Bortkastet kultur

I det siste har ordet ”kulturlekkasje” dukket opp i plandokumenter og partiprogrammer. Det handler ikke om at budsjettnytt for kultur lekker ut før statsbudsjettet slippes. Kulturlekkasje handler om at innbyggere i en kommune ikke bruker det kommunale kulturtilbudet, men i stedet reiser over kommunegrensa for å nyte kultur. Innbyggerne i Sandnes drar til nabokommunen Stavanger for å gå på teater og, innbyggerne i Gjerstad tar toget til Oslo for å oppleve opera.

”Kulturlekkasje” er ingen nyhet. Innbyggerne i distriktene har lenge dratt til byen for å oppleve konserter og utstillinger. Det nye er at enkelte kommuner definerer det som et problem.

Konkurranse mellom kommuner Vi kjenner lekkasjeproblematikken fra et annet og mer kjent felt: handelslekkasje. Og det er lettere å se problematiske sider ved handelslekkasjen. Den handler om kroner og øre. At folk handler i nabokommunen innebærer et potensielt inntektstap for hjemkommunen, noe som både kan begrense skatteinngangen og bety at kommunens butikkeiere taper penger.

Et av målene til den kommunale politikken synes å være maksimering av velferd, selv om enkelte vil være uenig i at det skjer i praksis. Derfor er det positivt at folk bruker pengene sine i egen kommune, fordi det gir klingende mynt i kassa til kommunen og lokale butikker.

Grunnen til at frykten for lekkasje sprer seg til også andre områder, er en idé om at alle byer og regioner er i konstant konkurranse med hverandre om inntekter, investeringer, turister, innbyggere, velstand og statlige penger. Noen konkurrerer også om omdømme og synlighet. Det er et nullsumspill, der det bare finnes vinnere og tapere.

Konkurransen kan være problematisk nok på regionnivå, men på kommunalt nivå er den nærmest pervers. Regionalforsker Oddbjørn Bukve har kalt fenomenet konkurranseregionalisme. Dét kan være problematisk nok på regionnivå, men på kommunalt nivå er det nærmest perverst. Mens det innenfor bo- og arbeidsmarkedsregioner er en viss fornuftig funksjonsdeling mellom kommunene, innebærer ”kommune”-isme (ref ”nasjonal”-isme) at de fleste av innbyggernes behov skal dekkes innenfor egen kommune.I et slikt perspektiv er det et tap for Skien dersom en investor bruker pengene sine på en bedrift i Porsgrunn. Det er også et tap for min kommune dersom jeg drar fra Kristiansand over kommunegrensa til Vennesla for å handle.

Men tilbake til kulturlekkasje.

Drar helst til byen Naturlig nok er det kommuner som ligger nær større byer som opplever kulturlekkasje. Sandnes er allerede nevnt. Her viser kommunedelplanen for kultur til en betydelig kulturlekkasje til Stavanger. En undersøkelse rettet mot innbyggerne i på Nord-Jæren, viser at innbyggerne i Sandnes ofte foretrekker Stavangers kulturtilbud.

Ikke overraskende viser den samme undersøkelsen at innbyggerne i Stavanger hovedsakelig ikke benytter seg av kulturtilbudet i Sandnes. I Orkdal har de også identifisert kulturlekkasje som et problem. Her er det Trondheim som skaper lekkasjen. Felles for dem som identifiserer et problem, er at de gjerne vil gjøre noe med det. Et problem må jo ha en løsning. Løsningen i Orkdal synes å være sentrumsutvikling og nytt kulturhus (kulturhusene skrev jeg nylig grundigere og kritisk om).

Rene utgiftsposter Men er det et tap for Kristiansand om jeg går på teater etter at handleturen er over? Det kan det være. Kristiansand har allerede et teaterbygg og teateroppsetninger. Utgiftene er stort sett de samme uavhengig av om jeg kommer og betaler for en billett eller ikke. Kommunen må uansett betale for oppsetting av egne teaterstykker og drift av teateret. Tilsvarende vil det være en gevinst for Vennesla om jeg bruker pengene der.

Men om Kristiansand ikke hadde et teater, slik tilfellet er for mange av kommunene rundt de større byene, ville regnestykket ikke være relevant. Og for de kommunene som har teatre, er de nesten uten unntak rene utgiftsposter. Kulturlekkasje er dermed sjelden et økonomisk problem, slik handelslekkasje kan være det.

Mangel på tilstrekkelig kulturtilbud i egen kommune kan riktignok være et velferdsproblem for den enkelte innbygger dersom man må reise svært langt for å oppleve det man ønsker. Dét er ikke noe ukjent fenomen for mange i de norske bygdene. Paradoksalt nok er geografisk avstand derfor bare et problem dersom den hindrer at kulturlekkasjen oppstår. Konsekvensen av det manglende lokale tilbudet blir da at mange kulturhungrige innbyggere ikke får kulturbehovene dekket, og i stedet går utsultet rundt og lengter etter kultur.

Tjener på gratispassasjerer For kommunene som er mottakere av lekkasjen, er det mulig å identifisere et annet problem: gratispassasjerproblemet. I Stavanger eller Trondheim innebærer det at andre enn ens egne innbyggerne får tilgang på et tilbud de ikke har bidratt til å finansiere. Problemstillingen er kjent. Den betyr at det er rasjonelt for den enkelte å la være å betale for en tjeneste og heller la noen andre ta kostnadene. Gratispassasjeren oppleves vanligvis som et problem av tilbyderen, ikke passasjeren selv. Gratispassasjerer blir et stort problem nå de er så mange at tjenesten ikke lenger kan produseres. Her er også en klassisk begrunnelse for offentlig tjenesteproduksjon: at det er nødvendig med offentlige tilbydere av tjenester der det ikke er mulig å ekskludere brukere som ikke vil betale.

Men slik er jo ikke kulturlekkasjeproblemet. Her er det motsatte tilfellet. Her vil kommunene betale for en tjeneste slik at folk ikke blir gratispassasjerer i andre kommuner. Det er nobelt av dem, men dersom mange kommuner bøter på problemet ved å øke tilbudet av kultur, kan utfallet paradoksalt nok bli et velferdstap.

Overdreven produksjon Problemet med kulturlekkasje er egentlig knyttet til selve tanken om konkurranse. Lokale politikere liker ikke at nabokommunen kan tilby en tjeneste de ikke kan. De mange debattene om hvor institusjoner skal lokaliseres, viser at denne måten å tenke ikke er ukjent. Problemet er bare at det ikke er gitt at konkurransen faktisk hjelper kommunene til å oppnå overordnede mål som å skape velferd for innbyggerne sine. I stedet antyder forskning at politikk designet for å hevde seg i slik konkurranse, blant annet styrker makten til det lokale politiske lederskapet og skaper nye sosiale og økonomiske konflikter.

På kulturfeltet kan dessuten overdreven konkurranse skape en overproduksjon av tjenester med et heller begrenset marked. Dersom alle kommunene likevel ser det som et mål å tilby innbyggerne et omfattende kulturtilbud, vil all kulturen kunne slå hverandre i hjel. Da gir heller ikke det å vinne lokaliseringskampen noen stor gevinst. Tilbudet blir ganske enkelt større enn etterspørselen. Resultatet blir publikumssvikt, store utgifter og et potensielt velferdstap. Tiltakene for å bøte på kulturlekkasjene kan dermed gi et alt annet enn godt utfall.

Alternativ: Sammenslåing I stedet for å fortsette konkurransen, vil en viss arbeidsdeling mellom kommunene gi større muligheter for velferdsgevinster. Dette trenger ikke innebære at én kommune tar alle utgiftene, mens de øvrige kommunene skummer fløten. Ser man i stedet regionen som ett sted med felles utfordringer, ikke mange konkurrerende kommuner, kan resultatet bli langt bedre kulturtilbud i regioner med stor nok befolkning til å tilby solide tjenester. Alternativet er at kommunene fortsetter med en fordyrende politikk som gjør det mer lønnsomt å slå dem sammen. For de som derimot ønsker en kommunestruktur som i dag, er det farlig å stadig konkurrere med naboen. I stedet kan de satse på kulturhusutbygging etter vertskommunemodell, der flere kommuner går sammen om å finansiere og bygge kulturhus.

Debatten for å få kulturhuset i ens egen kommune vil i alle tilfeller bli tøff. Men dersom kommunene samarbeider, blir det i det minste én vinner og ikke bare tapere.

Denne teksten er opprinnelig publisert hos Minerva, og gjengitt her med tillatelse.