet enn seg selv. Dette kan forstås ved å sammenligne med Martha Graham, hvor bevegelsen hadde en tydelig intensjon om å gi uttrykk for følelser. Cunningham søkte seg også bort fra andre rådende krav innenfor dans, deriblant en forståelse av den dansende kroppssubjekt som en ferdigstilt og organisk helhet.

Man kan forstå “ren bevegelse” uten ekstern referanse gjennom eksempler slik som akrobatikk eller aerobikk for den saks skyld. Slike bevegelsespraksiser har ingen intensjon om å formidle et budskap eller skape kunstuttrykk. Det Cunninghams prosjekt derimot dreide seg om var å skape en ren bevegelse som også hadde en estetisk funksjon “en bevegelse uavhengig av eksterne elementer som likevel tilfredsstiller en rekke krav – slik som semantiske metning, infinitude eller singularitet – som gjør bevegelse til en objekt man kunne kalle ‛estetisk’” (Massumi 2002, s. 120, min oversettelse).

Det handlet om et forsøk om å tømme bevegelsen, blant annet gjennom bruk av teknikker fra både yoga og Zen meditasjon. Cunningham var opptatt av begge; han var opptatt av å frigjøre bevegelsen, og ikke minst pusten, fra sinnets tankeras.

Ren dans vs. den rene dansen At begrepet den rene dansen/bevegelsen i ettertid har blitt misforstått, anvendt i andre sammenhenger med et noe uklart innhold i Norge er ikke Pape ansvarlig for. Men jeg vil påstå at det er det som gjør at hun blir fullstendig fanget av egen diskurs her hvor forskjellige (mis)forståelser av det samme begrepet blandes sammen, eller for å bruke hennes begrep “besudles”. Det er mest tydelig i følgende:

Ren kunst er navnet på modernismens formeksperimentering og rendyrking av det sentrale materialet i den enkelte kunstform. ‛Ren dans’ er tilsvarende den dansekunst som baserer seg på kroppens fysiske bevegelsesuttrykk. Forskjellen er at fenomenet sannsynligvis oppsto først på 1970-tallet i dansekunstens postmodernisme. (min utheving)

Dette er omtrent så upresis som det går an å være – for det første: “dansekunst som baserer seg på kroppens fysiske bevegelsesuttrykk”. Ja vel. Jeg kjenner ikke til noen danseform som ikke baserer seg på “kroppens fysiske (i motsetning til kroppens ikke-fysiske?) bevegelsesuttrykk. Det er ikke bare en langtekkelig og klossete måte å beskrive dans på. Det forteller oss heller ingenting om hvordan den tilsiktede “rene dans” skiller seg ad fra andre (ikke-rene) dansformer. Og hvis det er slik at ren dans som fenomen (og ikke begrepet) oppsto på 1970-tallet, hadde det vært fint om det ble presisert hvor. I hvilken sammenheng? I hvilket miljø og med hvilken hensikt? Noen eksempler? For jeg mistenker at her vises det uklart til den rene dansen, som definert ovenfor. Likeledes når det påstås det at “den rene dansens dyrking av kroppens fysiske bevegelsesuttrykk skjedde i etterkrigstiden”. Riktignok befant 70-tallet seg etter krigen, men dog.

Jeg setter pris på Papes engasjement, men etterlyser i denne sammenheng større klarhet rundt dansefaglige uttrykk og et visst kompetansenivå når de blir anvendt. Vi burde kunne klare å bli enig om at den rene dansen handler i en dansefaglig sammenheng om noe annet enn dans som ikke tar i bruk tekst, og virkemidler fra andre kunstsjangere. At begrepene “ren dans” og “den rene dansen” er betegnelser for to vidt forskjellige ting. Man kan ikke se bort fra at enkelte fra tid til annen vil bruke uttrykket ”det var ren dans” i dagligtale for å understreke at det er snakk om kun dans og ikke noe annet.

Men jeg kan være enig at det er uheldig som fagbegrep – og forvirringen her er bevis på dette − når det gjelder det tilsiktede problemet vedrørende hva man skal kalle dans som ikke er “møkkete”. Her ville jeg foreslå, enkelt og greit, “DANS”? Det er interessant at det ikke oppleves som tilstrekkelig. Det er som om danseren føler at han/hun ikke blir sett, at dans som uttrykksform vakler på evig grense til forsvinning. Her har man en problemstilling som er verdt å undersøke. Jeg ville foreslå at det er heller her problemet ligger – og mistanken melder seg at det skyldes blant annet at man ikke selv klare å formulere hva man holder på med. Hvem er det da som får definisjonsmakt i forhold til dans?

Innenfor enhver kunstsjanger – om det er litteratur, teater, billedkunst eller dans − eksisterer det skoler og definisjoner, begreper. Og om man liker det eller ei, er det kjekt å ha disse i bakhånden når man skal begynne å uttale seg. Og det ligger i sakens natur at i den grad man skaper innovative uttrykk, blir man også nødt til å finne nye betegnelser. Dette gjelder også for dansere − selv om de jobber med kroppen, betyr ikke dette at de er fratatt kravet om en viss form for bevissthet rundt eget prosjekt. Det handler enkelt og greit om interesse, om en nysgjerrighet i forhold til eget fag, og fagkunnskap om tradisjonene man jobber innenfor eller ønsker å ta avstand fra.

Hybridity Som mulig løsning midt opp i det hele foreslår Pape begrepet “det hybride” heller uten å definere videre hva dette vil si i en dansefaglig sammenheng. Det gjør at hun kan fastslå uten videre at “dansen har alltid vært hybrid”. Det er et interessant (og uhyre problematisk) utsagn, men blir ikke videre utdypet.

Det blir enda mindre klart når det påstås at: “Framtidsdans er ikke bare hybrid, den er dertil besudlet av et samfunnsengasjement langt større enn post/moderne dans.” (Det vil dermed si at dansen har alltid vært hybrid men…framtidsdansen er vel ENDA mer hybrid?) Det er en grov forenkling å påstå at postmoderne dans (som heller ikke blir definert her) i sin helhet manglet samfunnsengasjement − med mindre man måtte mene at samfunnsengasjement forutsetter en eksplisitt politisk parole. Kunst går gjerne litt mer spissfindig til verks enn som så og ikke minst når det er snakk om ett kroppsuttrykk (dans).

Så tilslutter hun “Uansett, ingen historiske eller framtidige dansekunstneriske former kan lenger påberope seg å være rene.” Jo, det kan de faktisk. Men da må man bli først enig om en definisjon av det rene. Det som er mest møkkete her, er begrepsapparatet: Det sier seg selv at bevilgende myndighetene må henge med i dansekunstens utvikling, men tanken slår meg at det ikke er rart at de ikke får det til når selv utøverne ikke klarer å bli enige om egne faguttrykk. Men da må man kanskje stiller seg utenfor modernistiske forståelsesrammer og slutte å gå til krig mot vindmøller, for i kraft av denne handlingen forsterke man bare de samme veggene man har til hensikt (tror jeg, men som sagt, det er ikke godt å si) å rive ned.