Best fra de eldste

Det er ildsjelene som skal redde oss nå. Inntektene fra CD-salget stuper, streamingtjenestene er ikke i nærheten av å erstatte tapt fortjeneste, og da blir det sannsynligvis dugnadsånden som igjen skal sørge for at blant annet musikken fornyer seg, sprer seg og viser at den finnes.

Fire slike ildsjeler finner vi i Lasse Marhaug, Guro Moe, Paal Nilssen-Love og Jon Rune Strøm. Det er gjengen bak All Ears-festivalen i Oslo, som på tiende året presenterer improvisert musikk med en imponerende bredde. Gjennom fire dager har de fylt det nesten kjellerstuekoselige konsertlokalet Fabrikken med artister fra inn- og utland, i tillegg til en enkeltkonsert på Henie Onstad-senteret på Høvikodden siste dag, og da vi besøkte festivalen fredag kveld ventet hele fem ulike opptredener av fem, viste det seg, svært ulike prosjekter.

Det første viste seg å kanskje være det beste. Bill Orcutt er en middelaldrende amerikaner fra San Francisco med fortid som blant annet atonal støyrocker i bandet med det fnisefine navnet Harry Pussy. Støyen er forsåvidt borte, ihvertfall den ekstreme delen av den, men den atonale gitaren er igjen. Orcutt har i et intervju med bladet The Wire sagt at han blant annet har latt seg inspirere av YouTube-videoer der folk dokumenterer ulike former for nervøse rykninger og spasmer.

Det er ikke så vanskelig å se.

En slags blues Orcutt, som spiller for første gang i Norge, sitter helt alene på scenen med kroppsholdningen til en sliten uteligger. Beina er i kors, ryggen luter framover, mens hodet kontinuerlig vugger fram og tilbake, fram og tilbake. Det er mildt sagt fascinerende.

Musikken er forsåvidt full av blues, men det er blues filtrert gjennom noen tiår med samtidsmusikk, Derek Bailey og moderne improvisasjon. Den distinkte metallklangen og twangen fra strengene er der, men resten tilhører Orcutt, som med nesten manisk intensitet plukker, river og klimprer atonale mønster fram fra gitaren. De fem stykkene er fulle av brudd, musikken kaster seg i byks framover, starter og stopper, hele tiden mens Orcutts hode vugger og høyrefoten dirrer. Plutselig begynner han å nynne, nærmest som en ettertanke, og det gir musikken uventet fylde.

Etter den første beinharde klimpringen, roer det hele seg ned, og det blir nesten lyrisk. Musikken er så rolig at vi kan høre at den skvaldrende klassen også går på improv-festival, Orcutt gidder på et tidspunkt ikke mer, og brøler, ut av det blå i et svært stille øyeblikk, SHUT THE FUCK UP. «Nesten en slags performance», har jeg skrevet i notatene fra konserten, og det kan godt stemme. Orcutt kunne vært en mann på randen av galskap, sittende alene i leiligheten med gitaren i fanget, i ene øyeblikket manisk, i neste resignert, mens den ordløse sangen trøster så godt den kan.

Opptredenen gjør et voldsomt inntrykk, og blir nesten hypnotisk med alle manierismene, den andpustne pesinga til Orcutt som fanges opp av gitarmikrofonen, og kroppen som fortsatt svinger, fortsatt vugger. «All right, that’s a song», sier Orcutt plutselig idet han finner ut at første sang har vart lenge nok, mens et «ok, that’s another song» avslutter den andre. En bedre oppsummering av improvisert musikk er det knapt mulig å komme med.

Lady Diana og flystyrt Overgangen til britiske Andy Moor og franske Anne-James Chaton er stor. Det hviler en helt annen profesjonalitet over duoens kombinasjon av gitarstøy (Moor), videokunst og tekstopplesing (Chaton), ikke minst fordi mye av musikken er spilt inn på forhånd. Første stykket er likevel mektig, og utvilsomt det som fungerer best. Med flyplasstemmens distanserte og upersonlige klang lister Chaton opp en rekke datoer, mens lerretet i bakgrunnen viser bilder av flymotorer, flyplasser, fly, og de nesten parodiske tegningene fra flysikkerhetsinstruksen i setelommen, der passasjerer hopper ut av et fly som flyter i vannet uten tegn til panikk.

Etterhvert forstår vi at det er datoene til en rekke større flystyrter Chaton leser opp, akkompagnert av opptak av stressa pilotstemmer, mens et filmatisk lydteppe og Moors gitarstøy understreker alvoret i situasjonen.

Resten av opptredenen, inkludert det tekno-tunge stykket der Chaton lister opp hva Lady Diana og Dodi Fayed gjorde i Paris samme dag som de ble drept, er langt fra like spennende, og oppleves tidvis nesten like klinisk som et reagensrør: analytisk, javel, men det mangler puls.

Litt langtekkelig trommeduell At tromming er et kjærkomment improvisatorisk virkemiddel vet alle som har kjedet seg på et langtekkelig fredagsmøte. Kenneth Kapstad og Tomas Järmyr stilller i en litt annen liga enn blaserte dressmenn, der de med hvert sitt trommesett tvinger lyder ut av trommer, cymbaler og hihater som ikke ville vært fremmed i verken et fabrikklokale eller, for den saks skyld, på NASAs oppskytningsramper for romferja.

Det begynner rolig, svært rolig. Romlingen fra ene trommesettet ledsages av forsiktig ornamentering fra det andre settet, men etterhvert tiltar intensiteten og volumet hos begge. Akkurat det er ikke så overraskende, og strengt tatt følger Kapstad og Järmyr en ganske etablert sjangerkonvensjon når de begynner rolig, og øker intensiteten. Dette er jo stormens og uværets språk, og det er gjort litt for mange ganger før til at det skaper særlig spenning.

Idet intensiteten avtar, overtar heldigvis den mest spennende delen av trommeduellen. Vi befinner oss fortsatt i vinden, men nå sitter vi inne i hytta mens løse gjenstander på utsiden og innsiden klirrer og klakker i stadig nye og uventede, rytmiske mønster. Dette er et territorium som en Jarle «Veslefrikk og Supersilent» Vespestad ville følt seg hjemme i, og det er ment som et stort kompliment.

Det gjør det også mulig å tilgi at nummeret avsluttes med banal jetmotorstøy i ekstrem marsjfart, som dessuten varer altfor lenge.

Tyskerne kommer De som hadde glemt øreproppene merket det sannsynligvis ikke før tyske Thomas Lehn og Markus Schmickler inntok scenen. Det vil si, Lehn og Schmickler inntok aldri scenen i egentlig forstand, de ble sittende midt på gulvet, ute blant publikum. Surroundlyd kontrolleres best fra sentrum, og de to improvisatørene fylte virkelig hele rommet ved hjelp av en flere høyttalere og altså et ekstremt volum.

Lehn benytter seg av gamle, såkalte modulære synther, som spilles og manipuleres både manuelt og via en laptop. Schmickler satt rolig bak en laptop gjennom hele opptredenen, vi antar han blant annet tok seg av miksingen og surroundlyden. Hans makker var alt annet en rolig, og Lehns kroppsspråk var en gitarsolo verdig der han lokket umulige lyder ut av synthen.

Musikken er vanvittig, både på godt og vondt. Knitringen, sprakingen, krafsingen og de voldsomme smellene skaper en sinnsstemning som vanligvis er forbeholdt sjokkskader, der det er grunn til å være smått nervøs for hva som venter rundt neste hjørne. For de som holdt ut lydnivået ble dette garantert en heftig opplevelse, for de som tidvis satt med fingrene i ørene var mottakelsen sannsynligvis ørlite mer avmålt.

Ikke akkurat gamlismusikk Festivalkveldens fabelaktige åpning rundes av med en like fabelaktig avslutning. De britiske herrene Parker, Guy og Lytton har etternavn som alene rettferdiggjør egen tv-serie (privatdetektiver, naturligvis), i tillegg til at de åpenbart stilte med kveldens høyeste gjennomsnittsalder. Det var det helt umulig å høre.

Evan Parker er saksofonist, og har spilt med så å si alt som kan krype og gå av europeiske (og amerikanske) improvisatører. Hans distinkte bruk av såkalt sirkulære pusteteknikker gjør at lyden fra saksofonen høres ut som den aldri vil stoppe, og notene løper over hele registeret, i ene øyeblikket tonalt, i neste atonalt. Trioen har ikke tid til dvelende introduksjoner, og går rett på sak, uten forrett. Og som de spiller.

Barry Guy gjør fantastiske ting på og med kontrabassen som kunne gjort det sterkt på sirkus, hendene hans beveger seg i en voldsom fart og med en utrolig oppfinnsomhet over de fleste stedene på det store instrumentet. Problemer med en nesten defekt forsterkerledning i begynnelsen av settet ser ikke ut til å stresse ham overhodet, og sammen med trommeslager Paul Lytton og saxen til Parker raser musikken avgårde i et tempo som selv barnehagebarn med tre is og fire pølser innabords ville hatt problemer med å matche.

Etter den forrykende åpningen glir musikken nesten umerkelig over i lyrikken, der kjente tonearter og et volum beslektet med pianissimo overtar. Det er sårt og várt, og musikerne kultiverer instrumentene slik bare en trio med rundt 130 års erfaring kan gjøre.

Selv ikke en mobiltelefon som ringer to – to – ganger i løpet av de stilleste øyeblikkene kan ødelegge stemningen, selv om det korte, strenge blikket til Barry Guy så ut som det inneholdt mer enn tomme trusler.

Trioen representerer alt som er spennende med improvisert musikk, og viser sammen med Bill Orcutt at når det kommer til musikalsk oppfinnsomhet er alder ingen hindring.

Tvertimot.