– Dei svarar, desse fjella

– Dette er ein plass der naturen er så medspelande at ein kjenner seg som en velkomen medspelar sjølv, sier komponisten Magnar Åm, om Ekkodalen, et sted på Ørsta-halvøya.

Magnar Åm er kunstnerisk leder for tonehimmel, en festival for samtidsmusikk som ble arrangert for første gang i fjor. Konserter og samtaler finner sted i Volda og i egnen rundt, i kirker og andre lokaler – og ute i naturen.

Vi parkerer på Barstadsætra en onsdag i september. Vi skal 500 høydemetre opp i alpelandskapet på Søre Sunnmøre. Det regner. Stien er som en bekk. Oppmerksomheten går med til å finne steiner å tråkke på.

Idet vi er på vei ut av skogen, hører vi et hyl fra sistemann i følget, Kaja Skatvedt Robak, daglig leder i tonehimmel-festivalen. Hun veiver med mobilen og ber oss bare gå videre. Snart kommer et nytt hyl. Søknader innvilget! Honorar til fokuskomponistene! Vi jubler med, og svinger oss rundt, og tar inn synet av høye fjell, lavt skydekke og fjorden langt der nede.

Therese Birkelund Ulvo og Jan Erik Mikalsen er neste års fokuskomponister. Den første skal skrive for fem damestemmer og bekk, et stykke som skal fremføres et sted langs denne stien. Den andre skal skrive for NyNorsk Messingkvintett og saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm, et stykke som skal bli fremført i dalen vi er på vei til.

– Me har eit visst utolmod på å få ting til, som me drøymer om, men bevilgningane kjem ikkje tilsvarande det då, sier Magnar Åm, som likevel har erfart at både Kulturrådet, fylket, samarbeidende kommuner og den lokale Sparebanken Møre støtter festivalen. 

– Dei støttar skikkeleg til å være noko heilt nytt. Eg kan ikkje klage på det i det heile tatt. Det er vel mest at me set i gang å drøyme om mykje, og me får jo aldri fullfinansiert draumane. Men det me får fullfinansiert, og det er eg veldig glad for, det er bestillingsverka, altså sjølve bestillingshonoraret. Det er veldig flott. Der har Kulturrådet vore å rekne med. Eg saknar likevel at det fylgjer med tilsvarande løyvingar til urframføring av dei bestilte verka.

«Å kombinere musikken med naturen sjøl»

Kaja Skatvedt Robak er den som hadde idéen til tonehimmel-festivalen. Hun tok kontakt med Magnar Åm, en nestor i norsk musikkliv og en primus motor i musikklivet i Volda. Og filosofien, den har de felles, forteller Magnar Åm, kunstnerisk leder for festivalen:

– For det første er det dette med å ta naturen på alvor, også slik at naturen får ei klar stemme i musikken. Naturen blir ikkje berre kulissen, eller arenaen, scena, men den blir verkeleg ein del av musikken. Og så får musikken ein plass i naturen. Den blir heime her, og me høyrer dei svarar, desse fjella. Det er som om dei har venta på desse tonane, at dei er levande.

«Desse fjella» omkranser utpå dagen et blikkstille vann, Litlevatnet, 675 meter over havet. Himmelen er blitt blå og Ekkodalen viser seg like tydelig i vannspeilet som over.

– Når eg arrangerer, så vil eg sørge for at musikarane som skal samspele med ekkoet, eller ekkoa, dei kan med fordel vere plassert et godt stykke frå publikum, sånn at direktelyden frå dei ikkje blir mykje sterkare enn svaret ifrå fjellsidene. For i så fall høyrer du ikkje naturen. Då høyrer du berre direktelyden av instrumenta. Men så kan ein jo tenke seg instrument nært publikum, som kan spele svakt, og som kan samspele med dei andre musikarane, som igjen samspelar med naturen, og utan å dekke over den.

Magnar Åm har vært her mange ganger. På 1990-tallet ble det arrangert konserter her av Dei nynorske festspela. Åm har selv skrevet musikk for Ekkodalen. Nå er tradisjonen tatt opp igjen av tonehimmel.

– Me opnar oss i naturen. Me går ikkje og dømmer. Me tenker ikkje på at den steinura der, den var litt stygge. Den burde ikkje ha vore der. Me tek det sånn som det er. Og sånn vil eg gjerne at folk skal lytte til både min musikk og anna musikk. Ta den sånn som den er. Berre sjå om den gjer noko med deg. Ikkje noko anna. Skal ikkje meir til. Og i naturen, då får ein på ein måte lurt inn den haldninga. Folk tenker ikkje over det, men dei opnar seg når dei er ute i naturen.

Ved det lille bekkeoset som renner ut av Litlevatnet, har Magnar Åm trødd til side for å la oss i følget få gå først frem. En gest som stemmer oss til age. Nå står vi og ser ut over vannet, mot fjellveggene og steinene som har lagt seg til ro i det bratte terrenget. Vi tier. Vi vet at roper vi noe, får vi svar. Ekkoene kan rulle elleve ganger bortover fra knaus til knaus, under de beste værforhold. Som nå. Ingen vil kaste den første tonen. Hva skal vi si til fjellet?

Musikalsk befaring

Den som først føler seg kallet, er Bendik Sells. Han har fått en bestilling fra tonehimmel, på et verk som skal fremføres på en høstkonsert her til neste år. Et verk for vokalensemblet Oslo14 og fjell.

Han slynger ut en tone, lytter, kaster igjen. Prøver andre lyder, andre tonehøyder, andre steder langs vannet. Korte toner, lengre fraser, lar gjenklangen fra knausene få plass. Vi andre står lyttende, redd for å forstyrre spillet.

– Det e fint å hør lyden og ikke vit kor den kjæm fra. No skjer det der, no skjer det der. Samtidig e ekkoet krævende, fordi det gir vældig my i høyden og ikke så my i det lave. Det gjeld både i volum og register. Det betyr at ekkoet kan spilles på i toppen, og gjerne med korte motiva. Viss ikke kan sangeran skygge te ekkon med sin egen stemme. Det kan vær fint, men det kan også bli antiklimaks viss man forvente en ekkodal.

Bendik Sells er sanger og improvisasjonsmusiker. Han spiller flere instrumenter, er dirigent, lærer, komponist og en av de tre «musikknerdene» som driver MusikkNerdPodden. Han er 31 år gammel, har en bachelor i komposisjon og en master i anvendt musikkteori fra Norges musikkhøgskole.

– For å yte Ekkodalen rettferd, så må den inngå som en jevnbyrdig musiker i det spillet her. Viss ikke kunne man likså greit ha gjort det en anna plass. Derfor står æg litt i tvil om æg skal tenk grupperinga blant sangeran, nært, fjernt og fjellet som det fjerneste.

For det erfarte vi fort, at når du står nær oss og synger, så hører vi din stemme så godt at fjellet kommer for mye i bakgrunnen, men når du står lengre unna, så får vi både deg og fjellet?

– Men selv om man står langt unna og prøv å spill med fjellet, så vil man fortsatt drukne fjellet sin lyd med sin egen stemme hvis man held ut for lange tona, fordi fjellet respondere hovedsakelig på den første ansatsen. Den har mer driv. Derfor sendes den raskere rundt, mens etterklangen av en lyd, den forsvinn mye fortar. Den e ikke hørbar i samme grad, iallfall ikke med den effekten man ønske fra en dal som har fått tilnavnet Ekkodalen. Og det e virkelig en ekkodal. Man må bare lytt med omhu og bruk den med omhu.

– Æg tror kanskje det blir den største utfordringa, å finn ut nøyaktig hva slags type dramaturgi verket skal ha for at alle parta, sangeran og fjellet, skal få vær med å skinne. For vi vil jo at fjellet skal skinne, så som lyset på toppen der no.

Ekko er et fysisk fenomen. Du kunne jo vært i et eller annet studio og fått noe av den samme effekten. Hva er forskjellen?

– Den aller største forskjellen e det absolutte, totale fravær av kontroll. Man har absolutt ingen kontroll med hvordan fjellet vil operere med forskjellig vær, vind og temperatur og hvordan lyden vil bevæge sæg. Det eneste vi kan kontrollere til en viss grad, e lyden vi sende ut, og så kan man tilpasse sæg ut ifra hvordan man opplev at fjellet respondere. I et studio kan man ta grep og si no treng æg mer av det, no treng æg mindre. Her e det sånn at æg må gi mer, æg må gi mindre, for å få fram ulike klanga.

Når man står overfor et ekko som dette, er den umiddelbare impulsen for mange, tror jeg, rett og slett å kaste ut en tone og så vente på svaret?

– Ja, det var det som skjedd hele tida. Det var bare den impulsen æg dreiv og kjempa med. Kasta ut og kasta ut og ingen ende tok det. Kasta ut alle forskjellige lyda.

Da er det en utfordring å komme seg videre og forbi den impulsen?

– Derfor sørga æg for å gjør så my av det som mulig nå når vi e her, sånn at æg på en måte føle mæg lei. Æg e ferdigsnakka på den måten med det fjellet no. Så det æg no kjenne mest på, det e å finn nyansan i klangbildet. Å finn en klang som kan bygges opp av flere stemma og så finn det punktet hvor fjellet begynne å resonner, finn det bristepunktet hvor fjellet dirre litt. Og så var det det. At man ikke tenke at her skal man framtving en lyd.

Jeg spør Bendik Sells om han har lyst til å skrive dette stykket. På opptaket teller jeg sytten sekunders pause før han svarer.

– Æg må dvæle ved tanken, for æg føle at det vil bli den største utfordringa æg har hatt. Fallhøyden er stor. Viss man undervurdere eller overvurdere fjellets deltagelse, og på samme tid undervurdere det musikalske materialet … Æg er nødt til å jobb hardt for å komme fjellet i møte på en måte som æg kjenne står i stil med ønsket om å ikke gå for det mest opplagte. Det e et kunstnerisk ønske å forsøke å sjå om man klare å skap nåkka symbiotisk, nåkka som gir og tar, der fjellet og musikeran operere på et likeverdig plan. Samtidig er man nødt te å gi til fjellet for at det skal gi no tebake, mens omgivelseslydan, naturens eget lydlandskap, det e jo her alltid. Det er nåkka som alltid gir. Det er nåkka å ta med sæg og jobb videre med.

Denne teksten er en del av Bodil Maroni Jensens planlagte bokprosjekt, Stemmer i samtidsmusikken. Samtaler med norske komponister. Intervjuobjektene er derfor gjengitt på sine dialekter, slik forfatteren ønsker å gjøre det i boken.