Dansen som brobygger – for hvem?

Dansekonferansen 2026 ble arrangert av Sparebankstiftelsen DNB 21.–22. januar i forbindelse med det nyopprettede Danseløftet. Det omtales som “en satsning for å styrke og utvikle dansefeltet i Norge.” Konferansen var et samarbeid mellom Sparebankstiftelsen DNB, Norske dansekunstnere, Dansens Hus, Danseinformasjonen og Nasjonalt råd for danseutdanning. Konferansen ble lansert som “årets viktigste møteplass for alle som jobber med dans og som brenner for å styrke dansens rolle i samfunnet.” Hvis Dansekonferansens program, som hovedsakelig dreide seg om aktører innen dansekunst og var kuratert av dansekunstaktører, speiler Danseløftets satsningsområde og ressursfordeling fremover, mener vi at arrangører og samarbeidspartnere overser bredden i feltet. Vi mener derfor at de må løfte blikket og inkludere hele feltet – ikke bare det som defineres som dansekunst.

Et begrenset fellesskap?

Konferansen åpnet med en mentometer-undersøkelse av spørsmålet “Hvorfor er dans viktig for deg?” Et av de hyppigst svarte ordene var “fellesskap”. Deltakerne i panelsamtalene representerte etablerte institusjoner, utdanninger, kompanier, festivaler og danseskoler, som for eksempel Nasjonalballetten, Kunsthøgskolen i Oslo, Festspillene i Nord-Norge, Danseinformasjonen, Norske dansekunstnere, Dansens Hus, Sprang, PS Dans og andre prosjekter som hovedsakelig arbeider innen danseformidling til et publikum. Konferansens dag to var kuratert av det nyetablerte Nasjonalt råd for danseutdanning. Samtalene presenterte en rekke aktører som introduserte seg som “koreograf og danser,” og fokuset på pedagogrollen og formidling av kunnskap for et bredt og inkluderende dansefelt var nærmest fraværende. Bortsett fra hovedtalerne inneholdt konferansen presentasjoner, panelsamtaler og intervjuer som nesten uten unntak representerte dans som kunst og performativ uttrykksform. Når det heller ikke på noe tidspunkt underveis i konferansens to dager ble åpnet for spørsmål fra salen, opplevdes den til tider mer som en koreografert visning enn et reelt møte mellom ulike deler av feltet. Hvis vi ønsker å bygge bro mellom kunsten og samfunnet, bør vi starte med å se på hvordan vi innad i feltet åpner for dialog og meningsbrytning og for hvordan vi selv plasserer kunsten i relasjon til samfunnet rundt. Når vi skal bygge en bro som skal vare over tid, bør det gis plass til flere perspektiver. Reelt mangfold er mangfold i tanker, referanser og ståsteder.

Dans for alle

Svært mange i feltet opererer allerede i sammenhenger hvor ulike perspektiver møtes. Som representanter for både dansekunstfeltet og andre områder av dansefeltet, som dans som skolefag, historiske dansepraksiser, sosial dans og danseforskning, savnet vi en bevissthet rundt og større fokus på dans som primært har andre funksjoner: det sosiale, det allmenndannende, tradisjonsdansen, samværsdansen, dans i grunnopplæringen og dans i et helsefremmende perspektiv. Der konferansen faktisk traff, var med de to keynote-presentasjonene, som begge var tydelige på dansens funksjon og verdi for enkeltmennesket og samfunnet. Både Khaled Elayyan, direktør for Sareyyet Ramallah og Dr. Peter Lovatt vektla dansens betydning for alle mennesker, både amatører og profesjonelle, og i alle aldre, friske og syke, samt de mange fellesskapene som vi inngår i. Dansen ble fremhevet som noe universelt og allment menneskelig. I deres presentasjoner var dansen som brobygger godt synlig. Begge vektla dansens kulturelle og sosiale dimensjon samt hvorfor dansen bør være en del av utdanningen til alle barn. Kontrasten mellom det store fellesskapet som Elayyan og Lovatt står for og det snevre utvalget av representanter fra det norske dansefeltet ble stor og kunstig, og dette tydeliggjorde bristen mellom brobyggerintensjonen og det faktiske, mangfoldige dansefeltet. Når vi forstår at dans er en del av vår felles natur som mennesker, og at det faktisk er svært mange som driver med dans om vi bare åpner opp begrepene dans og danser, blir det kanskje lettere å bygge broen mellom den kunstneriske dansen på en scene til dans som er for alle?

Danseløftet – en enestående mulighet til å bygge en solid og bærekraftig bro

Dansekonferansen skal fungere som en årlig møteplass. I stedet for et danseløft som favner “alle som jobber med dans,” ga årets konferanse inntrykk av å være mer et dansekunstløft. Hvis målet er et danseløft i tråd med visjonen om å “fremme sjangerbredde, øke synligheten og tilgjengeligheten av dans og utvikle en bredere og mer mangfoldig publikumsbase,” må større deler av terrenget og øvrige forhold i dansefeltet tas med i det videre arbeidet og planleggingen av de fremtidige samlingene og konferansene. Vi ønsker at dansens mangfold kan speiles sterkere på fremtidige konferanser og at et bredere utvalg av stemmer får slippe til, for eksempel i panelsamtaler. Sparebankstiftelsen DNB sin satsning på dans er et veldig godt initiativ og en sårt tiltrengt mulighet for et felt som i svært stor grad er basert på tilskudd fra støtteordninger og der mange jobber frilans og prosjektbasert, ofte med uforutsigbarhet i arbeidssituasjon og økonomi. Her har vi en unik mulighet til å bygge den/de broen(e) som mangler og sørge for at de blir bærekraftige på lang sikt. Det kan ta tid å bygge broer med solide bæresystem. Vi håper arrangørene av Dansekonferansen bruker tiden og muligheten godt – og vi er mange som gjerne vil bidra.