De kulturelle skjevhetene består

I snart førti år fra kirkeminister Anton Skulstad (Sp) i 1973 la frem Norges første kulturmelding, har det vært et uttalt, politisk mål å demokratisere kulturen her i landet. Nå viser en fersk forskningsrapport at lite er endret; de sosiale skjevhetene består. Fremdeles er nordmenns kulturbruk systematisk differensiert etter utdanningsnivå, yrkesstatus, alder og bosted. Også kjønn spiller fortsatt en rolle.

På oppdrag fra Kulturdepartementet har kulturforsker ved Telemarksforsking og professor Per Mangset ved Høgskolen i Telemark sammenholdt et betydelig utvalg av statistikker og forskningsrapporter om folks bruk av tungt offentlig subsidierte kulturtilbud. Med det som grunnlag kan han fastslå at lite har forandret seg gjennom fire tiår med fire kulturmeldinger, to tilleggsmeldinger og mye kulturpolitikk.

Tidenes første norske kulturmelding la særlig vekt på organisering og finansiering av kulturarbeidet i distriktene. Men dette hadde også et klart demokratisk aspekt. "Det er ei viktig oppgåve for offentleg kulturpolitikk å skape grunnlag for verkeleg kulturelt demokrati", het det der. Og kulturelt demokrati ble definert slik: " … at ein så stor del av folket som mogleg er med og formar kulturen og prioriterer det kulturarbeidet som får offentleg stønad. Det tyder også at ein aksepterer andre kulturformer enn dei som hittil har vore rekna for dei mest verdifulle."

Den siste setningen var et tydelig signal om at det den svenske sosiologen Harald Swedner midt på 1960-tallet døpte finkultur, ikke lenger skulle være enerådende, heller ikke med hensyn til statlige bevilgninger.

Arbeiderpartiets forsøk på å demokratisere finkulturen hadde allerede resultert i etableringen av flere riksinstitusjoner for formidling av kunst og kultur – Statens Filmsentral (1948), Riksteatret (1949), Norsk Bygdekino (1950), Riksgalleriet (1953) og Rikskonsertene (1967). Nå oppstår det utvidede kulturbegrep, som skulle anerkjenne folks egen kultur, egenaktiviteter og dagliglivskultur. Et noe latterliggjort utslag av den nye politikken, var at en travhest kunne få – og faktisk fikk – en kommunal kulturpris.

Det skal sies at ikke alle kulturministere har ivret like sterkt for demokratisering av kulturen. Lars Roar Langslets (H) korte tilleggsmelding fra 1983 sa ikke stort om dette spørsmålet. Meldingen som Åse Kleveland (Ap) sendte fra seg i 1992, gjorde heller ikke demokratisering til noe hovedtema. Den konstaterte at lite hadde skjedd med hensyn til utjevning på tvers av sosiale skillelinjer, men mente i det minste å kunne slå fast at det hadde foregått en viss utjevning av kulturtilbudene her i landet.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) brukte derimot mye plass på sosiale og kulturelle mønstre for kulturbruk i sin stortingsmelding fra 2003. Den så tendenser til utvikling av "spesialiserte kulturfellesskap som til dels erstattar dei store tradisjonelle fellesskapa", men anviste ingen sterke, konkrete virkemidler for å demokratisere kulturen.

I sin studie viser Per Mangset til fire hovedhypoteser om hvordan forholdet mellom sosial ulikhet og kulturbruk endrer seg eller ikke endrer seg:

1. Mange forskere, inspirert av den franske sosiologen Pierre Bourdieu, hevder at de sosiale ulikhetene i bruk av kultur har en tendens til å reproduseres, og at det forklarer hvorfor offensive, kulturpolitiske tiltak har hatt så liten utjevnende effekt.

2. En teori postulerer at middel- og overklassen blir stadig mer altetende, og forbruker både høy- og populærkultur. Mens de lavere klasser konsentrerer seg om særskilte deler av populærkulturen.

3. En annen hypotese sier at den enkelte under seinmoderniteten fritt kan gjøre sine valg, slik at kulturbruk er langt mindre styrt av tradisjonelle, sosiologiske bakgrunnsfaktorer enn før.

4. Andre, særlig postmodernister, mener at hele smaks- og kvalitetshierarkiet for lengst har brutt sammen. Følgelig gir det heller ikke lenger mening å skjelne mellom et høykulturelt og et lavkulturelt kulturforbruksmønster.

De data Per Mangset har sammenstilt, gir liten empirisk støtte for de to siste hypotesene. Tendensen er klar: Skillelinjene i nordmenns kulturbruk består omtrent som før. Men det har skjedd og skjer viktige endringer på enkelte områder og innenfor noen sosiale sjikt. Forskjellen mellom høy- og lavinntektsgruppene er blitt mindre når det gjelder besøk på teater/musikal/revy, kunstutstilling og kino. Tilsvarende er heller ikke forskjellen mellom folk med høy og lav utdanning lenger like stor hva angår interessen for teater/musikal/revy og konserter. Men i og med at disse kategoriene kulturbruk er så vide, gir ikke materialet mulighet for å trekke entydige og mer spesifikke konklusjoner.

Mangset konkluderer med at folks kulturbruk i høy grad synes å bli påvirket av helt andre faktorer enn kulturpolitikken. Mer fritid, økt velstand, ny medieteknologi og endringer i transportsektoren er forhold han trekker frem for å forklare dagens bredere og mer mangfoldige kulturkonsum. Samtidig antyder han at dette også kan ha bidratt til å marginalisere den tradisjonelle høykulturen, og gjøre den til subkultur blant flere. Det er en observasjon som nok vinner gjenklang i mange kretser.

Bør disse funnene få konsekvenser for norsk kulturpolitikk?

Bare hvis man på død og liv skal gjennomføre en demokratisering som kanskje ikke lar seg gjennomføre, og kanskje heller ikke er ønsket. Allerede den første tilleggsmeldingen (1974) påpekte at vi må godta at "mange menneske ikkje vil vere interesserte i eller mottakelege for kulturelle tilbod enda om tilhøva blir lagde godt til rette for dei. Ingen bør tvingast til kulturell aktivitet."

All den tid kulturpolitikken, ifølge Per Mangset, har økt det kvalitetsmessig "gode" kulturforbruket i alle sosiale grupper, og samtidig har gitt større kulturforbruk, er mye vunnet. Dessuten er amatør- og fritidskulturen blitt betydelig oppvurdert som følge av den politikken som har vært ført.

Da er det vel bare en større gjensidig forståelse og respekt for hverandres kulturbruk og kulturelle valg som gjenstår?

Denne kronikken er opprinnelig publisert i Bergens Tidende.